Forskjellige Religions-Partier som

Hauge kom i kontakt med

 

«Om de forskjellige større og mindre Religions-Partier, som Autor ved sine omreiser er kommen i Bekjendtskab med, eller bleven erkyndiget om.»

 

Etter at jeg i den første del av dette skrift har beskrevet de viktigste av mine reiser og tildragelser, tror jeg at det for en del av mine lesere kanskje kunne være interessant å se en liten fortegnelse over de religiøse partier jeg på mine reiser har truffet på, samt en kort oversikt av deres viktigste avvik fra de meninger jeg er overbevist om.

1.                  Den første var Seberg, sogneprest til Thunø Prestegjeld, hvor jeg var født. Han hadde fra mitt 10. år ved skolemøter og i kirken med flere leiligheter lært å kjenne meg, han tok meg ofte frem for at jeg skulle lese for mine jevnaldrende, og kalte meg den lille skoleholder, smigret meg også med at jeg skulle bli prest mm. – Men da jeg kom til modnere alder, lærte jeg mer å innse hans tiltakende svakheter, som ikke bare støtte mitt hjerte fra ham, så jeg ved hans påstander motsa ham, men han støtte og an mot de aller fleste av sin menighet, så de anklaget ham, av den grunn ble han suspendert og endelig ved en Høyesterettsdom helt avsatt fra sitt embete. Hans læresetninger var nesten de samme, som hersket blant Brødremenighetene, likevel skilte han seg også fra disse i noen særegne prinsipper og læremetoder.

Med denne Seberg stod et annet religiøst parti der i omegnen i en slags forbindelse, som i min første oppvekkelse stod så å si ved siden av meg. Som en formann eller eldste blant disse kan ansees en Christen Gleng, også hjemmehørende i  Thunø Sogn. De heftigste av disse hadde før deres sinns-forandring vært hengitt til drukkenskap, lettsinn og spøkerier i høy grad, som vel støtte an mot mitt naturlige temperament. Men især da jeg også etter deres sinns-forandring fant atskillig anstøteligheter hos dem, som i læremetoden, som går mest ut på å handle om Kristi Forsoning, blod, død og sår, uten å forklare den levende tros virkning om den åndelige gjenfødelse, å følge i Hans fotspor og gjøre vel. Denne deres lærebygning eller forklaringsmåte, som de til dels hadde lært av Seberg, stred imot de begrep jeg hadde fattet om den rette forstand i min barnelære i overensstemmelse med det Nye Testamentet, så at selv om jeg gjerne ønsket forening, så kunne den likevel ikke oppnås, især da jeg så at frukten av deres lære var at de fleste, som antok den, forfalt til sikkerhet og laster. Selv om den omtalte Christen Gleng har jeg ennå den tillit til, at hans forsett er til det beste.

2.                  Søren Lange, tidligere prest i Rygge og Moss, hørte jeg min far fortelle om, at han hadde vært en særdeles nidkjær mann for Evangeliets sak og virket samme gudfryktige sinnelag på mange mennesker på de steder. De som var igjen av dem forente seg med meg.

3.                  Av et annet lite parti, som på Moss hadde florert omtrent 40 år før min tid, som av andre ble spottende kalt hellige, og som jeg ikke vet hvorfra de hadde sin opprinnelse, enten fra den nevnte Lange ellr noen annen, jeg traff en mann fra dem, som sa seg å være den siste av sine trosbrødre og ventet nå på sin oppløsning. Han bar preg av alvorlig andakt og strenghet, hadde ikke noe håp om noe bedre med menneskenes salighets-arbeid, dette stred mot min tanke, da jeg hadde mye håp om menneskenes forbedring.

4.                  I Trøgstad Sogn traff  jeg og noen, som utmerket seg ved religiøse følelser og de fleste av disse forente seg med meg.

5.                  I Krogstad Sogn var det også noen med omtrent samme tenkemåte, men enten disse hadde sin opprinnelse fra den religiøse prest Hørbye, eller deres utspring var eldre og hadde i hans tid vært forenet med ham, kan jeg ikke si. Noen forskjel var der vel imellom min og deres tenkemåte, likevel kunne vi vel fordra hverandre.

6.                  I Christiania og Drammens kjøpsteder traff jeg endelig noen av Brødremenigheten. Disse, som ærbare og øvede religiøse folk, søkte jeg forening med, og hadde oppbyggelse i deres selskaper. Men slik som de først støtte an mot meg, fordi jeg pekte på at lydighet mot Guds Bud, et kristelig levnet og en omsorg  for våre medmenneskers salighet ved å bekjenne Guds Navn for dem til oppbyggelse, måtte endelig følge med troen på Jesus, at Faderen og Den Hellige Ånd måtte ikke utelates fra våre religiøse lærdommer, men etter vår barnelære ansees for ett med Sønnen. Da de ikke var enige i dette, så kunne jeg ikke bli enig med dem. Til slutt angrep en Sternhausen i Drammen meg med bitterhet. Jeg betraktet atskillig av deres skrifter, der noen av dem sies å være forfattet av Grev Zinzendorph, disse samstemte ikke med det begrep jeg gjorde meg om Kristi lære. Dette adskilte oss enda mer, især etter at jeg hadde hørt flere usanne bakvaskelser, eller at de bakom min rygg forsøkte å overtale mine medtroende, skjelte meg ut for fariseer, lovlærer mm. Det er sant, jeg lærer Loven, men denne som Tuktemester til Kristus og som en troende kristens daglige levnets speil, at kjærlighet til Gud og nesten er den moralske Lovs fylde, og hvor dette tilsidesettes, føler jeg ikke mye glede ved de høye beropelser om «Blodbrudgom» og hvile i den Korsfestedes åpne vunder, om de enn med hine kvinner nok så mye gråt over Ham.

Selv da jeg var i Kristiansfeldt i Holsteen 1804, fant jeg der orden, flittighet og ikke få som viste både toleranse og kristelig kjærlighet. Likesom jeg også kjenner en del i Norge som bekjenner seg til Brødremenigheten, som er rettskafne, skikkelige mennesker, som jeg både elsker og akter. Likesom jeg til denne menighets videre unnskyldning vet at den omtale mot meg så intolerante Sternhausen er siden for lastefull virksomhet suspendert fra deres menighet.

                                                                                         Forts. n. nr.