En interessant flyreise

Hentet fra Israels Røst.

Av Gro Wenske.

Da jeg for få dager siden returnerte til Israel, fløy jeg med Turkish Airlines. Fra Oslo til Istanbul ble jeg sittende ved siden av en islamsk kvinne mellom 30 og 40 år. Jeg satte meg straks til å lese min Bibel. Til sist spurte hun hva slags bok det var. En Bibel hadde hun aldri sett etter 17 år i Norge! Etter hvert kom vi i prat. Ja, vi hadde en hyggelig, kultivert samtale som jeg lærte mye av.

Hun var ikke tyrkisk, men fra Palestina, fortalte hun. Hvor er det landet, spurte jeg. «I Midt-Østen!» «Med hvilke grenser?» spurte jeg. Det visste hun ikke. Men jødene hadde kastet ut mange millioner arabere fra landet hennes! Når da, spurte jeg. I 1948! Jasså, sa jeg. I den krigen var også min far i landet der. Da var det 650.000 arabere som frivillig dro ut og sa: «Om 14 dager har vi kastet jødene på sjøen, da kan dere komme tilbake.» Mens jødene ba araberne å bli. «For», sa de israelske lederne: Det er plass til oss begge.» Dette så og hørte min far selv! Og 250.000 ble i landet, og de er nå blitt mer enn 1,2 millioner og er israelske borgere, og har 12 medlemmer i Knesset. Dessuten er en av Israels dommere i Høyesterett også araber! MEN: Det var 850.000 jøder som ble kastet ut av arabiske land, og de bodde i Israel da jeg var liten i 50-årene. «Jeg så deres flyktningeleirer», fortalte jeg.

Staten Israel er bygget opp av flyktninger fra Afrika og overlevende fra Europas gasskammere uten hjelp verken fra FN, Europa eller Amerika! Min far var i Palestina-mandatet i 1947-48 og så hvordan engelsmennene hjalp araberne og hvordan de behandlet jødene. Ja, mye av det jeg nettopp hadde fortalt på mine møter i Norge, fikk hun høre. Hun hadde aldri hørt om den britiske forfatter Mark Twain, som dro rundt på hest i Palestina-mandatet i 1867 og beskrev et folketomt land. Øde og tomt – ubebodd, bare noen få beduinleirer av og til. At araberne kom inn i Palestina-mandatet først etter 1917 var også ukjent for henne. Men at araberne fra Syria, Egypt og Saudi-Arabia alle hadde forskjellige aksent, bekreftet hun som språk-kvinne. Hun sa at de alle forstod hverandre, men også hun som opprinnelig kom fra Sudan hadde sin aksent, og hun kunne fortelle hvilket land de forskjellige araberne var fra ved å høre dem snakke.

Hun stilte meg bare et spørsmål: Hvilken bok jeg leste. Hun kjente ikke Bibelen. Da fikk jeg anledning til å fortelle om profetienes oppfyllelse, at alt som nå skjer er forutsagt i Bibelen, at de gamle byer bygges opp igjen, at ørkenen i Israel nå blomstrer, - hvordan jødene erobrer ørkenen. I Sudan er mesteparten ørken, fortalte hun. Og jeg fortalte om de mange under i alle kriger de siste 65 år i Israel. Hun kjente ikke krigene, heller ikke den i 1991 da Saddam Hussein kom med 39 raketter som hadde 250 kg dynamitt i hver rakett, at tusen leiligheter i Tel-Aviv da ble knust og bare ett menneske drept. Det var under på under fra Israels Gud!! Hun var stum og kunne ikke forstå. Men jeg var jo i den krigen, - bodde i Haifa. Til sist leste vi sammen profeten Esekiel 28, 25 – 26. Hun var stum.

Hun hadde aldri hørt om Balfort-deklarasjonen av 2. nov. 1917 (som ga jødene et nasjonalhjem i Palestina-mandatet) eller om San Remo-avtalen av 1920, eller Folkeforbundets bekreftelse og FN-resulusjonen som muliggjorde opprettelsen av staten Israel i 1948. Hun sa hun ville undersøke denne historie jeg fortalte om.

Samtalen fortsatte. Hun visste ikke at Palestina aldri hadde vært et arabisk land, kunne ikke se meg noen navn på noen president eller konge i landet, kunne ikke fortelle hvilket år noensinne Jerusalem hadde vært en arabisk hovedstad, kunne heller ikke fortelle om palestina-araberne noen gang hadde hatt en egen historie, kultur eller eget språk. De snakket alle arabisk, hadde også arabisk historie og kultur. Da jeg fortalte at første palestiner var Arafat, som fant på ordet «palestiner» og PLO i 1964, og som var den første som startet både med flykapringer og selvmordsbombinger, ble damen stille.

Kvinnen snakket meget godt norsk, hadde tre skjønne barn som jeg fikk se bilder av, ca. 11, 13 og 15 år gamle. Alle født i Norge. Hun hadde bodd 17 år i Norge og var språklærer i arabisk i Sk-. Jeg berømmet henne for hennes norsk, også for hennes kunnskaper (selv om de var fulle av løgn og løgnpropaganda), og sa jeg forstod at hun virkelig var blant de intellektuelle (hun smilte), men at hun var hjernevasket, og trodde alle løgner. Hun tilba Allah, men hadde tydelig ikke lest hele Koranen, og var rasende på jødene. Det lyste hat i øynene hennes når hun talte om jøder. At det var krig i Syria, Egypt og mange andre steder der Islam hersket var Israels og USAs skyld! Det viste seg at hun var født i Sudan. Hvordan kan du da være palestiner? Spurte jeg. Intet svar. Men hun var tydelig kommet til Norge som palestinsk flyktning! Nå var hun på vei til Sudan for å besøke en syk bror og ville bli der en uke. Det var første gang hennes mann var alene med barna.

Hvorfor kom du til Norge? spurte jeg. Var det så ille i Sudan. Nei, i nord-Sudan, hvor hun var fra var det kjempefint å bo. De hadde alt, og hadde et riktig godt liv. Familien eide mange, mange apotek blant annet. «Hvorfor dro du da til Norge?» «Fordi min mann var der.» «Er han norsk da?» «Nei, han er også fra Sudan. Vi giftet oss i Sudan, men han kom først til Norge!»

Damen regnet seg som palestinsk flyktning. Da forstod jeg plutselig hvordan det kan ha seg at det er så mange palestinske såkalte flyktninger i Norge. «Mange millioner rundt i verden», fortalte damen! Hvordan vil dette ende? «Jødene må ut, for de har tatt palestinernes land!» Men Bibelen sier noe annet. Til slutt leste vi sammen fra profeten Esekiel 28, 24 – 25 – og hun undret seg.

Ja, det var en lærerik flyreise, kanskje både for henne og meg.

«Så sier Herren, Israels Gud: Når jeg samler Israels hus fra de folk som de er spredt iblandt, da vil jeg åpenbare min hellighet på dem for folkenes øyne, og de skal bo i sitt land, det som jeg ga min tjener Jakob, og skal bo trygt der og bygge hus og plante vingårder – de skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle dem som bor rundt omkring dem, og som forakter dem, og de skal kjenne at jeg, Herren, er deres Gud.» Esek. 28, 25 – 26.