Nyevangelismen

Av pastor Storjohan.

Lov og Evangelium.

De som holder fast ved Guds befalinger og Jesu tro. Åp. 14, 12.

Loven skal felle en dom over enhver synder, at den, som bryter Guds Bud, ja enda den som holder seg til Lovens gjerninger, som uten å ville erkjenne sin fortapte tilstand og sin åndelige død, vil frelses ved gjerninger eller ved tro og gjerninger, er under forbannelse, er gjenstand for Guds vrede, er skyldig for Guds dom. Alt dette tar Nyevangelismen bort ved å påstå at synden hviler ikke lenger på synderen, gjelden er utslettet, synden er tilgitt og det fra Guds side uten hensyn til bot og tro. Nyevangelismen måtte jo, hvis den skulle hevde Loven i sitt fulle alvor, idelig slå seg elv på munnen, lære ja og nei i samme sak. Den amerikanske Nyevangelisme, som har splittet vårt folk der bort i to leirer, skjelver ikke tilbake for dette ja og nei. Den vil redde Loven, men kan bare gjøre det ved den desperate påstand at Gud anser den uomvendte synder under to stikk motsatte synspunkter. I kraft av den virkelig skjedde syndsforlatelse ser Han den uomvendte synder i Kristus med fullt velbehag. Når Han igjen ser ham som han er av naturen, ser Han ham under Lovens forbannelse. Dette er igjen ikke noe annet enn «løst snakk.» Ja og Nei gjør ingen god teologi, som Shakspeare sier. Disse to synspunkter opphever jo hverandre gjensidig. Fordi Kristus i forsoningen har gjort seg til ett med verden, kan Gud se på verden med barmhjertighetens velvilje, men det er først når verden ved tro blir ett med Kristus, at Gud kan se på den med nådens og kjærlighetens velbehag. (Man kunne også her anføre Luk. 2, 14. «I mennesker en velbehag» som uttrykk for hva der med Kristi inntreden i slekten tilkommer alle. Men det heter ikke «i menneskene» men «i mennesker». Likeså lite som det er fred på jorden uten rettferdiggjørelse, Rom. 5, 1, likeså lite er der velbehag i andre enn de rettferdiggjorte.) Uten tro er det nemlig umulig å behage Gud. At Gud ser med barmhjertighetens øyne på den verden, som, - fordi den er utenfor Kristus, er under Hans vrede og forbannelse, - har Kristus tilveiebrakt for hele verden og det er ikke Ja og Nei, det er ingen motsigelse! Men det som man nødes til å lære, hvis man vil hevde Loven fra nyevangelistisk standpunkt, det beviser seg å være en moralsk umulighet. Enten må man la den nyevangeliske verdensrettferdiggjørelse fare, eller man må la Loven fare.

Den svenske nyevangelisme, den, som nå ligger oss på halsen, den gjør det av med Loven, selv om den, når det kommer til skarpskjæring, forsikrer om det motsatte og dermed kommer den nå stadig i fare for uredelighet og revestreker. Nyevangelismen er Antinomisme eller lov-forkastelse. Den påstår, at der er Lov nok i Evangeliet, ja at Evangeliet er den aller sterkeste lov. Loven kan i det høyeste vise mennesker dets vanmakt, men ikke dets skyld, for den er jo utslettet. Ved Loven kommer en død lov-kunnskap, heter det, som først får liv ved Evangeliet.

Men Loven er sannelig ikke en død bokstav, men et levende Ord, dets kraft beviser seg nettopp i dette at den gjør synden levende for mennesket. Ved dette åpenbarer den åndelige død og gjør mennesket skyldig for Gud. Da Loven kom, ble synden levende, og jeg døde. Å kalle dette død lov-kunnskap er nyevangelisk villfarelse. Synderen må ved Loven dø fra Loven, Gal. 2, 19, for å kunne leve for Gud. Man kan ikke fris fra Loven uten først og fremst ved Loven selv.

Men det Evangelium som brukes til å sette Loven ut av kraft og gjøre den maktesløs og virkningsløst, er nå i seg selv et falskt evangelium, som overfor den ubotferdige synder hverken kan virke bot eller tro i sannhet. Hvorledes skal det kunne vekke synderen til syndserkjennelse å få høre at synden er forlatt. Selve det sanne Evangelium til den uomvendte: «All synd skal forlates mennesket»; «vend om for at synden kan bli utslettet,» innholder likevel som sin bakside, at så lenge synden ikke er forlatt, er den altså beholdt, og så lenge den ikke er utslettet, er den bundet i Himmelen. Men selv dette sanne Evangelium kan likevel ikke gjøre synden levende. Loven må «komme», skal synden bli levende. Hva utenom Loven kan overbevise meg om at jeg skal gjøre regnskap for hvert utilbørlig ord, at hat i hjertet er et mord, at det å se for å begjære er å bedrive hor i hjertet, at selv de minste synder fortjener fordømmelse osv. Først ved å tro Loven slik dens dom er, er det jo mulig for meg å se dens dom på Golgata, se den der festet til korset i dens forferdeligste kraft, se den i den majestet, som Frelseren har gjenopprettet den både ved sin lære og sitt liv, men fremfor alt ved å bære dens dom og dens forbannelse. Men av denne skikkelse av Loven i dens så å si evangeliske form må jeg jo og se hvor sikkert Lovens forbannelse rammer meg, hvis jeg ikke mottar Kristus, og med hvilken forbannende makt den er over meg, så lenge jeg ikke ved troen er i Kristus. Men hvor blir der rom for det, hvor jeg først og fremst skal tro: Jeg er kvitt min gjeld til Gud?

Og nå samvittigheten! Er det bare der gjelden skal utslettes, er den i virkeligheten utslettet hos Gud, så er jo denne tro den sikreste vei til å frarøve samvittigheten den virkelige skyldbevissthet, til å døyve den, men sannelig ikke til å vekke den.

Det er sant, samvittigheten er det, som renses, det er der utslettelsen foregår. For der foregår den store avgjørelse, det store oppgjør: «Kom og la oss gå i rette med hverandre.» Der har Gud opprettet sin domstol i mennesket, idet Han selv taler gjennom samvittigheten og den, rett opplyst og vakt, er hans røst. Men dette blir den bare da når det som er bundet i Himmelen, også blir bundet på jorden, når synden, som er beholdt av Gud, også beholdes i samvittigheten, så at det som løses på jorden, også kan bli løst i Himmelen.

I høyden kan den uomvendte ved nyevangelistisk preken se sin skyld som en utslettet, slik som en troende med rette kan gjøre det. Men derimot kan han ikke se seg virkelig skyldig. For dette: «at verden skal være skyldig for Guds dom» blir der ikke virkelig rom. Når en nyevangelist likevel blir nødd til på ett vis å vedkjenne seg dette ord, som likevel er for klart til, at det kan likefrem fornektes, som viser ham med dette at han nok er kommet i uoverensstemmelse med seg selv, men ikke på noen måte at han er kommet harmoni med sannheten. Utvilsomt står saken slik, så lenge han hevder Nyevangelismens velkjente påstand: Gud vredes ikke på synderen, men på synden.

Forts. n. nr.