Luthers første tiltak med å bedre Kirken.

                                                  Av Filip Melanchton.

                                   Hentet fra Den Kristelige Lægmand 1908.

                                                       5. del.

 

Dette var de første gode ting som gav Luther offentlig oppmerksomhet, især da hans levnet svarte til den lærde tale og kunne en se at hans tale ikke bare kom fra leppene, men fra hjertet. Den undring over hans levnet vandt stor hengivenhet for ham i tilhørernes hjerter, som de gamle allerede sa: Ulastelig levnet vinner fast tillit. Av dette kom det at han senere endret noen brukende kirkeskikker, at noen aktverdige menn som kjente ham, satte seg mindre hardt imot dette. På grunn av at han var så navngjeten, og at han hadde vunnet dette både ved å sette så mange gode ting i lys og ved sin rene oppførsel, sluttet de seg til de grunnsetninger, som de med stor sorg så at verden kom i strid ved. Likevel endret Luther enda ikke noe i kirkeskikkene, men han holdt strengt over tukt iblant sine, og han blandet ikke noe inn av de omstridte meninger. Men han klargjorde mer og mer den alminnelige og for alle nødvendige lære om bot, om syndenes forlatelse, om tro og om den rette trøst under korset.

Av det tillokkende i denne lære ble alle gudfryktige alvorlig grepne, og for de lærde var det kjært at Kristus, profetene og apostlene ble likesom dradd frem av mørket, fra fengselet, fra dynnet, at en så forskjell mellom Lov og Evangelium, mellom Lovens løfter og Evangeliets løfter, menneskelig visdom (filosofi) og Evangeliet (som en visselig ikke kunne se hos Thomas (av Aquinas) Scotus og andre), forskjel mellom åndelig rettferdighet og borgerlig orden.

Til dette kom også, at ungdommen ble ved skrifter av Erasmus (fra Rotterdam) allerede oppvakt til å legge seg etter det latinske og greske språk. Da det derfor ble kjent en bedre lære, var det mange som med gode og friere ådsgaver begynte å få motbydelighet for munkenes barbariske og hårkløyvende lærdommer.

Ja selv Luther tok til å lære det greske og det hebraiske språk, for, etter som han hadde lært disse språks egenarter og uttrykksmåter og kunne øse læren fra kildene, da kunne han også bedre dømme om det rette.