Nyevangelismen

Av Pastor Storjohan

Del 14.

Er dette den rette lære om Guds vrede?

Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik som frykten for deg (krever det)? Sal. 90, 11.

Her kløyver i sannhet Nyevangelismen sannheten på den aller farligste måte. For 1: blir jo synd først ved det noe, at den begås av en synder, men Gud har jo likevel med oss syndere å gjøre. Hva skal det nytte til å vredes på synd? Nei, Gud vredes over synd, men på synderen og kun på synderen for hans synd. Og 2: Når Gud ikke vredes på synderen, fordi som det påstås, «synderen er kvitt sin gjeld for Gud, og synden er tilgitt», så ville det jo være fullstendig meningsløst at Gud skulle uleilige seg med å vredes på en synd, som Han har utslettet og tilgitt. Det er og det meningsløse i denne påstand, som brakte Waldenstrøm, som selv var Nyevangelist, til å gå et skritt videre og påstå at Gud har aldri vært vred på syndere, Han er idel kjærlighet, som ikke kan bli vred på syndere, og derfor trenger Han heller ikke noen forsoning.

Nå er det ganske visst, at likesom vi må gjøre forskjell på Guds barmhjertige kjærlighets velvilje mot den uomvendte og Hans faderlige kjærlighets velbehag over Hans barn, så må vi og sjeldne mellom vreden slik som den her treffer synderen, som samler seg selv en ond skatt av vrede ved sin hardhet og sitt ubotferdige hjerte, Rom. 2, 5, og den tilkommende vrede, Mat. 3, 7, som i skjenkes ublandet, Åp. 14, 10. Det er i motsetning til denne siste betydning av vrede, som uansett forsoningen straks ville ramme hver synder, at Brorson synger:

Gud er nå ikke lenger vred, det kan vi derav vite,

At Han har sendt sin Sønn her ned.

Men det er med anerkjennelse av vreden i dens første betydning, at den samme Brorson i salme nr. 505, 6 vers synger:

Akk ville du ennå i dag, Betenke rett din frelses sak.

Med bedrings gråt og sukke, Da skulle denne tåreregn,

Dei blive visst et nådetegn, Til vredens ild å slukke.

Nyevangelistene påberoper seg bare det første ord. Det er for dem en utålelig tanke at anger og tro skulle ha noe å gjøre med, at Guds vrede mot synderen vender seg. Es. 12, 1. Akk, at de ikke ser, at de derved ringakter den hellige Gud og at dette er sikker vei til å ta nåden forfengelig.

«Gud elsker synderen, men hater synden,» det er en rett motsetning. Men dette at Gud elsker synderen, utelukker ikke at Han vredes på ham, som Skriften bevitner mangfoldige ganger. Hvilken kjærlighet er den største, den som ikke blir vred på overtrederen og derved viser seg moralsk slapp, eller den som, selv om den må vredes i hellig nidkjærhet, likevel elsker den han vredes på. Hvis en far ikke blir vred på en oppsetsig sønn, så er han ikke så mye bedre selv, har man treffende sagt. Denne nyevangeliske benektelse av vredens hellige rett og nødvendighet rett overfor den ubotferdige, vil snart vise seg som en demoraliserende og all respekt nedbrytende slapphet. Den som ikke respekterer Guds vrede, hvorledes skal den kunne akte fars og mors, lærers og husbonders vrede. Et barn, som kom hjem fra en nyevangelisk søndagsskole med denne lærdom, og når faren måtte bli vred for noe som var galt, ville la seg få høre: «Du må ikke bli vred på meg, men bare på min synd, slik er Gud, og slik må du være,» - måtte straks ved riset lære, at stillingen var en helt annen.

En historie til opplysning av saken, som en Nyevangelist gav til beste til illustrasjon av sin lære, kan anføres som bevis for hvorledes moralen undermineres på denne vei.

To gutter som lekte, kom til å slå et vindu i stykker og visste av tidligere erfaring, at deres far straffet slik uforsiktighet med riset. De tok da til skogs for å unngå straffen, og faren, som kom hjem og forgjeves søkte etter dem, gikk til slutt omkring i skogen og ropte at vinduet var innsatt, skaden var bøtt, de skulle bare komme hjem. Far var bli, hadde tilgitt og ville ikke straffe. Den ene gikk da hjem, men den andre trodde ikke dette budskap og frøs i hjel. Denne historie skulle illustrere Evangeliet i dets ubetingede fylde og hvorledes det bare er vantroen , som gjør at mennesket omkommer, men ikke Guds dom. Meg forekommer det, at historien i virkeligheten tjener til å illustrere den forfalskning av stillingen, som Nyevangelismen forkynner. Den gutt, som frøs i hjel, hadde så mye lovbevissthet, at han skjønte at det, at han rømmet for å unndra seg straffen, burde ikke frita ham for straff, men snarere påføre ham dobbel straff. Hva skulle han tro om faren, som gav kjøp? At han var svak nok til å la seg av-trosse straffefrihet av gutten og bryte sitt ord om, at det han hadde gjort, måtte straffes, - eller at faren løy, når han lovet at han ikke skulle straffe. Faren forvirret i alle fall guttens samvittighet og måtte gi fra seg selve skylden for at Gutten trodde det siste heller enn det første. Slik må det gå med det nyevangeliske vredeløse, betingelsesløse, i grunnen samvittighetsløse evangelium. Hvor det finnes noe virkelig lov bevissthet, vekker det mistanke, - hvor det antas, dreper det respekten for den hellige Gud. «Hvem frykter din vrede slik som frykten for deg utkrever?» Skulle jeg tro dette, at Gud vredes ikke på synderen, sa en treffende, så måtte jeg tape all respekt for den hellige Gud.

Esaias sier i lovsangen, 12. Kp.: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Og i Hebrerbrevet leser vi: Men hvem var han vred på i førti år? Mon ikke på dem som syndet, (og) hvis legemer falt i ørkenen? Heb. 3, 17. Og Joh. Sier: Guds vrede blir over dem, som ikke tror sønnen. I mengdevis av steder kan anføres, som viser, at Skriften ikke kjenner til denne nyevangeliske lære om Guds vrede.

Aller klarest vil det nå vise seg, hvorledes sannheten kløyves av Nyevangelismen, når vi kommer til sannhetens store hovedstykke og prøvestein: Troen.

Forts. n. nr.