Katharina av Bora og Martin Luthers

Ektepakt

Katharina Luther reiser seg opp fra smykkeskrinet, hun må først gråte ut. Nå sitter hun her i stolen ved vinduet, hvor han, som engang med from glede satte den ene av disse ringer (som lå i smykkeskrinet) på hennes finger, så fortrolig satt like overfor henne, - han, som nå allerede i seks år har hvilt så stille i Slottskirken.

Tårer etter tårer triller ned over hennes bleke kinn og faller på gullringene i hennes skjød.

Begge ringer er store og tunge. Den ene består egentlig av to ringer, som blir holdt sammen av en diamant og en rubin, symboler på kjærlighet og troskap. På den innvendige side står bokstavene M. L. D. (Martin Luther Doktor) og C. v. B. (Catharina v. Bora), samt ordene: ”Hva Gud har sammenføyet, skal intet menneske adskille”.

Den andre ring er endatil tredelt og sammensatt med en stor rubin. I sirlig gjennomført og kunstferdig arbeid er Kristi lidelseshistorie fremstilt i billeder. I sær er Frelserens figur utarbeidet i fullendt kunst, et mesterstykke av den nürnbergske kunstner Albrecht Dürer. Innvendig i denne ring står likeledes de samme navntrekk samt datoen: Den 13de juli 1525.

Ja, det var den glade dag, som forbandt Katharina med hennes kjære Hr. Doktor for tjue rikt velsignede år.

Og gjennom tåresløret vokste ringene og utvidet seg til solklare gyllne kretser. Å hvor mye lykke og kjærlighet, hvor mye himmelsk fred og jordisk velsignelse innesluttet hver krets i seg – timer av et vidunderlig rikt ekteskapsliv i Gud.

Hvor underfullt lyser allerede den første krets, som så inderlig omslutter to fromme menneskehjerter, at de i det jordiske liv aldri kunne dras fra hverandre og som endatil rekker inn i Himmelen, etter at det ene hjertet ikke mer slår her nede.

Det var den 13. juli 1525, tirsdagen etter Hellige Trefoldighetsfest om ettermiddagen kl 1800 i Magister Filip Reichenbachs hus i borgermestergaten i Wittenberg. Rett overfor en ung rødmende kvinne står en mann i brun, prestelig drakt, hans isse bærer ennå spor av den tidligere munketonsur. Det er Doktor Martin Luther, professor i teologi og sogneprest ved Slottskirken i Wittenberg. Bakenfor Doktor Luther står hans kjæreste venner: Johan Bugenhagen, eller som han også ble kalt: Doktor Pommeranus, den rettslærde Johan Apel og Rådsherren og maleren Lukas Kranach. Hos jomfru Katharina av Bora står smilende hennes pleiefar Filip Reichenbach, senere Byfogd og Borgemester i Wittenberg.

”Min aller kjæreste Kathe”, sier Luther hjertelig og strekker ut sine hender mot jomfruen, ”jeg har allerede lenge rettskaffent gjort meg flid for å skaffe deg en god mann. Ennå for kor tid siden skrev jeg til Hieronimus Baumgärtner i Nürnberg, for jeg vet, dere en gang hadde hatt hverandre kjær, da han enda studerte i Wittenberg og var min bordfelle, men hans fornemme slekt vil nå gi ham en rik nürnbergsk Patrierinde til hustru. Dernest tenkte jeg på Doktor Kaspar Glab i Orlamunde, som nå etter Guds Ord gjerne vil ta seg en rettskaffen ektehustru og ikke bryr seg om avsettelser, fengsel eller Exkommunikation, som de papistiske predikanter hver søndag truer med fra prekestolene mot de geistlige som inngår ekteskap. Jeg lot deg derfor ved min venn og broder Amsdorf foreslå Glab til ektemann, men hva svarte du, min kjære Kathe. Du sa fritt ut: Kaspar Glab er meg for ukristelig, heftig og oppbrusende, men om velærværende Hr. Pastor Amsdorf eller Doktor Luther skulle begjære meg til ektehustru, så skal jeg visselig ikke si nei. – Dette ord har truffet meg i hjertet og så spør jeg deg da nå: Jomfru Katharina av Bora, vil du bli min fromme, trofaste ektehustru, som mannens hjerte kan forlate seg på?”

