Man må sondre mellom Israels

kongerike og stammeriket

Av Johan I. Holm

Cand. Philol.

 

I debatten siterer kritikerne av en bokstavlig oppfyllelse av landeløftet gjerne 1. Mos. Kp. 15 og 17: ”Som gjør Israel enormt stort, fra Middelhavet til Eufrat og Nilen”, for å vise at en territoriell forståelse er umulig.

 

Men dette beror på en misforståelse. Poenget er nemlig at landeløftene gjelder to forskjellige størrelser, stammeriket og kongeriket. 1. Mos. 15 og 17 gjelder stammeriket, nemlig Kanaans land. Kanaan var fra gammelt landsletten mellom Egypten og Sidon. Det var dette land med de sju folkeslagene som Josva erobret etter oppdrag fra Gud. Det omfattet også noe land på østsiden av elven Jordan – men på ingen måte det veldige område øst mot Eufrat.

 

I Apostlenes gjerninger 1, 6 leser vi om den andre størrelsen: Da de nu var kommet sammen spurte de ham: ”Herre! Gjenreiser du på den tid riket for Israel?” Alle jøder drømte om frigjøring fra den romerske okkupasjon og gjenopprettelse av jødefolkets gamle rike, nemlig Davids og Salomos kongerike.

I Første Kongebok står det skrevet i 4, 21: Salomo rådet over alle kongerikene fra elven (Eufrat) til filistrenes land og like til Egyptens landemerke, de kom med gaver og tjente Salomo så lenge han levde. Av sammenhengen blir det klart at ”elven” her vil si Eufrat i nord, ikke i øst.

 

Vi må ikke forveksle dette kongeriket med Israels stammerike. Dette var mindre og står nøye beskrevet i Josvas bok. David og Salomo hersket over et større rike ved underkonger, et ikke ukjent fenomen i historien. I Mellomalderen var ”Norgesveldet” langt større enn Norges rike. Konger vest i havet var skattskyldige til Norge.

Vi skal se nærmereutstrekningen av Israels rike i syd: Grensen mellom Salomos Rike og Egypten. Grensen faller her sammen med ”Egyptens landemerke”. Hele Sinai-halvøya og ”filistrenes land” (kyststripen ved Gaza og nordover) hørte til ”riket for Israel”.

 

Sinai er den geografiske fortsettelsen av Negev-ørkenen i Syd-Judea. Den gamle grensen mellom Egypten og Israels land gikk fra El Arish, som er det østligste punkt i Nil-deltaet ute ved kysten, til Suez, det nordligste punkt i Rødehavet. Østenfor grensen bodde ifølge de gamle egyptiske håndskrifterasiatene, de elendige sandtravere”. Også politisk gikk grensen her. Farao Amenemhet (2432 – 2384 f.Kr.) bygde ”fyrstemuren” nettopp her, en forsvarsmur mot beduinene. Langs denne grensen grenseforter og tollstasjoner som alle fremmede måtte passere, også jødene under patriarken Jakob. Det var ikkeEgypterbekken” (Wadi El Arish) som dannet grenselinjen, men utløpet av wadien ved Middelhavet var grensens nordligste punkt.

Alt øst for denne grenselinjen var ”Asia” eller Syria-Palestina (Syria-Jødeland).

Gjennom hele historien går den administrative grensen langs ”Egyptens landemerke”.

I boken ”JØDELANDikke Palestina”, Hermon forlag, - viser jeg historien videre fra Nebukadnesar (persertiden, riket til Alexander den store, Syria os v.). – Først helt oppe i vår tid skjedde en forandring, og det en forandring som Egypten stod som en tilskuer til. I 1869 fikk franskmennene ferdig Suez-kanalen, og i 1875 kjøpte Disraeli på vegne av England aksjene til den egyptiske khediv (høvding). Under Gladstone ble Egypten i 1883 britisk protektorat til beskyttelse av Suez-kanalen mot beduiner fra tyrkisk område. Tyrkia hadde overherredømme over hele Midtøsten til fredsoppgjøret etter 1. verdenskrig. Av rent militære grunner trakk engelskmennene grensen mellom protektoratet Egypten og det tyrkiske Syria-Palestina fra et punkt litt øst for El Arish til Eilat innerst i Akaba-bukten.

 

Riket for Israel omfatter også store områder øst for elven Jordan. Kong David var den som konsoliderte kongeriket. Vi leser i 2. Sam. 8, 2: Han slo også moabittene og målte dem med snor … Og moabittene ble Davids tjenere og måtte svare ham skatt. Moabittene bodde øst for Dødehavet mellom Edom og Ammon. Moabittene stammet fra Lot og edomittene fra Esau. David førte også store kriger nord for Dans stamme-land. 2. Sam. 8, 3: Likeledes slo David Hadadeser, sønn av Rehob, kongen i Soba, da han drog av sted for å gjenvinne sin makt ved elven. Under skriftstedet står anført at ”elven er Eufrat”. Således gikk løftet til Abraham bokstavelig i oppfyllelse: hans ætt skulle få landet fra Nilen til Eufrat i nord.

 

Guds pakt med Abraham om land er tofoldig: A, pakten om stammelandet, og B, pakten om kongeriket. Herren bød Josva føre folket inn i Kanaans land. Se 1. Mos. 17, 7 – 8: Og jeg vil gi deg (Abraham) og din ætt etter deg det land hvor de bor som fremmede, hele Kanaans land, som er det landet fra Dans stamme i nord til Juda og Benjamin i sør (til Egypter-bekken); dessuten land på østsiden av elven Jordan, hvor Ruben, Gad og den halve Manasse fikk sine stammeland. Disse stammelandene dannet en stripe land på østsiden av Dødehavet og elven Jordan, men strakte seg på ingen måte til elven Eufrat i Babylonia. Fra elven Jordan til Eufrat i øst er det ca 800 km.