Lektien på bededag.

Fra Hans N. Hauges Postille.

Es. 55, 6 –7.

 

Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt. Es. 55, 6 –7.

Her har vi korte ord å betrakte. Akk! At der måtte bli, det Herrens forkortede Ord på jorden, Rom, 9, 28, som dere ville lyde og motta til å forkorte deres synder og vende om til meg, alle jordens ender og bli frelste, Es. 45, 22. Søke Herren mens Han finnes nå i nådens tid. For da det heter: I dag, om i hører hans røst, at Han tilbyr sin nåde, og legger frem for dere hva dere skal gjøre og lade, forherd ikke eders hjerter som i forbitrelsen på fristelsens dag, Heb. 3, 8, av de vantro. La oss derfor ta vår teksts Ord og legge dem på hjerte, så har Han lovet å la seg finne, Jer. 29, 13. Når vi vandrer med Ham, da vil Han og vandre med oss. Men når vi forlater Ham, så vil Han og forlate oss. 2 Krøn. 15, 2.

For Han kan ikke bo hos andre enn dem som elsker Ham, Han kan ikke tvinge noen til å elske seg. Det klages vel over at de ikke gjør som Herren sier: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jer. 2, 13. Det vil si: de forlot Herren, som er kjærlighetens kilde, og grov avveier, søkte falske leger, som ikke kunne frelse i nøden, 28. v. ja mange omvender seg, men ikke til den Høyeste. Hos. 7, 16. For deres kjærlighet er ikke til Gud, å søke Ham av hele hjertet, sjel og sinn, men søker noen ringer ting i verden, som de elsker og forlater seg på. Avstår fra de grove laster og lar sitt sinn og vilje bli i verden, tar kjærlighet til de skapte ting. Ved dette må Gud vike fra dem i nådens tid, og med sitt nådes tilbud.

La oss da ikke være med disse, men med dem som søker Ham mens Han finnes, og kaller på Ham den stund Han er nær. Herren er vel alltid nær hos oss, som ser alle våre hjertens tanker, ord og gjerninger, men kan ikke alltid få overbevist de gjenstridige om deres feil, kaller dem tilbake fra deres villfarelse, og straffer dem for deres synder, for de står Ham for mye imot, er harde halser, vil ikke tenke over Hans kjærlighet og betrakte Hans Bud. For skjedde det, så skulle Hans kjærlighets ild smelte dem, og Hans Budords hammer, knuse sundt deres klippeharde hjerte. Jer. 23.

Det er da tid for oss som tror og oppsøker Herren, Heb. 11, 6, at vi akter på Hans nærhet, så når Han rører ved våre hjerter og beveger oss, at vi påkaller Ham med ivrig bønn om å kjenne våre feil, få makt til å avstå fra synden og komme i nåde hos Ham, dette skjer når den ugudelige forlater sin vei og den som gjør ondt sine tanker. Det er da ikke nok, å omvendes seg fra de åpenbare onde laster og forlate syndens vei, i kjødets åpenbare gjerninger, med hor, mord, vrede, trette, banning og slagsmål, fråtseri og drukkenskap med mer. Men og de fine laster, i gjerrighet og ærgjerrighet, at i hjertet til sin fiende, sine begjæringer og andre tanker, som oppstiger og vil feste viljen, dette er av Gud antatt i gjerningenes sted. Som nå ingen av oss er fri fra slike begjæringer og oppstigende tanker, så må og er likevel vi, sanne gjenfødte eller omvendte, fri fra deres feste i hjertet, så de har noe vilje, eller samtykke til å bo der, eller ikke får lov til å utføre noen ondskaps gjerning så lenge nådens Ånd bor i oss, som tukter og renser oss fra synden.

Derfor, enhver som ikke har denne og er mektig over sitt onde kjød og blod, samt at stå djevelen med hans redskaper imot, de er ikke omvendt, eller har del i nåden. Derfor når synden begjærer innen i oss, og syndere lokker ute omkring oss, da skal vi ikke gå eller følge med i å adlyde og bedrive det onde. For når den som gjør ille, omvender seg fra sine onde tanker, så kommer det ikke til viljen, enda mindre til gjerning. For syndens lyst blir drept i begjæringene, og etter denne omvendelse fra det onde, med fullkommen vilje, lengsel og begjæring om å søke Gud og Hans goder. Påkalle Herren av hele hjertet, da skal Han miskunne seg over ham, og til vår Gud, for Han skal mangfoldig forlate. Her taler profeten høyt, at Gud skal forlate, og det er etter Herrens løfte, at Han har sagt han ikke vil tilregne de ugudeliges synder, når de omvender seg. Esek. 18, 27. Han stadfester det ved sin ed, og sier: Så sant jeg lever, sier Herren, Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. 33, 11. Paulus sier: men hvor synden er blitt overflødig (kjent), der er nåden blitt enn overflødigere. Rom. 5, 20.

Disse ord blir ofte brukt av verdens onde mennesker, men det er det bedrøveligste og mest forargelige for Gud og Hans barn, at de falske vil ikke følge denne regel: at synderen, skal omvende seg av hjertet. Dette går de forbi, glemmer ut eller utsetter, som nåden og Guds tilsagn, har forbundet seg til, å være barmhjertig, og mangfoldig tilgi og skjenke dem syndenes forlatelse som omvender seg, kjenner syndens grovhet og avstår fra den. For slik bekjenner Paulus om seg: Det er en troverdig tale og fullt verd å mottas at Kristus Jesus kom til verden for å gjøre syndere salige, blant dem er jeg den største. Men derfor er barmhjertighet blitt meg til del, 1 Tim. 1, 15 – 16.

Slike erkjennelser får enhver komme til, om han enn med Paulus hadde levd ustraffelig etter Loven, Fil. 3, 6, ved den utvortes rettferdighet, av frykt eller ærgjerrighet, da det ikke kan bli av Kristi kjærlighet og ydmykhet, for at man får se og føle sin synd, som den minste er grov nok for Gud, og vi har fortjent fordømmelsen ved at den atskiller oss fra Guds blide ansikt, som er hellig og en fortærende ild mot det onde. Derfor må enhver ved en sann omvendelse, søke renselse og nåde ved Jesus Kristus, vår Frelser og saliggjører. Amen.