Et løfte

Fra Den kristelige Lægmand.

Karl Hildebrand, Friherre av Sandstein, hadde 13 år gammel sett sin troende far dø. Hans avskjedsord til husets medlemmer som var samlet var alvorlige og gripende, og Karl Hildebrand velsignet han med de ord: «Jeg går all jordens vei, så vær du sterk og bli en mann! Og ta vare på, hva Herren din Gud vil ha varetatt, så du vandrer på hans veier.» 1 Kong. 2, 2-3

Siden var det gått 12 år. Karl hadde i sine studier og på reiser lært den gudløse verden å kjenne. Rik på godser og formue, vakker og av en staslig skikkelse var han trådt i Kurfyrstens av Brandenburgs Hof tjeneste. I tre år levde han i alle hoffets adspredelser og prakt, og så drog han utenlands. Han kom i 1692 til Belgia og kjempet som ung offiser mot Ludvig den Fjortendes hærer. Men nå var det likesom Herren gjorde holdt for ham og la ham på sykeleie, ja, som det syntes, på dødsleiet. Der lå han nå og tenkte over sitt liv og fant, at hvis han nå skulle dø, ville hans død bli ganske annerledes enn hans fars hadde vært. Han følte dypt at han ikke var beredt til å dø, og med angstfullt hjerte søkte han Guds ansikt. I sin tjeners nærvær uttalte han det løfte, at hvis han ble frisk, skulle han tjene Herren hele sitt liv. Han ble helbredet og den 25 årige offiser ble sitt løfte tro. Han overgav seg til Herren med sjel og legeme, gods og gull. Han aktet alt for ringe og hadde bare det ene mål for øye å tjene Gud og forherlige sin Frelser.

I Berlin traff han Filip Jakob Spener og lærte gjennom han hva det vil si å vandre som et Guds barn et nytt liv fri fra all skyld og ond samvittighet. Og Herren førte ham videre frem så at Friherre von Sanstein ikke bare personlig ble lærer for mange og en veiviser til Kristus! Men han grunnla også et Bibel-trykkeri i Halle, som den dag i dag består (1908) og fra dette har Guds Ord gått ut i flere forskjellige språk.

27 år levde han i Brussel etter sin helbredelse og døde der av den samme sykdom, som han den gang kom seg av. Til hans siste ord hører disse: «Nåde er det, at Gud har skapt oss i sitt billede, nåde, at Han har forsonet oss med seg ved Sønnen, nåde, at Han ved Evangeliet bringer oss til å kjenne frelsen i Ham, nåde, at Han helliger oss, nåde, at Han fører oss til herlighet.»

Mange har i sin angst gitt Herren løfter. Mange, som fra hjem og skole kjenner omvendelsens nødvendighet, har i nød lovet at de ikke lenger skal leve seg selv, men Jesus Kristus. «Hjelp meg, o Gud, til å oppgi mitt syndeliv,» har de bedt. Men hva har Guds øye måttet se hos dem i liv og levnet, nøden var avhjulpet? Hvor ble det av løftet? De trodde at de kunne føre Gud bak lyset og fortsatte sitt syndeliv. Men Gud lar seg ikke spotte. Han har hørt ditt løfte og vil kreve det av deg og ved å finne deg. Det har mange i smerte og angst måttet bekjenne, når hans tunge hånd la seg over dem. Skal det gå deg slik? Hittil har Guds langmodighet skånet deg og gitt deg tid til bot og omvendelse. Forsøm ikke din nådefrist, be Gud i dag om nåde til en sann omvendelse.