Når Evangeliet virker som lov Nils
Borge Teigen, Lebesby Del.
3. Personsentrert
og prestasjonssentrert anger Det er
mange forskjellige omvendelser i Bibelen. Men alle
dreier seg om vårt personlige forhold til Gud som blir åpenbart
når vi ser vår utakknemlighet til ham. Dette
gjelder både de som kjenner hans ord og de som ikke
har hørt det før(Rom 2:12). Skjøgen Rahab erkjente at hun ikke hadde æret og takket sin skaper som hun burde (Rom
1:21 og Josva 2:11). Paulus fikk se hvor skrekkelig utakknemlig han
hadde vært mot Gud som hadde gitt oss sin enbårne Sønn (Joh.3:16). Her ser vi hvor
lite vår natur formår. Samme hvor
”from” du er og hvor mye kunnskap du har, er du ikke i stand til å lyde ordet. Men vi ser også hvor lite det skal til for Ånden
å tenne en gnist, og hvilke hårde
hjerter han da kan bøye når han først setter i gang. Derfor er det et stort
under og en stor velgjerning hver gang han kaller et menneske til omvendelse. Det kan også variere hva som er i fokus i omvendelsen.
Til Nebukadnesar ble det talt mye om gjerninger
(Dan 4:27).[i]
Til fangevokteren i Filippi hører vi kun om troen (Apg 16:31). Men i begge tilfeller dreide det seg om deres personlige forhold til Gud som ble avslørt gjennom deres utakknemlighet (Dan
4:30). For det var ikke bare jordskjelvet som beveget fangevokteren. Det
inntrykket han hadde fått gjennom disse fromme menn, Paulus og Silas, talte
til hans samvittighet (1.Pet
2:12, 3:1 og Mat 5:16). For i dem så han det samme som røveren så i Kristus.
I fra dette personlige forhold til Gud springer
både frelse av nåde, anger og bønn, bedring og gode
gjerninger naturlig frem. Men dersom
man kun regner med lovens virkning på den vakte,
vil man i stedet bli opptatt av prestasjoner,
eller mangel på sådant. Da blir omvendelsen
lovisk. Da blir angeren oppfattet
som en prestasjon og ikke en reaksjon. Noe lignende gjelder bønnen. Når
man da oppdager sin egen prestasjonsfokusering, vil
man forkaste anger, bønn og bedring som noe lovisk. Og så lager man motsetninger
mellom dem og nåden alene. Dette kan hindre synderen i å bli botferdig. Nå hører det vel også med et
visst prestasjonsmotiv, særlig der lovens og evangeliets rettferdigheter trer
frem som tydelige motpoler, som hos Paulus (Fil.3:9). Men også her dreier det seg om takknemlighet og vårt personlige forhold til Gud. Det naturlige menneske oppfatter lovens rettferdighet som prestasjoner.
Det siste et menneske vil gi opp, er sin egen rettferdighet. Derfor leter de
etter et halmstrå å klynge seg til.
Pontoppidan beskriver dette som ”sikkerhet
som gjerne vil ha noen støtter å helle seg til. Når den ugudelige blir fordømt av sin egen samvittighet og dog ikke vil omvende seg til Gud selv,
så vender han seg med sin tillit desto snarere til
skriftestolen, alteret og utvortes øvelser”
(P69). Til dette hører også en lovisk omvendelse. [ii]
Og når han ikke finner fred i dette, prøver han å
rettferdiggjøre seg selv ved å spotte og forfølge de rettferdige. Det gjorde både Paulus og den ubotferdige røveren på korset
(Luk 23:39 og Apg.9:1). Men dersom også evangeliet får virke syndserkjennelse, vil vi se at
Guds rettferdighet er mer enn prestasjoner.
Det handler om vårt personlige forhold til ham.
Dette kommer også til uttrykk i vårt liv. Vi får da se
at vi synder fordi vi ikke frykter og elsker Gud.[iii]
På den måten overbeviser talsmannen verden om synd
fordi de ikke tror på ham
(Joh.16:9). Derfor er det ikke likegyldig hvor vi setter passerspissen. Setter vi den i prestasjoner, blir sirkelen forskjøvet,
og bot og bedring faller utenfor.
Men plasserer vi den i takknemlighet, vil disse stykker springe naturlig frem som stråler fra dette sentrum.
Forts n. nr. |
|
[i] Apol 4 s.
105.254 og 106.261-264
[ii] OVS. Drømmen.s.
13-47 (Erfaringer under loven).
Andersen. Troslære s. 306-309. (Kampen med
loven).
Luther kaller sin egen kamp under loven for
forsømmelse av nådetiden. ”Da søkte jeg Ham med stort arbeid, faste, nattevåk,
sang og bønn. Men på den måten misbrukte jeg tiden skammelig - uten å finne
Ham. Jo mer jeg søkte Ham og jo nærmere
jeg mente å komme Ham, desto lenger kom jeg bort fra Ham.” Luther Epistel.
s.452 (20.s.e.trefoldighet)
[iii] Derfor begynner forklaringen til hvert
bud med ”Vi skal frykte og elske Gud”. LK 281ff.