Nyevangelismen

Av Pastor Storjohan.

Del 6.

En annen begrunnelse - «Forførelsens kunstgrep», Ef. 4, 14.

Denne betingelse er det nå Nyevangelismen frykter og hater som pesten. Disse ”men’er” og disse ”dersom’er”, som nåden gjerdes inne med, mener man fører til at man istedenfor å se hen til Kristus, begynner å grave i seg selv og i sin samvittighet og aldri kan komme på det rene med om man og er beredt til å tilegne seg nåden. Men Herren formaner jo likevel til å grave dypt hvis man vil legge grunnvollen på klippen! Kunne vi ikke med full tillit be Herren også om en oppriktig anger og en alvorlig lengselstro like så vel som syndernes forlatelse, da Han likevel selv har påtatt seg ved Den Hellige Ånd å virke denne forekommende nåde i det hjertet som ikke motstår Hans Ånd? Er ikke dette mye mer igjen en snarvei, som man vil skyve anger og tro forbi for desto lettere å sikre seg syndsforlatelse? En annen sak er det hvis jeg med min anger og tro på noen måte vil gjøre fyllest (for mine synder) og fortjene nåde. Men i frykt for denne avvei må jeg ikke styrte meg i den motsatte villfarelse, nemlig at bot og tro ingen betydning har for Gud, etter som Han ikke bare har sonet synden uten anger og tro fra menneskets side, men og, som Nyevangelismen påstår, tilgitt synd uten hensyn til bot og tro. Skriften taler – det må stå fast, om å ta bort synden i to forskjellige betydninger: 1) gjennom soning, 2) gjennom tilgivelse. Det første har vi Sak. 3, 9: Jeg vil utskjære utskjæringer i steinen (”gravere” den; billede på Kristus den levende stein og Hans lidelser) og ta bort dette lands misgjerning på en dag. Men om Israel heter det (Rom. 11, 27): Dette er min pakt med dem, når jeg får borttatt deres synder. Legg nøye merke til: ”får”. For denne borttagelse ved tilgivelse skjer ikke, uten mennesket selv vil la Gud få gjøre det. Det lar seg ikke gjøre på den lettvinte måte, som Nyevangelismen vil innbille oss, at Gud bare gjennom forsoning tilgir synd. Det må skje gjennom forsoning og tro, eller gjennom forsoning mottatt i tro. Uten tro er det umulig å behage Gud, og uten tro er det derfor og umulig for Gud å tilgi. Den gjenstridige vil Gud ikke tilgi, sier Moses i 5 Mos. 29, 18. Det skal ikke være blant dere en rot som bærer galde og malurt. Og det skal skje, når han hører denne forbannelses ord, og han velsigner seg i sitt hjerte og sier: ”Det skal gå meg vel, selv om jeg vandrer i mitt hjertes stivhet, da skal Gud ikke ville forlate ham. For Herrens vrede og hans nidkjærhet skal da ryke over den samme mann, så at den forbannelse, som er skrevet i denne bok, skal ligge på ham. For slikt et ord har Nyevangelismen ikke noen plass. Også til den gjenstridige vil den si: Du er bare så gjenstridig at du ikke vil tro det. Men gjenstridigheten ligger ikke bare i ikke å ville tro Evangeliet, den ligger først og fremst i ikke å ville tro Loven og dens dom, og så lenge denne ikke tros, kan simpelthen Evangeliet ikke tros. Men her ser vi hvilken dom Gud feller over den som nettopp midt i sin gjenstridighet mener å ha syndsforlatelse hos Gud og ligge i Guds skjød.

