Nyevangelismen Av pastor Storjohan. Del. 10. Før enn jeg omtaler hovedstedet for Nyevangelismen
2. Kor. 5, 19, skal jeg anføre en rekke av de steder i Evangeliene og Ap. Gj. Som her kommer i betraktning og som enhver, ved å gå
gjennom dem, kan forvisse seg om, lærer, at troen over alt er betingelsen fra
Guds side for syndernes forlatelse. Luk. 3, 3: Omvendelsens
dåp til syndsforlatelse – Syndsforlatelsen altså forutsetter og betinges
av omvendelse. Mat.19, 2: Da Jesus
så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn, vær frimodig, dine synder er
deg forlatt! Den preken, synden er forlatt, kan altså bare forkynnes der
hvor troen er til stede. Mat. 12, 31 - 32: All
synd skal forlates mennesket. Dersom ikke troens betingelse her var
underforstått, så ville med dette ord sies, at alle mennesker til slutt ble
salige, - en avvei, som slett ligger så fjern for Nyevangelister,
idet de er vant til overalt å utelate troens betingelse. (I dag ser vi at det
som Storjohan skrev for 120 år siden, og advarte
for det forkynnes både av biskoper og andre ledere, at alle mennesker blir
salige og helvete er avskaffet! Red anm.) Mat. 18, 32: All din gjeld etterga jeg deg, fordi du ba
meg. (Se om dette ord i 3.del). Luk. 17, 3: Dersom han omvender seg, da tilgi ham! Joh. 20, 23: Dersom I forlater noen deres synder, er de
dem forlatt. Ap. Gj.
3, 19: Derfor fatt et annet sinn og
vend om, for at eders synder kan bli utslettet. Ap. Gj.
5, 31: Ham har Gud opphøyet ved sin høyre
hånd til en fyrste og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes
forlatelse. Ap. Gj. 8, 21 - 22: Du har ikke del eller lodd i dette ord,
for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Omvend deg derfor fra denne din
ondskap, og be Gud om at ditt hjertes tanker må forlates deg! Det egentlige og viktigste bevis sted og det som de fleste
er vunnet ved for denne lære, har Nyevangelismen i
2 Kor. 5. 19: Fordi Gud var i Kristus
og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregnet dem deres
overtredelser, og opprettet forlikelsens ord iblant oss. Her synes det jo nemlig, som om det ganske klart er lært
at det ikke å tilregne overtredelse, som
jo er det samme som å forlate synden, faller
sammen med, er skjedd i og med at Gud forsonet verden med seg selv i Kristus,
og at man her har beviset for at Gud både har tilgitt verden dens synd uten
hensyn til tro, («dem», må jo
omfatte hele verden) – og i tillegg at Gud ikke tilregner «dem», menneskene enkeltvis, deres
synder. Altså både kollektivt og individuelt synes her å være lært en fra
Guds side ubetinget syndsforlatelse. Men man overser at der i to ganske forskjellige
betydninger kan tales om: «Ikke å
tilregne». Nemlig når straffen utsettes – overtredelse vises,
langmodighet øves mot den skyldige, så er dette i en viss forstand en
ikke-til-regnelse, og likevel helt forskjellig fra
den virkelige, egentlige ikke-til-regnelse, som er
ett med å tilgi. Og da denne utleggelse (Luther sier: «det kommer an på en
god utlegger») er av stor betydning for en sunn og sann troserkjennelse, så
må det være tillatt til ømme samvittigheters overbevisning å gi en opplysning
ut av selve grunnteksten, som klart beviser at ikke-til-regnelsen
i 2 Kor. 5, 19, menes i den første betydning, mens vi har ikke-til-regnelsen i siste forstand i Rom. 4, 8: Salig er den hvis overtredelser er
forlatt, hvis synd er skjult, hvem Herren ikke tilregner misgjerning. Grekerne
har nemlig i sin fine måte å uttrykke seg på, to forskjellige nektelser. En,
som betegner full, hel nektelse i enhver henseende, og en, som betegner
nektelsen tenkt i en viss henseende, med en viss innskrenkning. Nå er det den
siste nektelse, som anvendes i 2 Kor. 5, 19, mens den første i sin sterkeste
form (enda til som dobbelt nektelse) anvendes i Rom. 4, 8. Man er derfor nå
og enig om å oversette 2 Kor. 5, 19: Gud
var i Kristus og forsonet verden med seg selv, uten å tilregne dem deres
synd. Meningen er: I stedet for enkeltvis å tilregne dem deres synder,
nemlig til full og øyeblikkelig avstraffelse, som Gud i sin rettferdighet
måtte ha gjort, forsonet Han verden med seg selv og opprettet forsoningens
Ord.
Forts. n. nr. |
|