Nyevangelismen

Av pastor Storjohann.

Siste del.

Hva blir det så av omvendelsen?

Omvendte seg og syndene ble dem forlatt. Mark. 4, 12

Når synderen ikke behøver å kjenne seg syndig, men i høyden kun se sin synd en tilgitt, og bare se sin avmakt, når synderen ikke har noe å gjøre med Guds vrede som gjelder for ham personlig, men bare sin synd. Når denne synd straks forsikres å være tilgitt, før man omvender seg, så er det klart, at omvendelsen for en Nyevangelist må skrumpe inn, og vesentlig kommer til å falle sammen med troen. En ekte Nyevangelist vil derfor, også på det spørsmål, hva det er å omvende seg, svare: det er å tro og komme til Kristus. Det, som en Nyevangelist kommer til å sverme for og legge an på, er øyeblikks-omvendelser. «I samme øyeblikk du søker,» sier Jørgensen i sin traktat, «ligger du frelst ved Jesu hjerte.» Hvor har Gud lovet dette? Ikke noe sted! Visselig har enhver søken, selv den svakeste, sin lønn. «Gud er deres belønner, som søker Ham.» Den, som søker, vil av Den Hellige Ånd få overbevisning om synd, og om han bøyer seg på grunn av det og vedblir å søke, vil han få vekkelse og nåde til å bekjenne sin synd, - men først den hele og fulle søken, som søker Guds Rike og Hans rettferdighet først, eller med andre ord «søker av hele sitt hjerte», - søker å bli rettferdiggjort, bare den kan ligge frelst ved Jesu hjerte. Hin nyevangeliske påstand blir derfor «vanhellig løst snakk», som og motbevises av Herrens Ord: Mange skulle søke å komme inn og skulle ikke kunne, - hvorfor ikke? – Fordi de ikke søker alvorlig. Jesu Ord om, at de som mottok med glede kunne utvise seg å ha gjort det med et ubrutt hjerte, - et steinhjerte som ikke er knust, synes slett ikke å eksistere for den nyevangeliske praksis. Det ble opplyst at en mann var blitt omvendt, til dette kom den betegnende kommentar: «Er han omvendt på svensk eller på norsk, for er han omvendt på svensk, må han omvendes på ny igjen.» Det siktes til Nyevangelismen som var innført fra Sverige til oss. Jo mer vår tid synker ned i løshet og i overfladiskhet, jo mer imøtekommer man den med forsøk og tilbud om øyeblikkelige omvendelser. Hvilken fristelse for ubotferdige syndere til å la seg innbille slikt, og hvilken fristelse for lette veiløpere til å preke slik og spare seg for Lovens preken og rose seg av å ha omvendt så og så mange på en kveld, - å kunne peke på hvorledes «syndere ved dette Evangelium friskvekk (i fleng) kommer til vekkelse», og hvilken grundig forakt mot andre Ordets forkynnere som veileder sjelene til å grave dypt. Paulus må formane Timoteus: Overbevis, straff, forman, - For den tid skal komme da de ikke skal tåle den sunne lære; men etter sine egne begjæringer ta seg selv lærere i hopetall, etter som det klør dem i ørene.

Man skal nok få erfare at en som har smakt på den nyevangeliske forkynnelses sukkergodt, slett ikke vil ha sannhetens tørre brød med salt på, fremfor alt ikke vil tåle å høre Lovens kraft og nødvendighet, vil bare smelte og smeltes ved Evangeliets sødme, og taler bare hånlig om Lovens tordentale. Nettopp det, som er en oppriktig forkynners aller største sorg, de mange som slår seg til ro med en godtkjøpstro og løselig antar at de har nåde hos Gud, fordi de holder forsoningen for sann, nettopp dette område er den lette nyevangeliske veiløpers egentlige operasjonsbasis og arbeidsfelt.

Derimot anbefaler han av ytterste makt det som det skulle advares aller mest imot og som trenger aller mest å avsløres, og taler så høye ord om, at det er fordi man gjør alt så vanskelig og innviklet, at sjelene ikke kommer til fred, mens alt er likevel så lett og liketil.