Mik. 3, 11: Dog forlater de seg fast på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblant oss? Der skal ikke komme ulykke over oss. Jeremias må klage, Sørgesangene 3, 42: Vi har overtrådt og vært gjenstridige, du, du tilga ikke. I Jeremias 5 leser vi den gripende oppfordring: Løp omkring på gatene i Jerusalem og se etter og kjenn og søk på byens gater om dere kunne finne noen, om der er noen som gjør rett, som søker etter sannhet, så vil jeg tilgi den. (Dette er et gripende vitnesbyrd om at det er den søkende tro, lengselstroen, som Herren tilgir. Så heter det videre i v. 2: Om de enn sier: Så sant som Herren lever, så sverger de likevel falskt. (I Jørgensens traktat, ”Hva er troen?” griper han til denne også i Hos. 4, 15 forbudne ed: ”så sant som Gud lever”, for å stadfeste sin vranglære. Han sier nemlig: ”holder jeg Evangeliets ord helt ut for sant, da vil det, så sant som Gud lever, også vise seg i mitt liv, at jeg er ett nytt menneske”. 6 ganger i forveien har Jørgensen påstått og erklært at det å holde for sant, helt ut for sant, er den frelsende tro, og for det syvende stadfester han det med en ed: ”så sant som Gud lever”. Selv om det var sannheten, som ble stadfestet, så er det jo mot Kristi bestemte Bud, Mat. 5, 37, å stadfeste den på slik en måte. Men når man tenker over at det er to grove villfarelser, som slik stadfestes med den forbudne ed, nemlig 1) at den frelsende tro bare skal være å holde for sant, og 2) at det som skal holdes for sant, det er ikke sant, nemlig at hvert menneske er kvitt sin gjeld for Gud, så har man her i sannhet en rystende oppfyllelse av det som Jeremias sier i overforstående ord: Om de enn sier: så sant som Herren lever, så sverger de likevel falskt og et slående bevis for hvorledes Nyevangelismen uthuler og svekker den moralske bevissthet). De verger seg for å motta tukt, de vegrer seg for å vende om. Hvorledes skulle jeg tilgi deg dette?)

Er ikke Nyevangelismen i høy grad skikket til i stedet for, som den lover, i en fart å omvende mennesker og skaffe mange, som er fredløs, fred, tvert om å fostre dette gjenstridigste av all gjenstridighet, midt i et ubrutt hjertes ubotferdighet og tross, på at synden er forlatt. En pike, som var kommet inn på denne retning, dekket over all sin synd med løgn, menn trosset på at så lenge hun holdt det for sant at hennes synd var tilgitt, var hun frelst. At Evangeliet kan mottas med glede og likevel kan hjertet være hardt som stein og helt uvillig til å la seg sønderknuse, slik som Herren opplyser oss om i lignelsen om såmannen, - det er en sannhet som synes ikke å være til for en Nyevangelist. ”Ingen tror dette, at han er kvitt sin gjeld for Gud, uten han trenger det”, påstås det med skråsikker overfladiskhet. Som om ikke nettopp det var godtkjøpstroens lette og skrekkelige alminnelige utvei, avvei og snarvei.

Denne innbilning om at det naturlige menneske er kvitt sin gjeld for Gud, strir og mot Guds nådes grunnlov slik, som den uttales for Moses i 2 Mos. 34, 6, hvor det forkynnes om Jehova: Han forlater misgjerning og overtredelse og synd, men han skal aldeles ikke holde den skyldige for å være uskyldig, og hjemsøker fedres misgjerning på barna. Det samme gjentas i det andre Bud: Jehova vil ikke holde den uskyldig, som tar hans navn forfengelig. Med den skyldige menes her selvfølgelig den ubotferdige skyldige – den skyldige, slik som han er, uten bot og tro. – Den skyldige, derimot som erkjenner sin skyld og ber den ettergitt uten svik, og som begjærer del i Kristus, han vil Gud rettferdiggjøre, anse ham i Kristus, som han aldri hadde syndet. Men Nyevangelismen roser seg nettopp av å lære denne frie nåde at ”Gud rettferdiggjør den ugudelige slik som han er. Gud har jo tilgitt uten hensyn til bot og tro.”

Forts n. nr.