Evangeliet på 11. søndag etter trefoldighet Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Luk. 18, 9 – 14. Men han sa også denne lignelse til noen som
stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To mennesker
gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en
toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg
ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller som
denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg
eier. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp
mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!
Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre;
for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer,
skal opphøyes. De kjente ikke Guds rettferdighet, og
traktet etter å opprette en egen rettferdighet, ga seg ikke inn under den Guds
rettferdighet. Rom. 10, 3. I disse ord leser vi om to slags rettferdighet,
som to slags mennesker har, som vi og leser i vårt dags Evangelium om
fariseerens og tollerens rettferdighet. Vi kan si: der er et tredje slags
menneske til, som ingen rettferdighet har, men er åpenbar ugudelig. Men mange
av disse siste vil regne seg blant tollere, og beskylder dem som har, så vel
som de som søker Guds rettferdighet for fariseere og at de har en egen
rettferdighet. Disse er åpenbare onde så vel som de fariseerske
rettferdige kan vi lett skille fra Guds rettferdighet når vi betrakter Jesu
Ord. Som Evangeliet sier, at Jesus sa denne lignelse til noen som stolte på
seg selv og foraktet andre: To mennesker gikk opp til templet for å be;
den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv
og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker:
røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller. Jeg faster to
ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. I dette ser vi den som stoler på seg selv og
forakter andre. Den selvgode fariseeren som skulle gå opp til templet for å
be, men kjente ikke sin trang at han hadde noen synd å
avbe eller følelser av Guds gode å be om, derfor
takket han Gud for det at han ikke var som andre mennesker. Det var grunn til
å takke Gud for det, når vi av et sant oppriktig hjerte i ord og gjerninger
ikke var like skikket med denne verden. Rom. 12, 2. Eller lik de ugudelige
mennesker i deres ondskap, så Herren med sin gode Ånd hadde opplyst oss og
gitt kraft til å motstå det onde og utrette det gode, for da vi ikke klarer
det av oss selv, så måtte vi takke Gud når Han gir oss kraft til det. Likevel
er ikke Kristi ord i vår tekst sagt om slike, men om de som opphøyer seg selv
og priser sine egne gjerninger som tilegner seg selv æren, og å takke Gud for
at de ikke er som andre mennesker, selv om vi alle av naturen
er vredens barn, Ef. 2, 3. Vi har fortjent Guds rettferdige straff, men de
som ikke kjenner det, opphøyer seg selv, de forakter andre. For fariseeren så
på tolleren med forakt, hat og forkastelse, i stedet for at han skulle sørget
over ham og bedt Gud gi ham tid og nåde til omvendelse, og dette ville han
gjort om han hadde hatt den kristelige kjærlighet. Men de fariseiske
rettferdige som slik stoler på seg selv og forakter andre, har noen dyder selv
å helle seg til, for de vil ikke bøye seg under Gud og erkjenne sin armod, og
være Gud underdanig. De er ikke født av Gud eller er kommet til sannhets
erkjennelse om sin uverdighet, slik som de omvendte som har den rettferdighet
som priser Guds nåde som er dem skjenket. For de straffer de som synder,
formaner dem til omvendelse, overbeviser dem om deres villfarelse og straffer
synden, likevel ynkes de av kristelig kjærlighet over dem. Når den som Gud har rettferdiggjort ber til sin
Fader da husker han ikke på andres laster til bedrøvelse, uten å inneslutte
dem med sine egne synder i bønnen, ber Gud om forlatelse, når han tenker på
sin elendighet og føler sin nød. Dette kan vi betrakte hos tolleren. Han stod
langt borte, og ville enn ikke løfte opp sine øyne til Himmelen, men slo seg
på sitt bryst og sa: Gud vær meg synder nådig! Om denne sier Jesus at
han gikk rettferdig ned til sitt hus frem for den andre, for hver den seg
selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes. Disse ord, nemlig arme syndere, var det vi sa den
ugudelige ville trøste seg ved som åpenbart levde i ondskapen. Han beroper
seg på å være med tolleren, står langt borte og bekjenner han er en grov
synder, derfor ber Gud om nåde. Når vi betrakter dem rett, så ser vi ikke
annet enn falskhet, for når vi vil overbevise om deres elendighet, stille
synden frem for øynene deres, åpenbare dem deres onde, så unnskylder de seg
og vil avvise at de er onde, eller nekter den sanne bot (sorg og bedrøvelse
over synden) og omvendelse. De sier at de ikke kan bli hellige og rettferdige
i dette liv! Likevel står det at tolleren gikk rettferdiggjort ned til sitt
hus. Men når vi betrakter deres stolte geberder, lettsindige og vellystige
vesen, løsaktige tale, og hykkelske bekjennelse, så har mange langt fra
fariseerens rettferdighet, enda mindre tollerens, og at den grove ugudelige
ikke har det å stole på at han ingen fariseers rettferdighet har, det leser
vi i Evangeliet på sjette søndag etter trefoldighet. Vi vil derfor nøyere betrakte
tolleren som et eksempel for oss, å bli ham lik, han ville ikke engang løfte
sine øyne mot Himmelen, men slo seg for sitt bryst. Utvortes kunne vel enhver lett gjøre det samme av
hykleri som ham, men av hjerte kjenne seg så uverdig, at han ikke ville se
til Himmelen for sine store synder eller kjenne dem i sitt bryst, så all den
onde lyst blir sønderslått ved Lovens hammer så den ikke lenger elskes eller
har makt å regjere, men at den inderlige bønn uttrykkes av hjertet: Gud,
vær meg arme synder nådig, det skal mye til; for her er fem ord som i sin
grunn har viktig innhold, ja all den lærdom som hører til salighet. Ville
enhver derfor ta dem i akt, for det at vi bruker mange ord, er for å oppvekke
hjertet til andakt og få bekjenne for Gud, ved dette lærer vi å kjenne Ham
igjen. Tolleren i sin stilltiende angst ble da av Den Hellige Ånd lært disse
ord, nemlig: Gud, det er Gud Den Allmektige, Han er hellig og nå din
Dommer som er rettferdig, vil straffe det onde, Han tilbyr deg nåde ved troen
på sin Sønn Jesus Kristus, når du vil omvende deg og bli lydig imot Ham. På
dette erkjennes de to sannheter, at mennesket må først kjenne den hellige
Gud, dernest erkjenne seg selv for arm og elendig. Uten dette kommer han ikke
til ydmykhet og kjenner sin egen avmakt til det gode, og at han er trengende,
som vi så hos fariseeren, han ba ikke, for han var vis, rik og god i sine
egne øyne, og stolte på sin egen makt. Det er da mye å bekjenne med tolleren
at en er en arm synder som ikke har noe godt av sin egen rettferdighet å
stole på, og er blitt arm, så synden har fortært hans kraft, i botens angst,
så han ikke ville gjøre den, av dette kommer det
siste ord: nådig, det er: Troen. Her har vi hovedsummen av vårt
evangeliske lære, at vi skal kjenne Gud er hellig, vi syndere, og så tar
troen på nåden i Jesus Kristus som fører oss over fra syndestand til
nådestand til hellighet. Slik er da den Guds rettferdighet! La oss bli
underdanig mot den, forringe oss selv, så vil Gud opphøye oss. Amen. Bønn. Altseende Gud, for deg kan ingen hykler bestå
eller gå frem for deg med sin egen rettferdighet, av oss syndige mennesker
som er falt fra deg. Vår makt er slett ikke blitt til det gode, hver den som
derfor forlater seg på seg selv og i tillegg forakter andre, blir bedradd, og
den vil du igjen forakte. Vi ber deg ydmykt, opplys oss med Din Hellige Ånd,
så vi kunne tjene deg rett som en hellig Gud som er rettferdig og en
fortærende ild mot alle synder de største med de minste som vi elsker, de
gjør skilsmisse mellom deg og oss, og senker oss ned i helvetes pine. Gi du
oss derfor nåde og tid til omvendelse, lær oss å kjenne vår elendighet, la
din ild med ditt Ords hammer knuse vårt harde hjerte sunt og fortære den onde
lyst, og som du da gir nåde og trøst, så må vi igjen sørge for våre fiender
og sørge over de sjeler som vi ser på villfarelsens vei, så når vi selv er
omvendte, da styrker våre brødre, gi oss denne kraft ved din gode Hellige Ånd
av troen på din Sønn Jesus Kristus vår Herre. Amen. |
|