_________

Jo sterkere en predikant er overbevist om at gjenveien (snarveien) er den rette, jo mer forakter han nettopp den sanne forkynnelse og en desto større forførelsens begeistring kan han oppdrive. Her oppstår den slags toleranse og allianse, som kan forene seg med alt, bare ikke med full luthersk sannhet. Nyevangelistene i Danmark har erklært lære for «noget tøi» og «en forferdelig villfarelse.» «Den preken,» heter det, «at vi kun på betingelse av forsakelse og tro har Guds nåde, er av Gud forbannet.» Og når Jørgensen i offentlige blader har erklært, at «den norske prestestand som stand betraktet er åndelig død,» og om Kristiania gamle Indremisjons styre, at «den forfølger Guds folk», så er hans begrunnelse av den første påstand så meningsløs, at man vanskelig kan fullt forklare seg disse hans forferdelige artikler mot den norske prestestand annerledes, enn at det nettopp er den dypt følte uforsonlige motsetning i læren som bevirker at han kan tro seg berettiget til en slik dom. Man skulle nemlig tro, at en regel som den Jørgensen oppstiller, etter hvilken de, «som holder alt, hva som står i Bibelen for å være helt ut sant, har livet i Gud og ikke lenger kan leve i synden,» også måtte komme vår prestestand så vidt til gode, at så godt som de fleste kom inn under denne regel. Det vil jo ganske visst trygt kunne sies om de aller fleste prester i vårt land, at de holder alt, hva som står i Bibelen, for helt ut sant. Når de nå bare skal holde det for sant, etter Nyevangelismens falske lavmål, at mennesket, som det er av naturen, er kvitt sin gjeld for Gud, hvilket jo nettopp er det en stor del av verden til sin store fordervelse tror, så måtte man snarere søke med lykter etter det, som er det sørgeligste av alt i verden, - og som der dessverre finnes i hvert kirkesamfunn, - åndelig døde prester. Men det er dette ja og nei i samme sak, som også her, i bedømmelsen av åndelig liv, kommer til syne. Ved det ubetingede Evangelium kommer syndere som Jørgensen påstår, «friskvekk til vekkelse», og erklæres de da straks for frelste; - her har vi Nyevangelismens ja! – Men når det gjelder prestene, da erklæres standen, selv om den måtte stå seg ypperlig etter Jørgensens lave mål, friskvekk for åndelig død. Her har vi nei!

Når biskop Essendrop imot Jørgensens urokkelig fastholdte: «den overveiende del av prester er åndelig døde,» innvender, at Jørgensen umulig kan ha personlig kjennskap til «de fleste av våre prester,» så svarer Jørgensen: «Vet ikke biskopen at de fleste mennesker i dette land er uomvendte, og det tross at han ikke har personlig kjennskap til de fleste av dem.» Tenk hvilken bevisførsel! Fordi Bibelens vitnesbyrd, at bare få blir salige, kan tjene til bevis for at de fleste mennesker må være uomvendte, - derfor skal den av den store masse utvalgte prestestand, - 1 for hver 4000, - nødvendig måtte underkastes samme dom. Det er ikke forunderlig at en som kan ta sin tilflukt til slike argumenter, ikke kan la seg overbevise.

Luther har på sin vanlig slående måte beskrevet sekterriet, slik som det opptrådte blant Galaterne. Mon ikke denne hans beskrivelse også skulle være et tidsmessig ord til overveielse overfor denne nyevangeliske sektdannelse hos oss. Luther sier følgende:

«Da vranglærerne så at St. Paulus prekte Evangeliet purt og rent hos dem, og de ikke kunne preke noe bedre, begynte de å anklage det som han rett og vel hadde preket og lært, foregav at deres lære var mye bedre enn St. Paulus’ lære, og stjal således Galaternes hjerter, at de hengte seg ved dem og ble St. Paulus’ fiende.