Nyevangelismen

Av Pastor Storjohan.

Del 7.

Hvilke beviser har nå Nyevangelismen for sin lære?

Men jeg formaner eder brødre, å gi akt på dem som volder splid og anstøt imot den lære som I har lært, og vik bort fra dem. Rom. 16, 17.

I vår Forklaring og Barnelærdom har de bokstavelig ikke et eneste ord, for det store hovedspørsmål er: Hvilke mennesker forlater Gud synden? Besvares enkelt med: «Alle botferdige og troende sjeler» (og selvfølgelig ingen andre). I «Sannhet til Gudfryktighet» lyder svaret (Sp. 533) Bare de botferdige og troende sjeler, men ikke de ubotferdige og vantroende. Med dette svar er Nyevangelismen absolutt avvist av vår Forklaring og der finnes heller ikke noe spor for øvrig til noen lære om at menneskets synd skulle være forlatt før det omvender seg. Ja, man skulle tro, at en slik lære måtte være så stridende mot det enkleste begrep av kristelig erkjennelse, at man rent måtte forundre seg over den dristighet å våge å melde seg med den midt i den lutherske kirke.

I våre Bekjennelsesskrifter søker Nyevangelistene forgjeves etter noe støtte for denne sin lære. I alle fall ikke i den Augsburgske Konfesjon. Men i Apologien, som med tørre ord slår den ned, når det i den heter (side 83): «Der står ikke skrevet noe om at synderne forlates uten troen» har nyevangelistene funnet et eneste ord, - et sitat av Anbrosius, til å henge sin hatt på: «Kristus kom og forlot alle synden» heter det der. Allerede at man må nøyes med å påberope seg et eneste sted (en svale gjør ingen sommer) skulle være bevis nok for, at det ikke kan forholde seg rett. – Var dette rett, så var det jo kjernen og stjernen i all sannhet, som i våre bekjennelsesskrifter måtte møte oss alle vegne, og nå skulle hoved sannheten bare stille sitt hode frem på et eneste sted? Skammer man seg ikke for å ville ha noen til å tro slikt? Men dette eneste sted er nå nettopp og i den tyske oversettelse oversatt slik, ikke etter ordene, men etter meningen. Så det blir liketil en uredelighet å påberope seg det, når man blir gjort oppmerksom på det. I den tyske oversettelsen er nemlig tilføyd «oss», hvilket viser at man ganske riktig har forstått Ambrosius’s ord bare om de troende og i virkeligheten er det og bare et sitat fra Kol. 2, 13: Han tilga eder alle overtredelsene. Hva ville der og ellers bli av det andre direkte ord av apostelen: Der står ikke noe skrevet om at syndene forlates uten troen.

Vårt teologiske Fakultet har i 1856 avgitt en Erklæring som slår inn her, undertegnet av prof. C. P. Caspari, G. Johnsen, Dietrichson og Nissen. Denne lyder slik:

Syndenes forlatelse er vesentlig betinget av hjertelig Fortrydelse (anger) over Synden og inderlig Lengsel efter Guds Nåde. Hvor disse to Betingelser ikke er til stede hos en synder, der kan Gud heller ikke forlate ham hans Synd, og hvor Gud således er ute av Stand til at meddele sin Syndsforlatelse, der er naturligvis også Kirken uberettiget til at meddele sin Afløsning.

Hvorledes denne klar og utvetydige bekjennelse i nyevangelisk interesse kan bli forsøkt fordreid, det gir en bok fra Amerika av pastor Michelsen, Evangeliets Forsvar, svar på! Boken er et slående eksempel! Etter å ha sitert Erklæringen sier han: «Det synes av de anførte ord, at Fakultetet taler om menneskets troende tilegnelse av syndenes forlatelse. Hvor det således heter: «Syndernes Forlatelse er betinget av hjertelig Fortrydelse over synden og inderlig lengsel etter Nåden», der er det meget mulig, at Fakultetet mener, at tilegnelsen eller mottakelsen av forlatelsen er på menneskets side betinget av anger og tro.»

Hva skal man si om en slik fordreielse av ordene til å mene nettopp det motsatte av hva de sier. Erklæringen handler jo slett ikke om tilegnelsen eller mottagelsen fra menneskets side, men om meddelelsen fra Guds side eller den handling, at Gud forlater og om det sies det at den er betinget av anger og tro. Da nå Nyevangelismen bare vil vite av en slags tro, som vi skal se, nemlig den mottatte tro, så ville det jo være meningsløst å si at mottagelsen av forlatelsen er på menneskets side betinget av tro, - for da troen selv bare skal være å motta (ikke først og fremst å søke å begjære), så ville altså mottagelsen bli betinget av å motta. Enten må man derfor helt holde opp fra nyevangelisk standpunkt med å tale om troen som betingelse, eller man må innrømme at den er betingelsen for at Gud skjenker syndsforlatelse, dette vil man ikke gjøre for noen pris!

Forts. n. nr.