Nyevangelismen

Del 8 – Av Pastor Storjohan

Lær av oss ikke å være kloke ut over det som skrevet er. 1 Kor. 4, 6

Når vi nå vender oss til Skriften så er der strengt tatt bare et eneste sted av det Gamle Testamentet og to av det Nye Testamentet, som med en lett påviselig misforståelse anføres for denne lære om syndsforlatelse fra Guds side uten hensyn til tro.

Det ene sted i det Gamle Testamentet er Es. 44, 22. Hvorledes det anvendes av nyevangelistene kan vi best illustrere ved en liten traktat på 5 linjer, som av spres iblant oss av nyevangelistene. Vi har i denne traktat så å si Nyevangelismen i vestelommeformat. Først siteres skriftstedet Es. 44, 22: Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky, vend om til meg, for jeg har i-gjenløst deg. Og til dette tilføyes følgende forklaring:

«Han har utslettet dine synder, tro det.

Han har gjenløst deg, - tro det.

Dersom du har gjort det, er du skyldig til å takke ham.»

Er ikke dette en ganske uskyldig tirade? (høyttravende, intetsigende snakk). Er det ikke simpelthen et forsøk på å ta saken rett praktisk. Ved å rykke den uomvendte synder (vend om til meg) med engang innenfor gjenløsningens område og slå hans samvittighet med den, at som gjenløst er hans synd og utslettet, og ved å få ham til å tro det og takke for det, skal frelsen være fullbrakt. Han skal uten videre dristig si: Jeg er kvitt min gjeld for Gud. Takk for det!

Men hvor blir omvendelsen av her? Den settes i dette å tro, at synden er utslettet. Men det er jo slett ikke sant. Hva blir det av det å kjenne seg skyldig? Er ikke det den sikreste vei å kloroformere (bedøve) skyldbevisstheten, dette, å innbille den uomvendte: Du er kvitt din gjeld for Gud? Det var treffende hva en sa til en nyevangelist i anledning av denne traktat: «Tro uten gjerninger er død, det vil ingen nekte, men tro uten omvendelse er og død. Du lærer troen som det første stykke i omvendelsen, men den er det tredje og siste stykke i omvendelsen.» Man kunne legge ha føyd til: Den tro som omvendelsen fullbyrdes ved, er ikke den: Din synd er utslettet, men det er den lengselsfulle troende begjæring om at synden må bli utslettet, slik som man lærer av Peters tale, Ap. Gj. 3, 19: Derfor fatt et annet sinn og vend om, for at eders synder kan bli utslettet. Besser bemerker treffende til dette: «Utslettede av Guds gjeldsbok; rent vasket bort av den anklagede samvittighet.» Se her forskjellen: Den utmerkede lutherske bibelfortolker lar disse to følges ad – Gjeldsboken og samvittigheten, men Nyevangelismen setter: Utslettet av Guds gjeldsbok eller «som en tåke» som ett med «gjenløse» og beholder så for rettferdiggjørelsen bare dette igjen: Utslettet i samvittigheten.

Er det ikke da nettopp det, Es. 44, 22 med klare ord lærer oss, at Han «har utslettet», - for Han «har gjenløst?» - Men spørsmålet er jo først; Menes her den store omvendelse? Man må jo først undersøke om Herren taler disse ord til Israel som det sanne Israel, den hellige rest, eller Han taler det til den store uomvendte masse. I det første tilfelle er jo Ordet klart. For den troendes daglige omvendelse kan jo først inntre når synden er utslettet av Gud og hos Gud («for at eders synder må bli utslettet») og mennesket dermed frikjent, rettferdiggjort.

Av overskriften over kapitlet ser vi, at de gamle oversettere har ment nettopp dette.

«Gud,» heter det der, «formaner sitt folk til å henge ved Ham, som hadde gjenløst dem, og å love Gud, som skal befri sitt folk».

Hva gjør nå her Nyevangelismen med dette Guds Ord?

Det, som bare gjelder den troende, som har sine synders forlatelse, og som Gud alene kan si til: «Jeg har utslettet dine synder,» det overfører Nyevangelismen dristig uten videre til å tro dette, selv om det ikke er sant at det gjelder ham.

(Jeg hadde en merkelig opplevelse med dette skriftsted i 1873 og siden i 1883. Da jeg nemlig i 1873 var blitt kalt til professor i Amerika i Conferentsen (forløper til sjømannsmisjonen), ville en av den Norske Synodes prester som kom til Kristiania gjøre alt hva som stod i hans makt for å hindre meg i å motta dette kall. Den Norske Synode har nemlig det samme utgangspunkt for all sin lære som Nyevangelistene og er i dette kraftig blitt bekjempet av de andre samfunn, især Conferentsen.

Det første presten gjorde, da han kom til meg, var å få en Bibel og lese opp dette Ord av Es. 44, 22. Ville jeg lære dette Ord som et Ord, - ja det egentlige Evangeliets Ord til den uomvendte, så «var jeg snill» og så skulle jeg være velkommen, men hvis ikke, så kamp på kniven. Da jeg 10 år senere kom til Amerika, hadde denne prest gjennomgått en stor anfektelse i en dødelig sykdom, ved denne sykdom viste denne lære seg helt udyktig til å gi hans sjel fred. Han gjennomskuet mye mere, at han selv hadde vært villfarende og villedet andre. Likesom han offentlig hadde vedkjent seg denne erkjennelse og opplyst om hvor ledes Es. 44, 22 etter den reviderte Bibel er å forstå, så var jeg nå like kjærkommen for ham, som han hadde gjort alt, hva som sto i hans makt for å hindre mitt komme. Akk, at nyevangelister ikke ville vente til dødsnødens stund med å erkjenne sin villfarelse!)

Forts. n. nr.