Biskop Børre Knudsen til minne

Av Ludvig Nessa, prest på Karmel i Fredrikstad

Del. 1.

Biskop Børre Knudsen er død. Han har forlatt tiden og er gått inn i evigheten. En trofast Herrens tjener har fått hjemlov. 

Nå er det jo slik at vi ikke sørger slik som de andre, dem som er uten fremtid og håp. Men likevel, vi kommer til å savne Børre, veldig! En bedre venn, kollega og kampfelle skal en lete lenge etter.

Børre Knudsen var en glimrende teolog og samtidig en fantastisk predikant ...det finner en ikke ofte en og samme person. En stor ordkunstner og salmedikter var han også. Han var en vis og klok mann, intelligent som få. Og hans sosiale intelligens var ikke mindre. Det var kanskje hans sterkeste side. Men samtidig kanskje også hans svakeste punkt, hans akilleshæl.

Børre hadde lett for å tale. Han mente mye. Men til forskjell fra så mange andre, mente han noe med det. Det var antagelig det som fascinerte meg mest med Børre.

Børre levde mer enn mange av oss andre opp til disse ordene i 1. Joh.3,18:

«Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» 1. Joh. 3,18

Filmen om Børre

De fleste av oss har vel nå sett filmen om Børre Knudsen. Filmen var ikke en film om abort. Den viser nesten ingenting fra slagmarken i mors liv. Men filmen viser hva aktiv motstandskamp i abort-krigen har kostet en liten prestefamilie i Nord-Norge.

Det er et mirakel at et så enkelt, nakent og bart kristent vitnesbyrd har fått rulle for fulle hus på norske kinoer. Endog før Børre var død og begravet. Og nå på NRK like etter hans død.

Det var en hardt krigsskadd Kristi hærmann vi fikk møte. Og ikke minst hjemmefronten, representert av Børres fantastiske hustru, Ragnhild. Og hans kjære datter, Kjersti, som kjempet kampen på sin måte. ... Helt alene!

Abortkamp er et ord som er uløselig knyttet til navnet Børre Knudsen. Men han var ikke en mann som først og fremst kjempet mot noe. Nei, han var en stridsmann som kjempet for noe, for verdier, for verdier som er ukrenkelige. Han siterte ofte Ragnhild som en gang hadde sagt om abort: «Blir dette tillatt, er alt tillatt!»

Da Stortinget på slutten av syttitallet vedtok denne uloven som gjorde det lovlig og fritt å ta livet av barna i mors liv, tror jeg Børre var helt sikker på at det ville bli oppstand i folket og alvorlige protester. Ja, kanskje endog revolusjon.

I det minste var Børre overbevist om at alt som heter bisper, proster og prester, at i alle fall de måtte reise seg til kamp og aksjon. ...Slik som de hadde gjort under krigen. For kirken kunne umulig godta en ulov som tillater å ta uskyldig liv stikk i strid med grunnlov, naturrett og Guds bud.

Men så skjedde det ufattelige. ... Og kirken, den ble sittende stille i båten uten et pip. Og det til tross for at båten var slått alvorlig lekk. Kun noen ynkelige små pip kunne en høre mot et så brutalt brudd på alle de verdier som både kirken og landet var tuftet på.

For å gjøre en lang historie kort: Børre Knudsen tok på seg den oppgaven og det ansvaret som en samlet kirke med bispekollegiet i spissen burde og skulle ha tatt. 

I utgangspunktet var det en stille protest, men den ufattelige ansvarsfraskrivelsen han opplevde fra alle de som skulle og burde ha støttet ham, gjorde at han med tiden også måtte ta stadig mer dramatiske virkemiddel i bruk for å bli hørt. 

For det ble han gjort narr av, truet, spyttet på, latterliggjort og kastet i fengsel. Han betalte en høy pris: livsvarig fradømt respekt og ære, yrke og inntekt, hus og hjem. Og likevel ga han aldri opp og han ga heller aldri etter – for Børre Knudsen var kampen for livet, både det fødte og det ufødte, både for mor og barn, viktigere enn egen suksess, velstand og fredelige dager i ro og mak på en prestegård.

