Nyevangelismen

Av Pastor Storjohan.

Del 5.

En annen begrunnelse.

«Forførelsens kunstgrep», Ef. 4, 14.

En annen begrunnelse som ofte nok høres av og for Nyevangelismen er denne: «En ting kan ikke ligge på to steder på en gang. Ligger synden på Kristus, så ligger den ikke mer på verden og derfor heller ikke på den enkelte uomvendte sjel. Når jeg tar en ting fra et sted og legger den på et annet sted, så ligger den ikke mer på det første sted».

Denne bevisførsel slår den uopplyste og overfladiske med stor kraft, men dessverre også med blindhet, den er skikket til å kaste folk blår i øynene. Den er nemlig sann, så langt den rekker. Men den holder ikke skikk i den utstrekning over hele linjen som Nyevangelismen vil tilkjenne den. I en forstand ligger synden ganske visst ikke på verden, nemlig på den måte som den ligger på djevelen og de fortapte og på dem som har begått synden mot Den Hellige Ånd, hvilket er «skyldige til en evig dom», Mark. 3, 29, nemlig slik at synden ikke lenger kan tas bort, i det det ikke gis eller i siste tilfelle ikke mer gis noen forsoning for den, Heb. 10, 26. Han skal bære din misgjerning, sies det i GT om en synder, som det ikke gis noe offer for. I så tilfelle rammer straffen øyeblikkelig synderen som skal utryddes. I denne forstand ligger altså ikke synden på synderen så lenge nådetiden varer. For så vidt ligger heller ikke skylden på det uomvendte mennesket, siden det er fritatt for å bidra med noe som helst til gjeldens betaling, hvis de ikke selv velger å stå for og selv å betale sin gjeld, da det henhører til Guds dom: Hevnen hører meg til, jeg vil betale. Men som forsonet og derfor tilgitt skyld ligger riktignok synden etter Guds dom på verden og de enkelte syndere, så lenge de nekter sin skyld eller tross annerkjennelse av den ikke vil ta tilflukt til Selvskyldneren, deres Borgen og deres Talsmann.

Et eneste blikk på Gal. 3, 10 – 13 kan lære oss at når Nyevangelismen vil tøye ut argumentet videre til å bevise at hvert menneske er kvitt sin gjeld for Gud, så er det en grunnstyrtende villfarelse. I Gal. 3, 13 bevises det at Kristus har frikjøpt oss fra Lovens forbannelse, idet Han ble en forbannelse for oss, av et: For der er skrevet, Mos. 21, 23. Forbannet er hver den, som henger på et tre. Men umiddelbart i forveien i Gal. 3, 10 bevises likeledes av et: For der står skrevet, at ikke bare Lovens åpenbare overtredere, men enda de som holder seg til Lovens gjerninger (som salighetsvei) er under forbannelse. Paulus hevder altså likeså vel 5 Mos. 21, 23 som 5 Mos. 27, 26 som gjeldende for enhver synder. At Kristus ble en forbannelse for oss og derved kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse, opphever altså aldeles ikke (og det er bare Nyevangelismen som påstår slikt), at egenrettferdige pliktmennesker er under forbannelsen, hva da med åpenbare syndetreller. Kristus er nemlig Lovens ende, men til rettferdighet bare for den som tror, Rom. 10, 4. Men likevel, hvilken forskjel på en forbannelse med utgang og en vedvarende dragelse så lenge nådetiden varer, til forsoningsnåden og på den forbannelse som rammer, så snart forsoningsnåden ikke lenger kan vekke et menneske fordi syndemålet er blitt fullt. Den første forbannelse inneslutter barmhjertigheten og Guds godhets og tålmodighets og langmodighets rikdom (selv om det ikke er en virkelig skjedd syndstilgivelse, som Nyevangelismen vil). «Midt i vreden (eller forbannelsen) kommer Gud barmhjertighet i hu», Hab. 3, 2. Den andre utelukker i all evighet all barmhjertighet og har fastsatt svelget som ingen kan komme over.

Er der da ikke forlatelse i Guds hjerte for syndere? Jo, full og hel rund og fri, selv om den er betinget, fri for alt vederlag som for alt gjerningsstrev, men ingenlunde fri for krav på bot og tro. Dette er den betingelse i Guds av Kristi forsonede hjerte og mot synderens forsonlige sinn, som hans rettferdighet ikke kan ta bort. Betingelsen er den at mennesket må holde opp med å lyve seg bort fra sin synd (må bekjenne den for Gud) og ikke lenger ville beholde synden, og at det ikke lenger må holde Gud for en løgner (det må tro). Nettopp i kraft av forsoningsnåden kan og skal og må dette utvirkes av Guds Ånd i en menneskesjel, for at synden skal kunne begjæres tilgitt og virkelig bli tilgitt. Så lenge mennesket vil beholde sin synd enten ved å nekte den eller ved å tjene og elske den, så er der, siden syndstilgivelsens nødvendige betingelse ikke oppfylles, den nødvendighet for Guds forsonlige hjerte, at han må beholde mennesket den synd som han likevel så inderlig gjerne ville tilgi. Mennesket må erkjenne Guds dømmende rettferdighet, Sal. 51, 6, det er den rette anger og likeså Hans frelsende rettferdighet, det er den rette tro. For denne betingelse kan Guds rettferdighet ikke frita mennesket, og heller ikke forsoningsnåden kan frita for den. Men ved Den Hellige Ånd vil Gud selv oppfylle betingelsen i mennesket. Også det er en nåde som er kjøpt ved forsoningen og derfor opphever denne betingelse ikke nådens frihet. I Ap. Gj. 5, 31 heter det: Gi omvendelse og syndernes forlatelse. Det ene er kjøpt likeså vel som det andre, men hvem vil derfor si at i kraft av forsoningen er hele verden omvendt. Åpenbart er mye mer omvendelsens mottatte gave en betingelse fra Guds side for syndsforlatelsens gave.

Forts. n. nr.