Lektien på bededag. Fra Hans N. Hauges Postille. Es. 55, 6 –7. Søk Herren mens han er å finne, kall på ham
den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige
sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og
til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt. Es. 55, 6 –7. Her har vi korte ord å betrakte. Akk! At
der måtte bli, det Herrens forkortede Ord på jorden, Rom, 9, 28, som dere
ville lyde og motta til å forkorte deres synder og vende om til meg, alle
jordens ender og bli frelste, Es. 45, 22. Søke Herren mens Han finnes nå
i nådens tid. For da det heter: I dag, om i hører hans røst, at Han
tilbyr sin nåde, og legger frem for dere hva dere skal gjøre og lade, forherd
ikke eders hjerter som i forbitrelsen på fristelsens dag, Heb. 3, 8, av de vantro. La oss derfor ta vår teksts Ord
og legge dem på hjerte, så har Han lovet å la seg finne, Jer. 29, 13. Når vi
vandrer med Ham, da vil Han og vandre med oss. Men når vi forlater Ham, så
vil Han og forlate oss. 2 Krøn. 15, 2. For Han kan ikke bo hos andre enn dem som
elsker Ham, Han kan ikke tvinge noen til å elske seg. Det klages vel over at
de ikke gjør som Herren sier: Meg har de forlatt, kilden med det levende
vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
Jer. 2, 13. Det vil si: de forlot Herren, som er kjærlighetens kilde, og grov
avveier, søkte falske leger, som ikke kunne frelse i nøden, 28. v. ja mange
omvender seg, men ikke til den Høyeste. Hos. 7, 16. For deres kjærlighet er
ikke til Gud, å søke Ham av hele hjertet, sjel og sinn, men søker noen ringer
ting i verden, som de elsker og forlater seg på. Avstår fra de grove laster
og lar sitt sinn og vilje bli i verden, tar kjærlighet til de skapte ting.
Ved dette må Gud vike fra dem i nådens tid, og med sitt nådes tilbud. La oss da ikke være med disse, men med dem
som søker Ham mens Han finnes, og kaller på Ham den stund Han er nær. Herren
er vel alltid nær hos oss, som ser alle våre hjertens tanker, ord og
gjerninger, men kan ikke alltid få overbevist de gjenstridige om deres feil,
kaller dem tilbake fra deres villfarelse, og straffer dem for deres synder,
for de står Ham for mye imot, er harde halser, vil ikke tenke over
Hans kjærlighet og betrakte Hans Bud. For skjedde det, så skulle Hans
kjærlighets ild smelte dem, og Hans Budords hammer, knuse sundt deres
klippeharde hjerte. Jer. 23. Det er da tid for oss som tror og oppsøker
Herren, Heb. 11, 6, at vi akter på Hans nærhet, så
når Han rører ved våre hjerter og beveger oss, at vi påkaller Ham med ivrig
bønn om å kjenne våre feil, få makt til å avstå fra synden og komme i nåde
hos Ham, dette skjer når den ugudelige forlater sin vei og den som gjør ondt
sine tanker. Det er da ikke nok, å omvendes seg fra de åpenbare onde laster
og forlate syndens vei, i kjødets åpenbare gjerninger, med hor, mord, vrede,
trette, banning og slagsmål, fråtseri og drukkenskap med mer. Men og de fine
laster, i gjerrighet og ærgjerrighet, at i hjertet til sin fiende, sine
begjæringer og andre tanker, som oppstiger og vil
feste viljen, dette er av Gud antatt i gjerningenes sted. Som nå ingen av oss
er fri fra slike begjæringer og oppstigende tanker, så må og er likevel vi,
sanne gjenfødte eller omvendte, fri fra deres feste i hjertet, så de har noe
vilje, eller samtykke til å bo der, eller ikke får lov til å utføre noen
ondskaps gjerning så lenge nådens Ånd bor i oss, som tukter og renser oss fra
synden. Derfor, enhver som ikke har denne og er
mektig over sitt onde kjød og blod, samt at stå djevelen med hans redskaper
imot, de er ikke omvendt, eller har del i nåden. Derfor når synden begjærer
innen i oss, og syndere lokker ute omkring oss, da skal vi ikke gå eller
følge med i å adlyde og bedrive det onde. For når den som gjør ille, omvender
seg fra sine onde tanker, så kommer det ikke til viljen, enda mindre til
gjerning. For syndens lyst blir drept i begjæringene, og etter denne
omvendelse fra det onde, med fullkommen vilje, lengsel og begjæring om å søke
Gud og Hans goder. Påkalle Herren av hele hjertet, da skal Han miskunne seg
over ham, og til vår Gud, for Han skal mangfoldig forlate. Her taler profeten
høyt, at Gud skal forlate, og det er etter Herrens løfte, at Han har sagt han
ikke vil tilregne de ugudeliges synder, når de omvender seg. Esek. 18, 27. Han stadfester det ved sin ed, og sier: Så
sant jeg lever, sier Herren, Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død,
men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. 33, 11. Paulus
sier: men hvor synden er blitt overflødig (kjent), der er nåden blitt enn overflødigere. Rom. 5, 20. Disse ord blir ofte brukt av verdens onde
mennesker, men det er det bedrøveligste og mest forargelige for Gud og Hans
barn, at de falske vil ikke følge denne regel: at synderen, skal omvende seg
av hjertet. Dette går de forbi, glemmer ut eller utsetter, som nåden og Guds
tilsagn, har forbundet seg til, å være barmhjertig, og mangfoldig tilgi og
skjenke dem syndenes forlatelse som omvender seg, kjenner syndens grovhet og
avstår fra den. For slik bekjenner Paulus om seg: Det er en troverdig tale
og fullt verd å mottas at Kristus Jesus kom til verden for å gjøre syndere
salige, blant dem er jeg den største. Men derfor er barmhjertighet blitt meg
til del, 1 Tim. 1, 15 – 16. Slike erkjennelser får enhver komme til, om
han enn med Paulus hadde levd ustraffelig etter Loven, Fil. 3, 6, ved den
utvortes rettferdighet, av frykt eller ærgjerrighet, da det ikke kan bli av
Kristi kjærlighet og ydmykhet, for at man får se og føle sin synd, som den
minste er grov nok for Gud, og vi har fortjent fordømmelsen ved at den
atskiller oss fra Guds blide ansikt, som er hellig og en fortærende ild mot
det onde. Derfor må enhver ved en sann omvendelse, søke renselse og nåde ved
Jesus Kristus, vår Frelser og saliggjører. Amen. |
|