For at du skal forstå Børre Knudsen litt bedre, må jeg få lov til å trekke opp noen historiske linjer:

Bruddet med statsmakten 

Påsken 1942 brøt de aller fleste norske prester med det statlige kirkestyret. Et dokument som ble kalt for «Kirkens grunn» ble lest opp fra prekestolen i landets kirker. Det var et oppgjør med Quisling og hans ideologi.

Prestene la ned den statlige delen av sine embeter, slik som alle statsbiskopene allerede hadde gjort.

Å legge ned den statlige delen av embetet, betød at de fortsatte som prester, men ikke som statsembetsmenn. Alle statlige oppgaver sluttet de å utføre. De sluttet å åpne statspost, føre fødselsregister og lignende ting som presten tidligere hadde utført som statsembetsmann. Nå var han kun prest for sin menighet. De nektet endog å motta lønn fra staten.

Dette var ingen vanlig streik. De arbeidet hardere enn noensinne som prester. Og risikerte fengsling for det de gjorde. Eller kanskje rettere sagt: For det de ikke gjorde.

Mange prester og andre kirkefolk ble arrestert og satt i fengsel. Noen ble sendt videre til tyske fengsler og konsentrasjons-leirer. Flere kom aldri tilbake i live.

(2. og siste del.)

BØRRE KNUDSENS KAMP

I 1944 ble det for hett om ørene til en av disse motstandsprestene. Det var soknepresten i Langesund. Han og hans familie ble plassert i en fiskeskøyte som skulle forsøke å smugle dem over til Sverige. 

Tilsynelatende var det bare en båt som skulle ut på fiskefeltet. Men skjult nede i lasterommet lå bl.a. en prest og hans lille sønn på 5 år. Guttens navn var Børre Knudsen. 

Det var med nød og neppe at flukten lyktes. Gestapo oppdaget båten og fikk mistanke. Da fiskeskøyten fra Langesund med flyktninger om bord krysset svenskegrensen, var nazistene hakk i hæl.

Etter krigen

Mange år senere, etter krigen, brygget det opp til strid i et prestegjeld i Nord-Norge. AUF og avisen Nordlys gikk til angrep på soknepresten i Balsfjord for brudd på norsk lov fordi han hadde gjort en tilføyelse i kirkebønnen. Tilføyelsen var en bønn for barna i mors liv.

Dette ble på mange måter startskuddet for Knudsens kamp imot abortloven.

I 1980 la han så ned sitt statlige embete slik som far hans og de fleste prester og alle biskoper hadde gjort en generasjon tidligere. Altså en velkjent og velprøvd aksjonsmetode. Og ikke noe Børre Knudsen selv hadde funnet på.

Quisling og hans menn protesterte den gang hardnakket mot denne sondringen, denne delingen av presteembetet. Det er umulig, skrek de. Embetet er helt og udelelig!

Sokneprest Børre Knudsen ble avsatt fra sitt sokneprestembete i Balsfjord i 1983 ved en Høyesterettsdom. Sokneprest Per Kørner led samme skjebne kort tid etter. Begge ble avsatt for såkalte «tjenesteforsømmelser». Og intet annet, ble det sagt og skrevet i beste quislingånd. 

Denne gangen gikk, dessverre, det norske folk rett på limpinnen. Også kristenfolket! 

«Når en mann ikke gjør jobben sin, kan  han ikke forvente annet enn å miste den», kunne en høre på folkemunne. Så enkelt og kynisk avfeide folk flest to av de beste og mest samvittighets-fulle prester vi har hatt, knapt 40 år etter motstandskampen under krigen. Folk glemmer fort.

Tredje verdenskrig

Men allerede 15 år etter krigen hadde nye totalitære krefter inntatt Stortinget. Mens de fleste sov, overtok de makten i landet vårt. 

