Luthers liv Av Philip Melanchton. Fra Den kristelige Lægmand 1908. Dette blir del 3, da del 2 om
Luthers møte med Bibelen stod tidligere. Luthers munkeliv
i Augustinerklosteret i Erfurt. Da Luther
var 21 år gammel, kom han aldeles uventet og tvert imot det som foreldrene
hans og slektninger tenkte på, til Augustinerklosteret i Erfurt og ba om å
bli opptatt der. Da han nå var opptatt der, lærte han straks ikke bare med
ytterste flid Kirkens lære, men holdt seg også med den ytterste strenghet
etter klostertukten og overgikk alle med allslags øvelse i lesing,
ordskiftning, faste og bønn. Men jeg undret meg ofte over at han av naturen
som slett ikke hadde et lite og svakt legeme, kunne klare seg med så lite mat
og drikke. Jeg så at han i samfulle 4 dager ikke åt og drakk noe, selv om han
var frisk. Jeg så at han ellers ofte i mange dager nøyde seg daglig med litt
brød og en sild. Hva som
ledet ham til å slå inn på denne livsvei, som han trodde egnet seg best til
gudsfrykt og opplæring i Guds Ord, var, hva han selv forteller, og som mange
vet, følgende: Ofte når han tenkte nøye over Guds vrede eller hans underlige
straffedommer, ble han snart grepet av en slik redsel, at han nesten måtte
forgå. Jeg har selv sett hvorledes han en gang under et ordskifte om en viss
læresetning ved forkynnelsen i den ble så overveldet at han måtte legge seg
på sengen i et rom nær ved og med en stadig bønn innblandet dette skriftsted:
Gud har innesluttet alt under synd, at
han kan forbarme seg over alle, Rom. 11, 32. Denne redsel følte han aller
sterkest i det år, da han mistet en venn (Aleksis), som døde, jeg vet ikke
ved hvilket ulykkestilfelle. Det var
altså ikke fattigdom, men lengsel etter gudsfrykt, som førte ham inn i dett munkeliv, og selv om han der daglig lærte de lærdommer,
som da lærtes i skolene, og leste de såkalte Sentensiorier
(visdoms eller fyndord) (av Peter Lombardus o. a.),
og han i de alminnelige ordskiftninger til manges undring, greit utredet de
mest vanskelige og innviklede ting, strevde han under denne levevis ikke
etter ros for sin dyktighet, men etter næring for gudsfrykten, og han drev
disse arbeider bare som underordnede ting og tilegnet seg snart hine skolerte
læremåter. Imidlertid leste han selv med lyst i den himmelske lærdoms kilder,
nemlig profetenes og apostlenes skrifter, så at han i sin sjel rett kunne
fatte Guds vilje og nære sin gudsfrykt og tro med disse vitnesbyrd. Ved sin
redsel og lidelse ble han enn mer drevet til disse granskninger. Han
fortalte også at han ofte ble styrket ved en gammel manns tale i
Augustinerklosteret i Erfurt. For da han talte med denne om sine engstelser,
hørte han, at denne talte mye om troen. Han fortalte også at denne hadde vist
ham hen til troens hovedstykke, hvor det heter: Jeg tror syndernes forlatelse. Dette trosledd hadde denne utlagt
slik for ham, at han ikke alminnelig måtte tro, at noen får forlatelse, hva
også de onde ånder tror, at David eller Peter får forlatelse, men at det er
Guds vilje, at enhver av oss må tro at han får sine synders forlatelse. Denne
utleggelse, sa han, er også stadfestet ved utsagn av Bernhard (av Clairvaux),
i det han viste ham et sted i en preken om forkynnelsen (til Maria), hvor
disse ord finnes: «Men i tillegg skal du også tro, at ved Ham forlates deg
dine synder. Dette er det vitnesbyrd som Den Hellige Ånd gir i sitt hjerte,
når Han sier: dine synder er deg forlatt. For så er apostelens mening, at
mennesket rettferdiggjøres uforskyldt ved troen.» Rom. 3, 28. Ved denne
tale, sa Luther, ble han ikke bare styrket, men også minnet om hele Paulus’
læreinnhold, som han så ofte innskjerper: Vi
blir rettferdiggjort ved troen. Gal. 3, 24 og oftere). Da han nå hadde
lest mange utleggelser av dette sted, så hadde han merket både av denne gamle
manns tale og av den trøst han hadde funnet for sin sjel, hvor meningsløse de
var de utleggelser som den gang var for hånden. Ved litt etter litt å lese og
sammenligne utsagn og eksempler, som er fremstilt av profetene og apostlene,
og ved å styrke seg i troen under daglig bønn nådde han til mer lys. Den gang
tok han til å lese Augustins skrifter, der han så vel i utleggelsen av
Salmene, som også i boken om Ånd og Bokstav fant mange klare tanker, som
stadfestet denne lære om troen og den trøst, som var opptent i hans hjerte.
Heller ikke lot han de såkalte Sentensiorier ligge
ubrukte. Skrifter
av Gabriel (Viel) og Caneracensis
(Peter d’Ailly fra Cambray)
kunne han lese opp nesten utenat. Lenge og flittig leste han også (Vilhelm) Occams skrifter. Han skattet dennes skarpsinn høyere enn
Thomas (av Aquinas) og Scotus. Men Augustins
skrifter hadde han ofte lest og lagt dem godt på minne. Slike
flittige granskinger hadde han tatt fatt på i Erfurt under sitt opphold i
Augustinerklosteret i denne by i 4 år.
Forts. n. nr. |
|