Fra Evangeliet på Langfredag

Et lite utdrag fra Lars Linderots Postille.

Hvorledes feirer en kristen Jesu dødsdag?

Dette skal være grunnen for vår andakt i dag. Velsigne det, o Gud, og gi at det må bli Deg til ære og oss alle til oppbyggelse! Amen.

Når en stor mann er død, ble det gjort mange forberedelser til å bevare hans minne inntil den seneste ettertid. Skalden, taleren og kunstneren kappes ikke sjelden om å forevige hans handlinger og dyder. Vi har, elskede i Kristus, i dag sett den største av alle dødelige, vår dyrebare Frelser, fullbyrde sin himmelske Fars vilje og dø den legemlige død. Hvordan er nå den som har gått bort? Ja, ingen tanke, heter det, kan fatte Hans høyhet, ingen ord uttrykke Hans storhet. Han er Guds enbårne Sønn og hele menneskeslektens Frelser som Gud har høyt opphøyet ham og skjenket Ham det navn som er over alt navn, Fil. 2, 9. "Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, skal få syndenes forlatelse ved hans navn." Ap.gj.10, 43. Han var Guds utkårede og fortrolige samt hele menneskeslektens venn og forbeder, sier Paulus videre. Hele Hans liv var en kjede av edle handlinger. Alle sine krefter brukte Han, alt oppofret Han til menneskehetens vel, overalt prekte Han visdommens og dydens lærdommer, og da menneskets verd begynte å synke dypere ned, var Han den som gjenopprettet det og innsatte det i dets forrige verdighet. Han forkynte liv og udødelighet, Han åpenbarte Guds hellige vilje til vår salighet, og utførte den selv med den urokkeligste standhaftighet!

Han var god og edel - det måtte også Hans samtid og enhver som hadde sett Ham, og uten forutinntatt mening vært vitne til Hans gjerninger, vitne om Ham. «Sannelig, dette menneske var rettferdig!" ropte høvedsmannen som så Jesus dø. Et slikt vitnesbyrd av en mann som sannsynligvis bare litt eller ingenting kjente til Jesus og som hørte til en klasse der ømme følelser ikke alltid finnes, er visselig upartisk. Det er sikkert også ofte blitt gjentatt i Jerusalem av flere personer som på samme dag hadde vært til stede og sett med hvilken sjels storhet Jesus døde, og de usedvanlige begivenheter som skjedde i naturen ved det: Solen ble formørket, jorden rystet i sine grunnvoller, klippene revnet, og alle naturens krefter kom i de mest usedvanlige bevegelser. Ja, mangen en som i sin ubetenksomme rus av den avsindige folkemasse hadde latt seg rive med til å istemme morderskriket: "Korsfest, korsfest!" følte kanskje i det neste øyeblikk med våknet samvittighet dypt i sitt hjerte, hvor from og uskyldig den mann var som han så lettsindig hadde hjulpet til med å forlange og påskynde døden. Han var et rettferdig menneske og Guds Sønn. - Dette er allerede i atten hundre år (nå 2000 år) hele kristenhetens enstemmige vitnesbyrd, og vi istemmer dette av sjel og hjerte og legger andaktsfullt og takknemlig til: Og for oss er Han ennå mer. Han er vår Messias og Frelser. Hans død var ikke bare en uskyldig martyrs død, forårsaket av det uforsonlige hat, den blinde iver imot en mann, en lærer som blir sine edle trossetninger tro, og besegler dem med den forsmedeligste, den mest vanærende dødsmåte. Nei, det er en av våre trofaste venners død, en edelmodig Frelsers og gjenløsers død, vår mektigste hjelpers og meglers død.

Slik, mine venner, var det store Gudmenneske, hvis lidelse og død vi nå har betraktet. At vi feirer Hans dødsdag, bør derfor ikke bare være en følge av den store høyaktelse som Hans dyder krever av oss eller av vår hjertelige deltakelse i Hans ufortjente lidelse, men også et bevis på vår inderligste takknemlighet og erkjentlighet. Istem derfor med meg hver Jesu venn, enhver som vil bli delaktig i den salighet som Han har vunnet oss ved sin lidelse og sin uskyldige død, og sier av et rørt og oppriktig hjerte:

Nå, jeg takker deg av hjerte, Jesus, for din megen nød,

Dine sår og store smerte, For din harde, bitre død,

For din angst, den meget store, Som du led for syndene våre,

Pris og ære være deg, Herre Jesus! Inderlig.

Men nå, kjæreste kristne, blir spørsmålet: Hvordan feirer vi verdig Jesu dødsdag? Dette lærer Paulus oss aller best i vårt åpningsord: "Han døde for alle, for at de som lever ikke fremdeles skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem." 2. Kor. 5, 15. Kristus har således ikke lidd en så bitter død bare i den hensikt at Hans bekjennere skulle nå og da, midt under sine mange gjøremål ved deres forretninger eller tidsfordriv, kaste et flyktig blikk på Hans kors, ofre en hurtig tanke på Hans lidelse og vel beundre Hans edelmodighet, Hans sinnsro i døden, men likevel betrakte Ham som en fremmed, som med sitt eksempel er likeså lite oppmuntrende som Hans død fortjenstlig. Det var jo ikke for egen skyld, ikke for å gjøre seg til med standhaftighet og tillit til Gud at Han så villig og så glad underkastet seg alle lidelser. Det var ikke bare tilliten til Hans store lønn hos Gud som gjorde Ham sterk til å fullbyrde alt like til døden, men liksom i Hans hele levnet, slik skilte også især Hans siste timer seg fra alt som ellers er vanlig og naturlig hos mennesket. Vi kan ikke derfor fare så flyktig over beskrivelsen av Hans livsskjebne, som over enhver annen stor mann som vi minnes med beundring. Nei, her kreves alvorlig og moden overveielse for å utgrunne hva Guds hensikt var da Han sendte sin egen Sønn til oss, utrustet med så høye gaver og herlige egenskaper, da Han så høytidelig erklærte Ham for sin Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag, Mat. 3,17, bekreftet Hans gjerninger med ubegripelige undergjerninger, og til tross for alt dette, likevel overgav Ham til slik en marter (pine) og kval at bare tanken på det inngyter gysen og frykt.

(Lars Linderot er en av de få blant prestene i Sverige og Norge som rundt 1800 tallet sto fullt og helt på den Lutherske lære og bekjennelse. Derfor ble hans Postille høyt elsket av Guds barn både i Sverige og Norge. Derfor hadde våre oldeforeldre og tippoldeforeldre denne Postille i sitt hjem og studerte den flittig. Red. anm.)