Da styrtet tårene ut av Katharinas øyne og hun stammet forvirret: ”I straffer meg hårdt, men rettferdig, Hr. Doktor, fordi jeg, en fattig nonne uten hjem, bare avhengig av fremmedes nåde og barmhjertighet, formastet meg så mye og fremfor alle edle og fornemme jomfruer i byen holdt meg verdig til å bli Doktor Luthers hustru. Eders spott rammer meg dypt og bittert. Så lenge jeg lever vil jeg ikke overvinne den! Men jeg ber eder om en ting, Hr. Doktor, for den store velvillighets skyld, som I har vist mot meg inntil denne dag, hold meg ikke for utakknemlig, for det er jeg ikke! Jeg skal aldri glemme hva I har gjort mot meg. Ved Eder har Gud ført meg om underlige veier. Hvor mange mørke år sukket jeg ikke bak klosterets murer, jeg og de mange andre ulykkelige, som ikke av egen drift var gått inn der, men for den timelige forsørgelse skyld allerede som uvitende, viljeløse barn av våre pårørende var blitt innelukt bak klostergitteret. Jeg tenkte den gang vel at jeg bad inderlig og flittig, men så gikk det med sjeleangst opp for meg at det bare var leppene og ikke hjertets verk. Men da trengte klangen av eders ord og lære som en frisk opplivende vårluftning også inn i vårt kloster, og lengselen etter frihet ble sterk hos meg og mange andre stakkars nonner. Den ble så mektig, at vi ydmykt bønnfalt våre foreldre om at de likevel for vår samvittighets og salighets skyld ville ta oss ut av klosteret. Men de ville ikke frelse deres eget kjød og blod. Da bønnfalt vi eder om forløsning og I forbarmet eder over oss! I sendte den fromme borger Bernhard Koppe av Torgan til vårt kloster for å redde oss ut av vår nød. Det var en vidunderlig, vårskjønn Påskenatt, da vi skjelvende nonner flyktet over klostermurene og på en lukket vogn i tomme sildetønner ble ført til Wittenberg av mester Bernhard. Hvor hjertelig tok ikke I, Doktor Martinus, eder av oss den fattige flokk, hvordan sørget I ikke for oss inntil I hadde anbrakt oss alle hos rettskafne folk i Wittenberg! Siden har I aldri tapt omsorgen for oss av syne. I sær har I ivrig og med Guds velsignelse bestrebet eder for å gi de forlatte jomfruer gode, kristelige ektemenn. Mine søstre har takket eder for eders valg, bare jeg ville egenrådig selv velge i syndig hovmod, - bare eders velfortjente spott fører meg tilbake til den sømmelige ydmykhet. Jeg takker eder for den, hr. Doktor, om enn det stakkers hjerte bløder ved det. Nå kan I fritt skrive til Doktor Glab: Katharina av Bora skal ved Guds hjelp bli ham en trofast hustru, om han nå ikke forsmår henne.”

”Å min kjære Kathe, hvor jeg takker deg for dette ydmyke ord!” og Luthers ansikt lyste av den reneste glede. ”Det gir meg enda mer den overbevisning at du ikke er stolt og hovmodig, som verden gjerne vil beskylde deg for, fordi du holder deg fjernt fra dens tomme vesen. Nei min kjære Kathe, jeg driver ikke spott med deg. Du, Katharina av Bora, er mitt overveide valg. Ennå for kort tid siden var jeg i fryktsom tvil, om det overhode var tjenlig for meg å gå inn i den hellige ektestand, men mine kjære foreldre ber meg så hjertelig og inderlig å gi dem en brav datter, og om Gud vil, fromme barnebarn. Nå dadler også min kjære herre, Kurfyrsten, åpent de geistliges ugifte stand og forlanger av meg at jeg også ved mitt eksempel skal bekrefte min lære om presteekteskapet og således til alle tider etterlate en trøst for de svake samvittigheter. Med alvor har jeg bedt den kjære Herre Gud om å la meg finne den rette. Da brakte broder Amsdorf meg i går kveld det svar, at du ikke syntes om Glab, men ikke ville gi Luther avslag. Dette ord syntes for meg som et nådefullt tegn fra Gud, og i inderlig bønn i natt fikk jeg også den rette frimodighet. Jeg har også allerede lenge båret deg, min kjære, trofast i hjertet som en ærbar og gudfryktig jomfru. Jeg spør deg da enda en gang, Katharina av Bora, for Gud og disse kristelige menn, vil du bli min trofaste ektehustru? Sier du åpent ja, til det, da skal Doktor Pommer straks si sitt amen over det.”

”Ærverdige Hr. Doktor, så må jeg da vel tro det, at I ikke spotter meg, ringe pike, men at I kjærlig vil løfte meg opp til eder. Jeg har allerede lenge hatt eder, Doktor Martinus Luther, av ganske hjerte kjær og jeg ber nå den kjære Herre Gud at Han vil gi meg kraft til å bli eder en from og dyktig hustru. – Men i dag allerede, det kan ikke være eders alvor, Hr. Doktor! Hvorledes skal jeg kunne få tid til å bringe min smule fattigdom i rett orden, så jeg ikke skal gjøre skam på eder, når I som eders hustru fører meg inn i eders hus?”

”Å, min Kate, tenker du da, at Doktor Martinus har i sinne å begjære den smule lapper og bånd? Nei, ennå i denne time skal Doktor Pommer vie oss. Å utsette bryllupet er i alle måter farlig, fordi satan gjerne vil legge hindringer i ved onde tunger, baktalere og selv ved våre venner. Derfor har jeg ikke sagt til noen, utenom disse trofaste menn, et ord om mitt forehavende, ikke engang Mester Filip, som jeg har så kjær, for han er i mange ting svært fryktsom og engstelig og ser nesten altfor mye på verdens dom. Det vil heller ikke mangle på papistiske angrep for dette skritts skyld. Selv mange trofaste ville ryste på hodet fordi Doktor Martinus tenker på å holde bryllup, mens det rundt om i landet ser så sørgelig ut og de opprørske bønder skjender og brenner. Men jeg er frimodig i min Gud. Så gå da nå i ditt kammer, min kjæreste Kathe, der venter vår venn Luka’ hustru på deg for å smykke deg som brud.”

Smykket som på det nevnte maleri på veggen av Lukas Kranach, går Katharina av Bora ved Barbara Kranach hånd gjennom værelse. Magister Reichenbach fører henne som pleiefar bort til Doktor Luther, og Johan Bugenhagen vier paret hjertelig og høytidelig. Som foreløpelige bruderinger tjener to enkle gullringer. Doktor Apel skriver Ekteskapskontrakten, og alle vitnene undertegner den og festligholder heretter dagen i Reichenbachs hus ved et stille bryllupsmåltid.

Fra boken ”Katharina af Bora” av Pastor Storjohann.