Slik startet den tredje verdenskrig i Norge - abortkrigen mot barn i mors liv!

I 1960 ble det nemlig vedtatt en ulov på Stortinget som deretter ble signert på slottet.  Den gjorde det lovlig å drepe bl.a. ufødte barn med alvorlig «arvelyte». Den trådte i kraft i 1964. Det er nøyaktig 50 år siden! Så fulgte nye og enda verre abortlover i 1975 og 1978.

Hitler begynte sin ugjerning på samme måte. På fysisk og psykisk utviklinghemmede. Han tok dem riktignok etter at de var født. Vi tar dem før. Men i prinsipp er det det samme!

Denne uloven har i bare lille Norge kostet langt over en halv million barn livet! Verre form for krig finnes ikke. For dette er krig mot egen befolkning, mot egne forsvarsløse barn.

Stopp galskapen!

Mange har spurt: Hva kan vi gjøre for å stoppe denne galskapen?

Da jeg selv ble kastet inn i abortkampen i 1984, var jeg så naiv at jeg trodde at fosterdrapene ville ta slutt av seg selv så snart vi fikk fortalt folk flest sannheten om abort: At et foster er et barn og ikke bare en celleklump. Og at abort derfor er mord på uskyldige medmennesker! I et land der vi roser oss av å ikke engang ha dødsstraff for de aller verste forbrytelser, tenkte jeg at dette ville være en enkel sak.

Men folket ville ikke høre sannheten. Det fikk jeg smertelig erfare. I 1988 ble jeg selv suspendert fra min prestestilling. Og noen år senere avsatt ved dom. Og det til tross for at jeg - til forskjell fra Børre og Per - ikke hadde nektet å gjøre noen ting som helst. Men mine protest rop mot myrderiene av barn i mors liv ble tydeligvis til slutt utålelige for makter og myndigheter i dette landet som roser seg av toleranse og ytringsfrihet.

Opplysning hjalp ikke! Folk flest må vel nå vite at et foster er et lite barn og at abort derfor er drap. Likevel fortsetter massemyrderiene! Og det til tross for at løsningen er enkel. For det er ikke vanskelig å stoppe denne uhyggelig krigen.

Jeg går ut fra at du er enig med meg i følgende: 

1. Den du stemmer på, støtter du! Stemmer du på barnemodere, får du ikke mindre barnemord, men mer. For den du stemmer på, støtter du. Og det du støtter, får du! Ikke sant? Dette er jo en selvfølge!

2. Den gang dagens abortlov ble vedtatt, var det med kun en stemmes overvekt på Stortinget. Og ute i folket var det fortsatt, etter alle solemerker, et stort flertall imot.

Når vi da lever i et demokrati der vi alle har stemmerett, og i tillegg hemmelig valg der ingen andre enn du selv trenger å vite hva du stemmer på, da er det jo helt ubegripelig at det ikke ble slutt på fosterdrapet allerede etter første valg! Ikke sant? Men hvorfor ble det ikke det? 

Ja, hvordan kan det ha seg at de fleste av oss er helt bevisstløse i valgøyeblikket? Og nå i valg etter valg etter valg har fylt Stortinget med barnemordere?

Jeg har ikke noe godt svar på dette spørsmålet. For meg er det helt ubegripelig. Men Eli Wiesel, som selv er jøde og mistet mesteparten av familien sin i tyske utryddelsesleirer, sa det engang slik: «Det var ikke hatet som drepte mitt folk, men likegyldig-heten!»

Vår sløvhet, egoisme, havesyke og likegyldighet har nå kostet langt over en halv million landsmenn livet!? Og antagelig forført  langt flere inn i en evig fortapelse!?

Så sier Herren Gud: 

«I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!»  5. Mos.30,19

Børre er død. Han er forfremmet til herligheten! Han har fullført løpet og bevart troen. For Børre er kampen over nå, men det er ikke kampen for barna i mors liv! Vi lyser fred over biskop Børre Knudsens minne!

«Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» 1. Joh. 3,18