Nyevangelismen Av pastor Storjohan. Del.
11. Vi kunne se dette allerede i Adam
og Eva etter fallet. Hadde Guds rettferdighet gått sin gang, så ville jo Adam
og Eva uten videre vært rammet, ikke bare av den åndelige død, men og av den
legemlige og dermed av den evige. Når Gud i dets sted ved siden av en
formildet straff over synden gjennom arbeid i ansiktets sved på den
forbannede jord, og fødsel med smerte og endelig legemlig død, forkynner
frelse i Evangeliet om kvinnens sæd, som skal knuse slangens hode, så er det
altså den allerede forutbestemte forsoning som virker dette, som ingenlunde
faller sammen med tilgivelse, selv om det inneslutter en muliggjørelse av og
et tilbud om tilgivelse. Det er tvert imot nettopp hva det 2 Kor. 5, 19,
kaller en ikke-til-regnelse, i og med følgene av
forsoningen, som faller sammen med overbærenhet. Først etter at Adam gjennom
å motta sin hustru og kalle henne Eva, det er: «Liv», beviser, at han både
angrer og tror, både slutter med å velte skylden fra seg og virkelig som den
skyldige griper løftet om kvinnens sæd og derfor kaller Eva: «Liv», først da
tilgir Gud, idet Han gir dem kjortlene. Først har vi altså forsoningen med
dens delvise ikke-til-regnelse av synd, nå
rettferdiggjørelsen med dens virkelige ikke-til-regnelse
eller tilgivelse. Hin ikke-til-regnelse
benevnes nå i Skriften ikke tilgivelse, men derimot Rom. 3, 25,
«overbærenhet», - for å vise sin
rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med deres synder
som før var gjort. (Slik er Ordet riktig oversatt i vår reviderte
oversettelse, mens det tidligere var oversatt med «forlatelse»). Grekerne har
her to ganske forskjellige ord: Syndsforlatelse (afesis)
betyr den handling å kaste synden bort, men overbærenhet (paresis)
betyr: å slippe synden forbi uten å straffe den fullt ut. Gud har båret over med vannkunnighetens tider,
heter det. Ap. Gj. 17, 30. Av dette kommer ordet «Påske» som betyr: Forbigang,
nemlig at Herren, i det Hans ser blodet går forbi og «ikke tillate
ødeleggeren å komme inn og slå dere», 2 Mos. 12, 23 og 27. Hvilken forvirring
lager man ikke her hvis man vil påstå, at det var den «virkelig skjedde»
forlatelse, som skjedde med Adam og Eva i løftet og Israel i Påsken. Man
krenker ved dette i
hvert tilfelle rettferdiggjørelsen som først skjedde da våre første foreldre
omvendte seg. For Israels vedkommende utelukker Påsken ikke, at Gud «hadde
ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.» En forbigang (en delvis ikke-til-regnelse) oppnådde alle gjennom påskeofferet, men det
utelukket ikke at Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, i det de ble slått
ned i ørkenen. En virkelig tilgivelse fra Guds side skjer bare der hvor
blodet på dørstolpen også ble blandet med troen i hjertene. Men denne
forvirring i hovedsaken og dernest i alle kristelige begreper og lærestykker har nettopp Nyevangelismen
anrettet ved at de ut av enkelte misforståtte skriftsteder har villet
omkalfatre hele Skriftens forøvrig så soleklare vitnesbyrd. Jeg skal til stadfestelse av
denne min oppfatning av 2 Kor. 5, 19, meddele professor Bugges utleggelse,
som han har hatt den godhet å overlate meg. «Hadde Gud den gang, da Han
forsonet verden med seg selv, virkelig brakt menneskeslekten dens synder i
regning, da var verden simpelthen blitt forkastet av Gud. Men Gud så likesom
inntil viere bort fra verdens synder og stiftet, uten å la seg hindre av
hensyn til dem, i Kristus forsoningen. Den subjektive nektelse legger denne ikke-til-regnelse
av syndere over i Guds tanke og overveielse ved forsoningen. Han lot seg ikke
hindre ved de synder som Han kjente så vel, fra å få forsoningen i stand.
Dette: «idet han ikke tilregnet», handler derfor ikke om syndenes forlatelse,
som jo først inntrer som denne forsoningens frukt, men bare om den midlertidige og foreløpige å se bort fra
verdens synder, hvilket går forut for
forsoningen, som det der betinger denne og gjør den mulig. Det betegner at
Gud ikke uten videre slo til, hvilket Han hadde gjort såfremt Han hadde ført
verden dens synder i regning, men derimot lot sin frelsende kjærlighet falle
sin hellighet i armen, for at der kunne bli rom for en forsoning, slik at
frukten av dette kunne gi syndernes forlatelse. Der siktes således til det
samme som Paulus i Rom. 3, 25 mener ved den der omtalte overbærenhet, som er
noe ganske annet enn forlatelse.» |
|