Når evangeliet virker som lov

(Med tillegg: Sitater fra Pontoppidans forklaring)

Nils Borge Teigen, Lebesby.

Forts. f. f. nr.

Er dette synergisme?

Kan vi kalle dette synergisme? Det er et samvirke mellom Gud og mennesket, slik at omvendelsen blir både Guds verk og vårt verk. Det lutherske bekjennelsesskriftet Konkordieformelen har viet hele kapittel to dette temaet. Her sier de et klart og bestemt nei til synergismen. Mennesket bidrar ikke med noe til sin omvendelse, det lar bare Ordet og Ånden virke det i seg til det er omvendt.^{^[i]}

Men når vi lar Gud bearbeide oss, så må det jo være noe vi tillater ham å gjøre med oss. Og det forutsetter en viss villighet eller medgjørlighet fra vår side. På den måten er vi delaktige i vår omvendelse og har et ansvar. Men vi kan ikke kalle det et bidrag eller en medvirking. For alt er Guds initiativ og verk, både kallet, dragningen og skjenkingen av troen. På den måten er omvendelsen monergistisk og ikke synergistisk. Den hører med til hans frie råd og utvelgelse (Joh 6:37, Rom 8:30, Ef 1:4-5 og 2.Tess 2:13-14, P540-541).

Vi kan ikke utgrunne dybdene og forholdet mellom Guds utvelgelse og menneskets valg og ansvar. Men jeg tror at vi forholder oss rett når vi stiller dem på valg samtidig som vi ber om at de må bli frelst. Og så takker og lover vi Gud når det er skjedd. Da blir de stilt til ansvar samtidig som vi legger alt i hans hender og gir ham æren. Dermed er begge sider ivaretatt selv om vi ikke forstår sammenhengen fullt ut.^{^[ii]}

De troendes liv

Temaet for denne artikkelen er hva som skjer når mennesket blir frelst. Det er ikke for ingenting at vår pietistiske vekkelsestradisjon har viet dette stor oppmerksomhet. For morgenen og soloppgangen er den vakreste og mest gledelige begivenhet i døgnet (Luk 15:4-7). Men samtidig må vi være klar over at det samme skjer i de troendes daglige omvendelse (P669).

Men nå blir de ikke bare dradd av Den Hellige Ånd. De blir også drevet av ham (Rom 8:14). ”Nå er det nye menneskets vilje et instrument og verktøy for Gud Den Hellige Ånd, slik at den ikke bare tar imot Guds nåde, men også virker sammen med Den Hellige Ånd i de gjerninger som følger med ”^{^[iii]}. Derfor er det en viss synergisme mellom Gud og det gjenfødte menneske (Fil 2:12).

Angeren skjer nå ikke bare av hat til synden. Den kommer også av kjærlighet til Gud. Det gjenfødte menneske kan ta imot Guds godhet også uten først å bli slått ned av loven. Dog er det nødvendig at Den Hellige Ånd tukter oss og ” gjør samvittigheten øm og lar alle, endog de minste synder, smertelig føles til ydmykelse ”(P504) for at vi skal bli fornyet (P500) og bevart i troen (P502).

Opplysningen består nå ikke bare i å erkjenne at Gud er god, men først og fremst at jeg er omfattet av denne hans godhet, som Johannes sier: ”Vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss ” (1.Joh 4:16). Dette gjør oss glade og frimodige og fyller våre hjerter med takk og lovsang. Derfor hviler Guds Ånd over hans barn (Jes 11:2) og smykker dem ut med mange gaver (1.Kor.12).

Konklusjon

Ut ifra dette kan vi trekke følgende slutning: For å forstå hva som skjer i omvendelsen, må vi ha to ting klart: For det første må vi være bevisste på hvordan lov og evangelium sammen bearbeider mennesket og gjør angeren personsentrert. Det er her evangeliet virker som lov og overbeviser oss om vår utakknemlighet mot Gud. Samtidig drar det oss mot ham og gjør oss mottagelige til å ta imot det som evangelium, d.v.s. et gledelig budskap til oss.

Deretter må vi skjelne mellom det som skjer i kallet og i selve frelsestilegnelsen. De hører visselig sammen, ja, Skriften forkynner dem samtidig og så tett at vi ofte ikke kan skille dem fra hverandre. Men dersom vi skal få innsikt i hva som skjer, må vi skjelne mellom disse to.

Både lov og evangelium har sine tilknytningspunkter i det naturlige og falne menneske. Disse griper Den Helllige Ånd fatt i og bearbeider det på en uimotståelig, men frivillig måte. Derfor kan vi si at kallets fase bærer preg av både valg og uimotståelighet.

Men når vi kommer til selve frelsestilegnelsen, da har valgaspektet og uimotståeligheten nådd sitt mål, nemlig å gjøre oss mottagelige til å ta imot evangeliet som evangelium. Og når mennesket er villig, er det ikke interessert i å velge noe annet. Det er heller ikke nødvendig å trenge seg gjennom en åpen dør med uimotståelig kraft.^{^[iv]}