Tilbakeblikk

Del 1

Av Hans Nielsen Hauge

 

Det er nå 25 år siden Gud, om formiddagen den 5. april 1796, av sin store nåde uforskyldt gav meg et glimt av sin himmelske herlighet, som virket en kraftig kjærlighet til Ham og til min neste, og et nytt lys i min forstand. Jeg tar derfor denne gang pennen for å gjenkalle i deres minne, med-troende, denne nåde og opptegne noe om de guddommelige virkninger på menneskene over størstedelen av Norge. Jeg fyller også den 3. april 50 år (1821), og det forekommer meg som en stor ting – på grunn av de mange trengsler og især mye sykdom som jeg har lidt av i de siste ni år – at jeg skulle nå denne alder, selv om den ikke er så stor. Jeg håper at ingen misforstår meg om jeg setter frem disse data nedenfor som særlig bemerkelsesverdige. Minnet om disse er dyrebart for meg, - håper det og er det for dere, som er meddelaktige i den samme nåde.

 

I 1796 den 5. april begynte to av mine søstre å bli kalt på og opplystes, så at de så hen til Jesus, sin frelser, som frelste dem fra synd og gav dem, som meg, kraft til å tjene Gud. Denne salige ild bredde seg dette år til mange i Tune, noen i Glemmen, Råde og Rygge og langs veien jeg reiste til Kristiania.

 

I 1797 bredde denne guddommelige ild, som Jesus ønsket var tent på jorden, Luk. 12, seg med sine stråler i menneskehjertene enda sterkere i det nevnte sogn og Rakkestad. Den nådde og somme i Bragernes, Lier, Eiker og langs veien til Elverum og blant arbeiderklassen i Kristiania.

 

I 1798 øket tallet av de troende på de nevnte steder, især på Eiker, og videre på Kongsberg, i Numedal og Hedmark. Jeg reiste til Bergen, hvor der og viste seg å være en del som var hengitt til gudelige betraktninger. På hjemveien reiste jeg gjennom Kristiansands bispedømme, hvor jeg imidlertid fant få av dette sinn.

 

I 1799 viste det seg at ikke alle hadde lagt en god grunnvoll i Tune. Atskillige vendte seg igjen til verden, så og i Rakkestad og flere steder. Men den guddommelige ild brant så mye sterkere i Numedal, Hallingdal, Hedmark, Bjørgvins og Nidaros’ bispedømmer, især i Leinstrand, og her og der i Gudbrandsdal.

 

I 1800 loget denne Guds ild med sine stråler i forskjellige retninger. Enda til i avsidesliggende bygder ble man var en stråle av den som vekket opp de sikre syndere, dels med uro over deres tilstand og dels med lyst til sannheten. Andre ble forbitret, men mange tusen lengtet etter sannhets opplysninger, så at vi så frukten av Guds Ords sæd.

 

I 1801 viste det seg vel atskillige svakheter, og en del vaklet i sin tro, da den ikke hadde renset hjertene deres, så noen fikk lyst til verden igjen. Derimot bar den guddommelige sæd virkelige frukter på andre steder rundt om i landet, især i Hallingdal, Valdres, Luster, Sunnfjord og hos mange i Nidaros bispedømme.

 

I 1802 bredde dette Guds kall seg især til Nordland, og til Stavanger og Sunnmøre. Selv om det nå allerede viste seg at en del ikke hadde lagt god grunnvoll, men falt i fristelser og forførelser, så må likevel våre hjerter bøyes mye i ydmykhet og høyt opphøye det nådes besøk at Gud ved sin Ånd gjestet mange tusen i vårt land. At jeg vare et uverdig redskap til å begynne denne Guds gjerning – denne min uverdighet kjenner jeg best selv. At jeg ikke var alene om å arbeide i Herrens vingård, det vet dere, kjære trossøsken. For dere virket med meg hver etter sine gaver og krefter. Av våre medarbeidere hviler nå allerede noen i graven og deres sjeler høster lønn av nåde.

 

I 1803 bredde lyset seg i enda flere hjerter, og det viste sin kraft. De som hadde treng seg igjennom den trange port til livet, gikk frem på den trange vei. Nå kunne Danmark heller ikke være skjult for dette lys. For noen kom derfra hit til Norge for å undersøke sannheten av hva ryktet hadde meldt dem. I Sverige var det og frukt å spore av denne åndelige bevegelse. Flere der kjente lysets kraft.

 

I 1804 viste det seg vel en Guds kraft i de sjeler som ble tro mot Gud av hele sitt hjerte og hvis omsorg var å leve Gud til viljes. Men de trossøsken som var mest for orden og flittig virksomhet med ånd og lemmer, erfarte år etter annet, især de siste tre år, at mange ville være blant dem som elsker Gud, bare for å leve makelig, og disse unndrog seg de jordiske sysler. Noen trodde disse sysler skadet deres åndelige velferd. Andre, som praktiserte en misforstått selvfornektelse, vraket sitt jordiske kallsarbeid og gaver, og en del søkte ære i å lære andre, selv om de ikke hadde lært selv. Slike påminte vi at ingen må lære andre uten han i sitt levnet beviser at han er en sann kristen og fremdeles at ingen må være uvirksom med sine lemmer. For at dette kunne prøves i gjerning, anla vi fabrikker, drev handel og skipsfart m.m. Men vi merket at atskillige svakheter likevel tok til og at ikke få ble lunkne i sin kristendoms øvelse. – At de som ikke arbeidet flittig for den mat som varer til evig liv, heller ikke hadde hug på den himmelske manna, men ble leie av den. Mulig er det og at en for sterk oppgang i forskjellige jordiske virksomheter hos noen kvalte den himmelske sæd. – I dette år 1804 den 30. oktober var det at jeg ble satt i den langvarige arrest.

                                                                                               Forts. n. nr