Menneskets
iboende verdighet På slutten av 1400-tallet levde en ung, italiensk renessansefilosof
som het Pico Della Mirandola. Da han
var 23 år gammel, skrev han som forord til 900 filosofiske teser ”Talen om Menneskets Verdighet”. Talen
vakt oppsikt. I den begrunner Pico menneskets verdighet, ikke ut fra kirkens
lære og Den hellige Skrift, men ut fra menneskets
iboende verdighet – altså fra et humanistisk ståsted. I følge Pico er mennesket
enestående fremfor enhver annen skapning. Derfor tillegger Pico mennesket en
verdighet som skal respekteres, uavhengig av den verdighet mennesket har i
følge Bibelens menneskesyn. Dette var oppsiktsvekkende tanker. Som
kristne fastholder og fremholder vi menneskets gudgitte verdighet for barnet i mors liv. Men det kan være vanskelig
på grunnlag av Skriften å føre samtaler om emnet med dem som ikke bekjenner
troen på Gud som livets Herre. Pico fornekter ikke Gud som Skaperen, men ønsker
å komme på talefot med alle tenkende mennesker, også ikke-troende. Det maktet
den unge filosofen, som døde bare 31 år gammel. Derfor blir han trukket frem
av filosofer i vår tid som en stor tenker. Nylig skjedde dette i programmet Verdibørsen på NRK. Det ble fremhevet
hvor viktig det er å hevde respekten
for menneskets iboende verdighet uavhengig av tro og religion.
Utgangspunktet for programmet var nettopp Pico Della
Mirandola. Dette
er interessant for alle som kjemper for livet. Kan respekten for livet begrunnes
også ut fra et filosofisk ståsted, begynner det for alvor å brenne under føttene
på abortforkjemperne. Dersom vi er enige om at mennesket har en iboende
verdighet som må respekteres, melder naturligvis også spørsmålet seg: Hvor
langt rekker menneskets iboende verdighet? Gjelder det også i mors liv, før
mennesket har sett dagens lys? Gjelder det også ved livets slutt? Jeg
har ikke studert den italienske filosofen nærmere, om han trekker grenser for
den iboende verdighet av mennesket. Kanskje gjør han det? Vi forventer at
dagens filosofer tar spørsmålet opp til videre overveielse. Hvor går grensen for mennesket iboende
verdighet? I NRK-programmet ble grenser ikke berørt.
Men Verdibørsen er blitt forelagt spørsmålet. I dag
settes grensen ganske vilkårlig. 12 ukers-grensen er hovedregelen i Norge.
Før den tid er barnet i mors liv fritt vilt. Ingen verdighet i det hele tatt!
”Vi er alle kassable”, som Georg
Apenes sa i Stortinget under abortdebatten på 70-tallet. Og finner man
såkalte ”lyter” ved barnet, som for eksempel åpen gane, ryggmargsbrokk eller
Downs syndrom, er lite til hinder for å ta livet av barnet senere i
svangerskapet. I
enkelte stater i USA utføres senabort på fullt
levedyktig barn, med eller uten påviselige ”lyter”. Selv var jeg vitne til at
en høygravid kvinne ble geleidet gråtende inn i en abortklinikk i Kansas på
90-tallet. Noe jeg aldri kan glemme. En ja-til-livet-kvinne i nærheten ropte
frimodig: remember you are a mother! - Kl
7.30 svingte abortlegen dr. Tiller inn gjennom porten i sin skuddsikre bil
for å begynne dagens ugjerning: å drepe og partere barn i mors liv. Spørsmålet blir nærgående: Hvor er respekten
for menneskets iboende verdighet? Hvordan kan en lege, utdannet til å berge
liv, dag etter dag drepe små menneskebarn i mors mage? - Noen år senere ble
den samme dr. Tiller - også kalt dr. Killer - skutt og drept. Hvor skjedde
det? Jo, i våpenhuset til den lutherske kirken der dr.Tiller var medlem og regelmessig gikk til
gudstjeneste! - Som ja-til-livet-folk tar vi avstand fra all bruk av vold
i abortkampen, nettopp på grunn av respekten for menneskets verdighet. I staten
Nord-Dakota i USA blir abort ikke innvilget dersom hjertet til barnet har
begynt å slå, dvs. etter sjette uke. Vi spør på nytt: Hvor går grensen? - Vi
skal merke oss at etter norsk lov har barnet i mors liv arverett. Det sier ikke så rent lite om menneskets iboende
verdighet. Fra et
kristent ståsted må unnfangelsen
være grensen nedad, og den naturlige
død ved livets slutt. Vi forventer og tror at dagens filosofer
og alle rettenkende mennesker vil komme til samme konklusjon. Det gjelder liv
og død for tusener av små menneskebarn. Vi
slår oss ikke til ro med at de fleste svangerskapsavbrudd nå forgår ved hjelp
av medikamenter. Legene kaller det
humant i forhold til kirurgisk
inngrep. Men dette er kjemisk krigføring! - den mest groteske form for krigføring.
Vi husker hva som skjedde under Saddams styre i Irak. Det går rykter om det
samme i Syria i dag. Dette blir våre små, forsvarsløse søsken utsatt for av leger
og sykepleiere, betalt med våre skattepenger. Hvilken
skam for helsepersonell som fører an i krigen mot barna i mors liv! Honnør
til dem som deserterer og forlater slagmarken! Hvilken skam for politikere
som har gitt oss uloven og stadig forsvarer den!
Hvilken skam for Den norske kirke
som ikke løfter en finger for å komme de små til unnsetning! Snarere tvert
imot! - Hvor er det blitt av kjærligheten til Gud og til vår neste? Hvilken
skam for det norske folk som slår seg til ro med det store folkemordet! Blodige
rester av tusener små menneskebarn skylles ned i toalettene rundt om i by og
bygd. På sykehusene går istykkerrevne armer og bein i avfallsbøttene for å
brennes. - Og vi? - Vi lever livet i ”herlighet og glede” og soler oss i vår ufattelige
oljerikdom. Og lukker øynene for uretten! – Hvor skal dette ende? En flodbølge av dimensjoner bygger seg opp
og vil slå inn over landet om denne vanvittige krigen mot barnet i mors liv
ikke tar slutt! – Hvem vil lytte til Guds klare ord? Hvem vil lytte til Picos
kloke tale? - Hvor er respekten for menneskets iboende verdighet i det norske
velferdssamfunnet i dag? Per Kørner – Prest i Den norske kirke i eksil |
|