Evangeliet på 4. søndag etter hellige tre kongers dag

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Mat. 8, 23 – 27.

Og han gikk i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under! Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Da sto han opp og truet vindene og sjøen, og det ble ganske blikkstille. Men menneskene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?

Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende, hvorfor tviler du? Mat. 14, 31. Å tro når det ingen fare er, det kan være en død tro. Å trosse og kaste seg selv i faren på en sterk tro, det er formastelse. Å tvile om Guds frelse, når vi etter Hans bud vil oppsøke Ham: det er vantro, og derimot tror vi Ham og går etter Hans bud, når fare møter oss, og så begynner å frykte, det er liten tro. Dette ser vi om Peter, at da Jesus kom vandrende på vannet, så var Peter straks av troens gnist ferdig å be Jesus at Han skulle be han til seg. For han ville ikke vandre til slik en gjerning mot naturen uten han fikk lov av sin Herre, selv om han elsket sin Herre heftig og ville vandre til ham. Og da Jesus sa: Kom, så trådde Peter ut av båten og gikk på vannet for å komme til Jesus, men da han så på det sterke været fryktet han og begynte å synke og ropte: Herre, frels meg! Da rakte Jesus ut hånden og tok fatt i han.

Ved dette er da å betrakte i vårt Evangelium, - som vi ikke vil betrakte etter naturen eller den timelige beskrivelse; for det sier ordene: men utlegge dem på åndelig vis. Evangelisten sier: at Jesus gikk i båten, og hans disipler fulgte Ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Når vi tror Jesu Ord og åpner vårt hjerte for Ham, da kommer Han inn der, og så begynner vi å seile på havet, så vi på grunn av troens seier farer over eller hater vårt onde kjød og blod, verden og djevelen, løfter opp vårt sinn over dem. For før så lå vi senket ned under dem, men nå løftes vi opp ved Jesu kraft, så vi vandrer ovenpå syndens vann. Men så begynner det å storme! For djevelen han blåser opp onde mennesker til å forføre og prøve oss, i tillegg kommer vårt kjød og blod, som fører strid imot Ånden. Her kommer Bileals bekker til å bruse og forskrekke oss, som David sier. For nå vil vår tro skjules og gå under. Imidlertid så har vi likevel tatt Himmelens og jordens Gud i vårt hjertes skip. Men Han sov: legemligvis kunne Han sove, og legemlig fare var de i. Men vi skulle likevel aldri bli så redde i den! For i den legemlige fare, når vi ikke styrter oss i faren, så kan vi heller ikke omkomme uten Guds behagelige vilje. Men i åndelig fare kan mange ting føre oss fra Guds vilje, og vi kan komme i den evige elendighet.

Åndelig sette kan Israels Gud ikke sove eller slumre, men i fristelsens sund særskilt når den er fra Ham: nemlig fristelsen fra Gud, da kan han prøve oss, skjule seg og late som Han sover.

Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under! Slik må også vi i vår nød og trang, i angsten vekket Ham opp. For bønner vekker opp Guds hjerte til barmhjertighet og frelse, når vi ber rett i troen, ikke tvilende, for den som tviler er som en havs bølge, sier Jakob, 1 kp. 6. v. For om vi ba om et ondt og vantro hjerte og trelldoms frykt for straffen, uten kjærlighet og sønnlig tillit, så kunne det ikke hjelpe. Men når vi vil undertrykkes av kjødet, verden og djevelen, og vi ikke føler makt til å overvinne dem, la oss da gå til Jesus med vår ydmyke bønner, klage vår nød at vi er i fare og forgår, om han da svarer: hvorfor er dere så redde dere lite troende. Da må vi tilstå vår svakhet, at vi ikke har makt til å overvinne dem, så truer Han både været og sjøen, og det blir stille.

Ja, den som påkaller Ham av hele sitt hjerte, med den sanne fortrolighet, som en lydig disippel, å ville elske, ære og tjene sin Mester og Herre, han får visst kraft over fienden. For hvor Jesus på grunn av troen er kommet for å bo, der kan vel fiendene bruse og sette frykt i de svakttroende hjerter. Men så er likevel Jesus mektig til å trøste, og gi oss sin stille Ånds vær. For når Herren skulle komme til Elias, så kom der først en kraftig storm, et jordskjelv og en ild. Men Herren var ikke der, 1 Kong. 19, 11. For det er enten Hans makts elementer eller Hans fiender, som Han jager foran seg, og etter disse sterke elementer, eller fiender kommer den stille sakte lyd, 12 v. som Herren er i, slik også vi når nå kjødet, verden og djevelen bruser, eller Herrens storm går over oss med prøve på vår tro, om vi er iført den rette rustning, og renset ved slik ild, at vi ikke lar oss forføre av fienden, enten ved tillokkelser eller trussel, så er det tid, at vi holder fast omkring oss Herrens Bud, tror Ordet, holder oss til Gud ved bønnen, inntil den storm er forbi, så vi kan vente på Herren og allting blir stille.

Dette er noe som vi enten ikke kan rett uttale med menneskelig tunge, eller av naturen begripe og forstå. Men dette blir forunderlig, at både vindene og sjøen er Ham lydig. For Herren har makt over sine egne gjerninger, og likeså har Han makt over fienden, så Han kan ikke røre oss. Allting kan Gud med sin allmakt true og forhindre, unntagen vår frie vilje, den kan Han og forhindre i onde råd, at ikke gjerningen skjer, og en tid lokker og bøyer den til det inntil de onde forsettelig forherder seg igjen, motstår Hans Bud, og de styrter seg til sist selv i ulykken. La oss derfor ikke gå til noen gjerning, uten vi med Peter først spør om lov. For om vi elsker Herren, så kan vi likevel av uvitenhet, eller av dristighet gjøre det Han ikke har behag i, og vi kan heller ikke ha makt til det; som vi ser om Peter da uværet kom, så begynte han og frykte og straks synke, og det fordi han ikke hadde troens kraft.

Slik kan det ofte skje, et barn kan ha kjærlighet til å gjøre sine foreldres vilje, men de har ikke makt. Går de nå til gjerningen uten deres tillatelse, så kan de omkomme eller ødelegge seg i et vanskelig arbeide. Men når foreldrene så det, så ville de vel hjelpe dem. For Jesus rakte hånden ut når Peter begynte å synke: slik gjør Jesus med oss bestandig som oppriktig ber Han om det når fienden stormer og vår lille tro begynner å frykte, så vi synker eller ikke tør gå Ham i møte og få kraftig seier over fienden. Da tar Jesus oss ved hånden og frelser oss, derfor må vi være dess mer lydige til å elske, ære, tjene og takke Ham. Amen.

Bønn.

Store Gud, du som er god og allmektig, opplys du oss om din godhet, så vi rett kunne elske deg, og i denne kjærlighet vise vår skyldighet mot vår neste. La all vår gjeld være å elske ham, og ikke bare gjøre det som er rett mot ham, men som du gir oss godt for ondt, at vi og slik gjør mot vår neste, og om da fienden stormer og vil skremme oss, byd da at hans brusing må stilne, når du ser at vår svake tro vil gå under, og om du, som vel ikke sover men skjuler deg for oss, mens din vrede varer, og du vil prøve vår tro, at vi skulle kjenne dine gjerninger, så lær oss da rett å håpe på deg, overlat oss i din hånd og søk om frelse, og som din makt kan bøye alle ting, så bøy og avverg alt ondt råd, så at vi kunne bli frelste til å leve og prise deg. Amen.