Forskjellige Religions-Partier som Hauge kom i kontakt med «Om de
forskjellige større og mindre Religions-Partier,
som Autor ved sine omreiser er kommen i Bekjendtskab med, eller bleven erkyndiget om.» Etter at jeg i
den første del av dette skrift har beskrevet de viktigste av mine reiser og tildragelser,
tror jeg at det for en
del av mine lesere kanskje kunne være interessant å
se en liten fortegnelse
over de religiøse partier jeg
på mine reiser har truffet på, samt en kort
oversikt av deres viktigste
avvik fra de meninger jeg er overbevist om. 1.
Den første var Seberg, sogneprest til Thunø
Prestegjeld, hvor jeg var født. Han hadde fra mitt 10. år ved skolemøter og i
kirken med flere leiligheter lært å kjenne meg, han tok meg ofte frem for at jeg
skulle lese for mine jevnaldrende, og kalte meg den lille skoleholder,
smigret meg også med at jeg skulle bli prest mm. – Men da jeg kom til modnere
alder, lærte jeg mer å innse hans tiltakende svakheter, som ikke bare støtte
mitt hjerte fra ham, så jeg ved hans påstander motsa ham, men han støtte og
an mot de aller fleste av sin menighet, så de anklaget ham, av den grunn ble
han suspendert og endelig ved en Høyesterettsdom helt avsatt fra sitt embete.
Hans læresetninger var nesten de samme, som hersket blant Brødremenighetene,
likevel skilte han seg også fra disse i noen særegne prinsipper og
læremetoder. Med denne Seberg stod et annet religiøst parti der i omegnen i en
slags forbindelse, som i min første oppvekkelse stod så å si ved siden av
meg. Som en formann eller eldste blant disse kan ansees en Christen Gleng, også hjemmehørende i Thunø
Sogn. De heftigste av disse hadde før deres sinns-forandring vært hengitt til
drukkenskap, lettsinn og spøkerier i høy grad, som vel støtte an mot mitt
naturlige temperament. Men især da jeg også etter deres sinns-forandring fant
atskillig anstøteligheter hos dem, som i læremetoden, som går mest ut på å
handle om Kristi Forsoning, blod, død og sår, uten å forklare den levende
tros virkning om den åndelige gjenfødelse, å følge i Hans fotspor og gjøre
vel. Denne deres lærebygning eller forklaringsmåte, som de til dels hadde
lært av Seberg, stred imot de begrep jeg hadde
fattet om den rette forstand i min barnelære i overensstemmelse med det Nye
Testamentet, så at selv om jeg gjerne ønsket forening, så kunne den likevel
ikke oppnås, især da jeg så at frukten av deres lære var at de fleste, som
antok den, forfalt til sikkerhet og laster. Selv om den omtalte Christen Gleng har jeg ennå den tillit til, at hans forsett er til
det beste. 2.
Søren Lange,
tidligere prest i Rygge og Moss, hørte jeg min far fortelle om, at han hadde
vært en særdeles nidkjær mann for Evangeliets sak og virket samme gudfryktige
sinnelag på mange mennesker på de steder. De som var igjen av dem forente seg
med meg. 3.
Av et annet lite
parti, som på Moss hadde florert omtrent 40 år før min tid, som av andre ble
spottende kalt hellige, og som jeg ikke vet hvorfra de hadde sin opprinnelse,
enten fra den nevnte Lange ellr noen annen, jeg
traff en mann fra dem, som sa seg å være den siste av sine trosbrødre og
ventet nå på sin oppløsning. Han bar preg av alvorlig andakt og strenghet,
hadde ikke noe håp om noe bedre med menneskenes salighets-arbeid, dette stred
mot min tanke, da jeg hadde mye håp om menneskenes forbedring. 4.
I Trøgstad Sogn traff jeg og noen,
som utmerket seg ved religiøse følelser og de fleste av disse forente seg med
meg. 5.
I Krogstad Sogn var
det også noen med omtrent samme tenkemåte, men enten disse hadde sin
opprinnelse fra den religiøse prest Hørbye, eller
deres utspring var eldre og hadde i hans tid vært forenet med ham, kan jeg
ikke si. Noen forskjel var der vel imellom min og
deres tenkemåte, likevel kunne vi vel fordra hverandre. 6.
I Christiania og
Drammens kjøpsteder traff jeg endelig noen av Brødremenigheten. Disse, som
ærbare og øvede religiøse folk, søkte jeg forening med, og hadde oppbyggelse
i deres selskaper. Men slik som de først støtte an mot meg, fordi jeg pekte
på at lydighet mot Guds Bud, et kristelig levnet og en omsorg for våre medmenneskers salighet ved
å bekjenne Guds Navn for dem til oppbyggelse, måtte endelig følge med troen
på Jesus, at Faderen og Den Hellige Ånd måtte ikke utelates fra våre
religiøse lærdommer, men etter vår barnelære ansees for ett med Sønnen. Da de
ikke var enige i dette, så kunne jeg ikke bli enig med dem. Til slutt angrep
en Sternhausen i Drammen meg med bitterhet. Jeg
betraktet atskillig av deres skrifter, der noen av dem sies å være forfattet
av Grev Zinzendorph, disse samstemte ikke med det
begrep jeg gjorde meg om Kristi lære. Dette adskilte oss enda mer, især etter
at jeg hadde hørt flere usanne bakvaskelser, eller at de bakom min rygg
forsøkte å overtale mine medtroende, skjelte meg ut
for fariseer, lovlærer mm. Det er sant, jeg lærer
Loven, men denne som Tuktemester til Kristus og som en troende kristens
daglige levnets speil, at kjærlighet til Gud og nesten er den moralske Lovs
fylde, og hvor dette tilsidesettes, føler jeg ikke mye glede ved de høye
beropelser om «Blodbrudgom» og hvile i den Korsfestedes åpne vunder, om de enn med hine kvinner nok så mye gråt over
Ham. Selv da jeg
var i Kristiansfeldt i Holsteen
1804, fant jeg der orden, flittighet og ikke få som viste både toleranse og
kristelig kjærlighet. Likesom jeg også kjenner en del i Norge som bekjenner
seg til Brødremenigheten, som er rettskafne, skikkelige mennesker, som jeg
både elsker og akter. Likesom jeg til denne menighets videre unnskyldning vet
at den omtale mot meg så intolerante Sternhausen er
siden for lastefull virksomhet suspendert fra deres menighet.
Forts. n. nr. |
|