Nyevangelismen

Av pastor Storjohan.

Del. 11.

 

Vi kunne se dette allerede i Adam og Eva etter fallet. Hadde Guds rettferdighet gått sin gang, så ville jo Adam og Eva uten videre vært rammet, ikke bare av den åndelige død, men og av den legemlige og dermed av den evige. Når Gud i dets sted ved siden av en formildet straff over synden gjennom arbeid i ansiktets sved på den forbannede jord, og fødsel med smerte og endelig legemlig død, forkynner frelse i Evangeliet om kvinnens sæd, som skal knuse slangens hode, så er det altså den allerede forutbestemte forsoning som virker dette, som ingenlunde faller sammen med tilgivelse, selv om det inneslutter en muliggjørelse av og et tilbud om tilgivelse. Det er tvert imot nettopp hva det 2 Kor. 5, 19, kaller en ikke-til-regnelse, i og med følgene av forsoningen, som faller sammen med overbærenhet. Først etter at Adam gjennom å motta sin hustru og kalle henne Eva, det er: «Liv», beviser, at han både angrer og tror, både slutter med å velte skylden fra seg og virkelig som den skyldige griper løftet om kvinnens sæd og derfor kaller Eva: «Liv», først da tilgir Gud, idet Han gir dem kjortlene. Først har vi altså forsoningen med dens delvise ikke-til-regnelse av synd, nå rettferdiggjørelsen med dens virkelige ikke-til-regnelse eller tilgivelse.

 

Hin ikke-til-regnelse benevnes nå i Skriften ikke tilgivelse, men derimot Rom. 3, 25, «overbærenhet», - for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med deres synder som før var gjort. (Slik er Ordet riktig oversatt i vår reviderte oversettelse, mens det tidligere var oversatt med «forlatelse»). Grekerne har her to ganske forskjellige ord: Syndsforlatelse (afesis) betyr den handling å kaste synden bort, men overbærenhet (paresis) betyr: å slippe synden forbi uten å straffe den fullt ut. Gud har båret over med vannkunnighetens tider, heter det. Ap. Gj. 17, 30. Av dette kommer ordet «Påske» som betyr: Forbigang, nemlig at Herren, i det Hans ser blodet går forbi og «ikke tillate ødeleggeren å komme inn og slå dere», 2 Mos. 12, 23 og 27. Hvilken forvirring lager man ikke her hvis man vil påstå, at det var den «virkelig skjedde» forlatelse, som skjedde med Adam og Eva i løftet og Israel i Påsken. Man krenker ved dette  i hvert tilfelle rettferdiggjørelsen som først skjedde da våre første foreldre omvendte seg. For Israels vedkommende utelukker Påsken ikke, at Gud «hadde ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.»

 

En forbigang  (en delvis ikke-til-regnelse) oppnådde alle gjennom påskeofferet, men det utelukket ikke at Gud hadde ikke behag i de fleste av dem, i det de ble slått ned i ørkenen. En virkelig tilgivelse fra Guds side skjer bare der hvor blodet på dørstolpen også ble blandet med troen i hjertene. Men denne forvirring i hovedsaken og dernest i alle kristelige begreper og lærestykker har nettopp Nyevangelismen anrettet ved at de ut av enkelte misforståtte skriftsteder har villet omkalfatre hele Skriftens forøvrig så soleklare vitnesbyrd.

 

Jeg skal til stadfestelse av denne min oppfatning av 2 Kor. 5, 19, meddele professor Bugges utleggelse, som han har hatt den godhet å overlate meg.

 

«Hadde Gud den gang, da Han forsonet verden med seg selv, virkelig brakt menneskeslekten dens synder i regning, da var verden simpelthen blitt forkastet av Gud. Men Gud så likesom inntil viere bort fra verdens synder og stiftet, uten å la seg hindre av hensyn til dem, i Kristus forsoningen. Den subjektive nektelse legger denne ikke-til-regnelse av syndere over i Guds tanke og overveielse ved forsoningen. Han lot seg ikke hindre ved de synder som Han kjente så vel, fra å få forsoningen i stand. Dette: «idet han ikke tilregnet», handler derfor ikke om syndenes forlatelse, som jo først inntrer som denne forsoningens frukt, men bare om den midlertidige og foreløpige å se bort fra verdens synder, hvilket går forut for forsoningen, som det der betinger denne og gjør den mulig. Det betegner at Gud ikke uten videre slo til, hvilket Han hadde gjort såfremt Han hadde ført verden dens synder i regning, men derimot lot sin frelsende kjærlighet falle sin hellighet i armen, for at der kunne bli rom for en forsoning, slik at frukten av dette kunne gi syndernes forlatelse. Der siktes således til det samme som Paulus i Rom. 3, 25 mener ved den der omtalte overbærenhet, som er noe ganske annet enn forlatelse.»