Man må sondre mellom Israels kongerike og stammeriket Av
Johan I. Holm Cand.
Philol. I debatten siterer kritikerne av en
bokstavlig oppfyllelse av landeløftet gjerne 1.
Mos. Kp. 15 og 17: ”Som gjør Israel enormt stort, fra
Middelhavet til Eufrat og Nilen”, for å vise at en territoriell
forståelse er umulig. Men dette
beror på en misforståelse. Poenget er nemlig at landeløftene gjelder to forskjellige størrelser,
stammeriket og kongeriket. 1. Mos. 15 og 17 gjelder stammeriket, nemlig
Kanaans land. Kanaan var fra gammelt
landsletten mellom Egypten og Sidon. Det var dette
land med de sju folkeslagene som Josva erobret etter oppdrag fra Gud.
Det omfattet også noe land på østsiden
av elven Jordan – men på ingen måte det veldige område øst mot Eufrat. I Apostlenes gjerninger
1, 6 leser vi om den andre størrelsen: Da de nu var kommet sammen
spurte de ham: ”Herre! Gjenreiser du på den tid riket for Israel?” Alle jøder drømte om frigjøring fra
den romerske okkupasjon og gjenopprettelse av
jødefolkets gamle rike, nemlig Davids og Salomos kongerike. I Første
Kongebok står det skrevet i 4, 21: Salomo
rådet over alle kongerikene fra
elven (Eufrat) til filistrenes land og like til Egyptens
landemerke, de kom med gaver og tjente
Salomo så lenge han levde. Av sammenhengen blir
det klart at ”elven” her vil si Eufrat i nord, ikke
i øst. Vi må ikke forveksle
dette kongeriket med Israels stammerike. Dette var mindre og står nøye beskrevet i Josvas bok. David og Salomo hersket over et større rike ved underkonger,
et ikke ukjent fenomen i historien.
I Mellomalderen var ”Norgesveldet” langt større enn Norges rike. Konger vest i havet var skattskyldige til Norge. Vi skal se nærmere på utstrekningen av Israels rike i syd: Grensen mellom
Salomos Rike og Egypten. Grensen faller her sammen med ”Egyptens
landemerke”. Hele Sinai-halvøya og ”filistrenes land” (kyststripen ved Gaza
og nordover) hørte til ”riket for Israel”. Sinai er den geografiske fortsettelsen
av Negev-ørkenen i Syd-Judea. Den gamle grensen
mellom Egypten og Israels land gikk fra El Arish, som er det østligste punkt i Nil-deltaet
ute ved kysten, til Suez, det nordligste punkt i
Rødehavet. Østenfor grensen bodde
ifølge de gamle egyptiske håndskrifter ”asiatene, de elendige sandtravere”.
Også politisk gikk grensen her. Farao Amenemhet (2432 – 2384 f.Kr.) bygde ”fyrstemuren” nettopp
her, en forsvarsmur mot beduinene. Langs denne grensen lå grenseforter og
tollstasjoner som alle fremmede måtte passere, også
jødene under patriarken Jakob. Det var ikke ”Egypterbekken” (Wadi El Arish) som dannet grenselinjen, men
utløpet av wadien ved Middelhavet var grensens nordligste punkt. Alt øst for
denne grenselinjen var ”Asia” eller Syria-Palestina
(Syria-Jødeland). Gjennom
hele historien går den administrative grensen langs ”Egyptens
landemerke”. I boken ”JØDELAND – ikke Palestina”, Hermon forlag,
- viser jeg historien videre fra Nebukadnesar (persertiden, riket til Alexander den store, Syria os v.).
– Først helt oppe i vår tid skjedde en forandring, og det en forandring som Egypten stod som en tilskuer
til. I 1869 fikk franskmennene ferdig Suez-kanalen, og i 1875 kjøpte Disraeli
på vegne av England aksjene til den egyptiske khediv (høvding). Under Gladstone ble Egypten
i 1883 britisk protektorat til beskyttelse av Suez-kanalen mot beduiner fra tyrkisk område.
Tyrkia hadde overherredømme over hele Midtøsten til fredsoppgjøret etter 1. verdenskrig. Av rent militære grunner trakk
engelskmennene grensen mellom protektoratet Egypten og det tyrkiske Syria-Palestina fra et punkt litt øst for El Arish
til Eilat innerst i Akaba-bukten. Riket for Israel omfatter
også store områder øst for elven Jordan. Kong David var den som konsoliderte
kongeriket. Vi leser i 2. Sam. 8, 2: Han
slo også moabittene og målte dem
med snor … Og moabittene ble Davids tjenere og måtte svare ham skatt. Moabittene
bodde øst for Dødehavet mellom Edom og Ammon. Moabittene stammet fra Lot
og edomittene fra Esau. David førte også store kriger
nord for Dans stamme-land. 2. Sam. 8, 3: Likeledes slo David Hadadeser, sønn
av Rehob, kongen i Soba,
da han drog av sted for å gjenvinne sin makt ved
elven. Under skriftstedet står anført at ”elven er Eufrat”. Således
gikk løftet til Abraham bokstavelig i oppfyllelse:
hans ætt skulle få landet fra Nilen til Eufrat i
nord. Guds pakt med Abraham om land er
tofoldig: A, pakten om
stammelandet, og B, pakten om kongeriket. Herren bød Josva føre folket inn i Kanaans land. Se 1. Mos. 17,
7 – 8: Og jeg
vil gi deg (Abraham) og din ætt
etter deg det land hvor de bor som fremmede, hele Kanaans land, som er det landet fra Dans stamme i nord til Juda og Benjamin i sør (til Egypter-bekken); dessuten land
på østsiden av elven Jordan, hvor
Ruben, Gad og den halve Manasse fikk sine
stammeland. Disse stammelandene dannet
en stripe land på østsiden av Dødehavet og elven
Jordan, men strakte seg på ingen måte til elven Eufrat i Babylonia. Fra elven Jordan til Eufrat i øst er det ca 800 km. |
|