Haugianismens Tid (1796 – 1850)

Del. 2.

Det er av interesse å vite hvilke skrifter Hauge i sin barndom og ungdom leste, for å kunne forstå hans læreoppfatning og legmannsforkynnelse. Han nevner selv Luthers Katekismus, Pontoppidans Forklaring «Sannhet Til Gudfryktighet», Kingos Salmebok og Bibelen. Men av hans egne bøker går det i tillegg frem, at han også har lest og er fortrolig med Luthers og Heinrich Müllers Huspostiller, Johan Arndts «Sanne Kristendom», Pontoppidans «Troens Speil», Brorsons «Troens rare Klenodie» samt skrifter av Tauler, Jersin, Collin, Spener, Francke, Bengler m. fl. At denne lesing dannet og utviklet hans ånd og øvde innflytelse på hans erkjennelse og oppfatning av kristendommen er selvsagt. Således skred tiden fremover til han i sitt sekstende år ble konfirmert av res. Kap. Hammer. Om dette skriver han selv: «Jeg erindrer ennå konfirmasjonsdagen, da var det skikk at man …. særskilt skulle pynte seg. Men da jeg ikke hadde sinn til å like det forfengelige, så hadde jeg ikke aktet å være annerledes den dag enn før. Men en av mine søstre tok seg likevel fore å pynte på meg litt. På veien til kirken sa en av de andre konfirmanter: «I dag har Hans Nielsen og oppsatt hår» mm. «Ja!» svarte jeg, «har vi i dag staset vårt legeme, så var det å ønske at vi ikke hadde glemt vår udødelige sjel, men tenker over det store løfte vi i dag skal gjøre, nemlig forsage Djevelens gjerninger og vesen og tro på Gud Fader, Sønn og den Hellig Ånd.»

«Selv om jeg ved minne om mitt gjentatte dåpsløfte og gudelige bøkers lesing ble bevart fra åpenbare grove laster, så var likevel verdens kjærlighet og andre synder ikke overvunnet, men alt som jeg vokste i alder, så ble jeg også verden mer lik. Vel erkjente jeg mine synder, når jeg kommuniserte, men verdens lettsinn, ustadighet og ulydighet mot foreldre naget min samvittighet. Ofte var jeg, etter anger over synden og fornyelse av gode forsetter (om) å vandre salighetens vei, svært tilfreds og fornøyede meg i Gud, sang åndelige sanger m. m.. Blant annet traff jeg ved en hendelse en gammel almanakk, som det stod morgen og aften-salmer i … Jeg lærte nå en del salmer utenat, blant annet disse: «Akk visste du, som går i syndens lenke», «O hjerte kjære Gud, som nådig meg har givet» osv. De fire regler: «Elsk Gud og nesten, ydmyk i medgang og tålmodig i motgang», fant jeg mye lærdom i, likeså den sang: «Jesu verdens Frelsermann», især det åttende verset om ydmykhet, samt salmen: «Jesu, din søte forening å smake», især det andre vers. (Både) når jeg reiste og under mitt arbeid fant jeg mitt hjerte svært opplivet ved å synge disse salmer.

Men selv om dette oppbygget meg, og mitt temperamenta var stille og langmodig, så hengav likevel mitt sinns lyst meg til atskillige jordiske begjær. (Jeg hadde) lyst til å skyte og til kortspill, vel ikke for penger, men likevel til syndig tidsfordriv. Likeså til handel, som førte min sjel til uro, så at jo eldre jeg ble, jo mer tapte jeg min sjels edle følelser og (fikk) atskillige engstelser ved en eller annen leilighet, slik som ved motgang. Frykt straffet meg. Jeg hadde også redsel i mørke, (der var) likesom onde ånder etter meg.»

