Tilbakeblikk Del 1 Av Hans Nielsen Hauge Det er nå 25
år siden Gud, om formiddagen den 5. april 1796, av sin store nåde uforskyldt
gav meg et glimt av sin himmelske herlighet, som virket en kraftig kjærlighet
til Ham og til min neste, og et nytt lys i min forstand. Jeg tar derfor denne
gang pennen for å gjenkalle i deres minne, med-troende, denne nåde og
opptegne noe om de guddommelige virkninger på menneskene over størstedelen av
Norge. Jeg fyller også den 3. april 50 år (1821), og
det forekommer meg som en stor ting – på grunn av de mange trengsler og især
mye sykdom som jeg har lidt av i de siste ni år – at jeg skulle nå denne
alder, selv om den ikke er så stor. Jeg håper at ingen misforstår meg om jeg
setter frem disse data nedenfor som særlig bemerkelsesverdige. Minnet om
disse er dyrebart for meg, - håper det og er det for dere, som er
meddelaktige i den samme nåde. I 1796 den 5.
april begynte to av mine søstre å bli kalt på og opplystes, så at de så hen
til Jesus, sin frelser, som frelste dem fra synd og gav dem, som meg, kraft
til å tjene Gud. Denne salige ild bredde seg dette år til mange i Tune, noen
i Glemmen, Råde og Rygge og langs veien jeg reiste til Kristiania. I 1797 bredde
denne guddommelige ild, som Jesus ønsket var tent på jorden, Luk. 12, seg med
sine stråler i menneskehjertene enda sterkere i det nevnte sogn og Rakkestad.
Den nådde og somme i Bragernes, Lier, Eiker og langs veien til Elverum og
blant arbeiderklassen i Kristiania. I 1798 øket tallet
av de troende på de nevnte steder, især på Eiker, og videre på Kongsberg, i
Numedal og Hedmark. Jeg reiste til Bergen, hvor der og viste seg å være en
del som var hengitt til gudelige betraktninger. På hjemveien reiste jeg
gjennom Kristiansands bispedømme, hvor jeg imidlertid fant få av dette sinn. I 1799 viste det
seg at ikke alle hadde lagt en god grunnvoll i Tune. Atskillige vendte seg
igjen til verden, så og i Rakkestad og flere steder. Men den guddommelige ild
brant så mye sterkere i Numedal, Hallingdal, Hedmark, Bjørgvins og Nidaros’
bispedømmer, især i Leinstrand, og her og der i Gudbrandsdal. I 1800 loget denne
Guds ild med sine stråler i forskjellige retninger. Enda til i
avsidesliggende bygder ble man var en stråle av den som vekket opp de sikre
syndere, dels med uro over deres tilstand og dels med lyst til sannheten.
Andre ble forbitret, men mange tusen lengtet etter sannhets opplysninger, så
at vi så frukten av Guds Ords sæd. I 1801 viste det
seg vel atskillige svakheter, og en del vaklet i sin tro, da den ikke hadde
renset hjertene deres, så noen fikk lyst til verden igjen. Derimot bar den
guddommelige sæd virkelige frukter på andre steder rundt om i landet, især i
Hallingdal, Valdres, Luster, Sunnfjord og hos mange i Nidaros bispedømme. I 1802 bredde
dette Guds kall seg især til Nordland, og til Stavanger og Sunnmøre. Selv om
det nå allerede viste seg at en del ikke hadde lagt god grunnvoll, men falt i
fristelser og forførelser, så må likevel våre hjerter bøyes mye i ydmykhet og
høyt opphøye det nådes besøk at Gud ved sin Ånd gjestet mange tusen i vårt
land. At jeg vare et uverdig redskap til å begynne denne Guds gjerning –
denne min uverdighet kjenner jeg best selv. At jeg ikke var alene om å
arbeide i Herrens vingård, det vet dere, kjære trossøsken. For dere virket
med meg hver etter sine gaver og krefter. Av våre medarbeidere hviler nå
allerede noen i graven og deres sjeler høster lønn av nåde. I 1803 bredde
lyset seg i enda flere hjerter, og det viste sin kraft. De som hadde treng
seg igjennom den trange port til livet, gikk frem på den trange vei. Nå kunne
Danmark heller ikke være skjult for dette lys. For noen kom derfra hit til
Norge for å undersøke sannheten av hva ryktet hadde meldt dem. I Sverige var
det og frukt å spore av denne åndelige bevegelse. Flere der kjente lysets
kraft. I 1804 viste det
seg vel en Guds kraft i de sjeler som ble tro mot Gud av hele sitt hjerte og
hvis omsorg var å leve Gud til viljes. Men de trossøsken som var mest for
orden og flittig virksomhet med ånd og lemmer, erfarte år etter annet, især
de siste tre år, at mange ville være blant dem som elsker Gud, bare for å
leve makelig, og disse unndrog seg de jordiske sysler. Noen trodde disse
sysler skadet deres åndelige velferd. Andre, som praktiserte en misforstått selvfornektelse,
vraket sitt jordiske kallsarbeid og gaver, og en del søkte ære i å lære
andre, selv om de ikke hadde lært selv. Slike påminte vi at ingen må lære
andre uten han i sitt levnet beviser at han er en sann kristen og fremdeles
at ingen må være uvirksom med sine lemmer. For at dette kunne prøves i
gjerning, anla vi fabrikker, drev handel og skipsfart m.m. Men vi merket at
atskillige svakheter likevel tok til og at ikke få ble lunkne i sin
kristendoms øvelse. – At de som ikke arbeidet flittig for den mat som varer
til evig liv, heller ikke hadde hug på den himmelske manna, men ble leie av
den. Mulig er det og at en for sterk oppgang i forskjellige jordiske
virksomheter hos noen kvalte den himmelske sæd. – I dette år 1804 den 30.
oktober var det at jeg ble satt i den langvarige arrest.
Forts. n. nr |
|