Men den trofaste Hellig Ånd ble ved å arbeide på hans sjel, og forskjellige ytre omstendigheter bidro til å forsterke Guds nådekall. En tid etter sin konfirmasjon, forteller han, «var jeg i fare i en bekk, som jeg falt i. Da ropte jeg og hevet meg i vannet, inntil min søster dro meg opp … Og videre var jeg i fare på elven (Glomma utenfor Sannesund), og dødens angst truet, for det var som en kniv gikk gjennom mitt hjerte og sjel. Dette varte noen dager. Men jeg, som med de andre verdens mennesker bad til Gud når faren truet, kunne og siden når den var forbi, takke Ham. Men jeg hadde under alle disse farer min eiendom i verden og søkte på mange måter å skaffe meg timelige eiendommer, da jeg så at den som hadde noe ble aktet i verden. Mange roste meg for dette, så jeg fikk større lyst. Men likevel tenkte jeg på om det var behagelig for Gud, og da så jeg meg midt iblandt mange farer. Imidlertid lærte jeg den salme: «Jeg går i fare, hvor jeg går».

Jeg ble litt syk og lå til sengs. Da kom slike tanker i min ånd, at jeg syntes å ha gjort urett både mot Gud og min neste, og det (så) mye, at jeg kunne ikke få Guds nåde, men skulle høre til i helvete. Etter dette fryktet jeg for den evige pine. Men siden jeg av den gode Guds nåde og hjelp fikk et kall for meg», gikk det bedre. «Jeg gikk til kirken og hørte Guds Ord, leste hjemme og holdt meg til Gud med munnen og leppene, men hjertet var langt fra Ham.

Når jeg gikk til skrifte og ville ha mine synders forlatelse, tenkte jeg på om jeg hadde noen synder som kunne smerte meg, og det kunne jeg lære i de 10 Guds Bud, men kunne ikke finne noe før det fjerde Bud, da jeg ikke hadde æret mine foreldre som jeg burde, så og at jeg hadde vært vred på mine søsken og andre mennesker, og videre fryktet jeg for at jeg ikke skulle ha gjort enhver rett, som jeg burde. Men det første Bud kunne jeg ikke finne å ha overtrådt, som jeg nå vet å ha drevet det største avguderi imot. I det hele kunne jeg ikke finne så mye syndesmerte når ikke noen redsel kom over meg, inntil jeg var 22 år gammel, som jeg nå føler på én dag, derfor fikk jeg heller ingen sjelelege i den tid. For det timelige var meg så kjært at jeg enda om søndagen hadde ingen ro. Men som jeg handlet engang på en søndag, og det gikk meg imot, så jeg tenkte etter at det ikke var rett. Derfor satt jeg meg fore at jeg ikke skulle misbruke helligdagen slik. Jeg søkte senere mer og mer i Guds Ord etter Hans vilje og da falt mange av mine bekymringer bort.

Jeg ble da og herre over det jeg hadde, men før hadde det regjert meg. Før ville jeg være æret av verden, men nå tok verdens ære av (tapte sin betydning for ham), likevel hadde jeg lyst til det timelige. Iblant annet var der i nærheten en mann som ville ha selskap … med meg, hvilket jeg lydde. Han var svært opplagt til løgn, banning og drukkenskap. De to siste udyder påtalte jeg ofte og han avla mye mens han var i følge med meg. Den første (løgnen), som han var svært hengitt til, brukte jeg og advarsler imot, men siden det som oftest var forgjeves, forsøkte jeg av og til dreininger eller bortforklaringer av hva han hadde sagt, hvilket man gjør for de onde menneskers skyld, men dette er ikke rett for Gud.

En gang var jeg også med omtalte person og en annen i fare på vannet, det gikk over farkosten og døden begynte å true. Jeg ba til Gud av hjertet, at Han ville hjelpe oss, da jeg i den tid hadde bedre tillit til Ham enn i de forrige farer og tenkte: Jeg skal ikke frykte. Men allikevel tok redselen meg. De to andre begynte å rope, selv om det ikke var mulig at noe menneske kunne berge oss. Da de så helvetes angst true, bad de til Gud, dette skjer ofte i nøden med en trelldomsfrykt, men da vi av Guds nåde kom over, sa jeg til dem: «Hvorfor var dere så redde?» …Da svarte før nevnte person: «Man er ikke forberedt på å dø, når man går i sine synder» osv. Det blir da så at Gud gir tid til omvendelse. Men mange synder på nåde og samler seg Guds vrede på Dommens Dag, som kommer etter den visse død.»

Forts. n. nr.