«De ugudelige skal bli utryddet av landet» (Ord. 2, 22)

Av Gro Faye-Hansen Wenske

Min far, Per Faye-Hansen ble ofte beskyldt for å være for radikal. For over 30 år siden sa han (han har nå vært død i over 20 år) at «araberne må ut av Israel. De vil ikke slutte med å drepe jøder før de ser sitt eget blod flyte.»

Disse uttalelser synes harde og uforsonlige, men ettersom årene går tror jeg virkelig han hadde rett. Rett også fordi han begrunnet sine påstander på Bibelens ord.

I 2. Mos. 22,33: «De skal ikke bo i ditt land, for at de ikke skal forføre deg til å synde mot meg. For da ville du tjene deres guder, og det ville bli en snare for deg.» Årsaken var altså at Guds folk, jødefolket da ville komme til å falle fra sin Gud. Deres spesielle Guds-forhold ville bli ødelagt.

Men mange vil da spørre: Hva med de fremmede som bor i landet? Står det ikke flere steder at Israel skulle være gode mot de fremmede og huske at de selv hadde vært fremmede i Egypt?

I Jes. 14, 1 leser vi: «For Herren skal forbarme seg over Jakob og igjen utvelge Israel. Han skal bosette dem i deres land. Og fremmede skal slå seg sammen med dem og holde seg til Jakobs hus.»

Her ser vi tydelig alle de som «vil holde seg til Israel» – være venner med Israel, støtte og hjelpe dem, de skal få bo i landet, men ikke de som stadig både skriver og roper ut at de vil drepe dem!

Men om Israels fiender står det: Esra 9,12: «Dere skal aldri søke deres velferd og lykke. Da skal dere bli sterke og få ete av landets gode ting og la deres barn få det til eie for all tid.»

Årsaken finner vi i verset forut v.11: «Det landet som dere drar inn i for å ta i eie, er et land som er blitt urent ved de fremmede folks urenhet og ved de motbydelige ting som de i sin urenhet har fylt landet med fra ende til annen.»

I vår tid glemmer vi ofte å lese Bibelen nøyaktig. Vi glemmer at Guds ord er hellig, og at Israels land og folk også er hellig (Jes. 62,12) fordi Gud har utvalgt dem.

Men mange mener at forsoning er det beste ord, og mange kristne organisasjoner arbeider for forsoning mellom Israel og palestinerne. Det er fint og godt, og de mener det godt. Men det må ikke gå på bekostning av Guds ord, av Hans bud og løfter.

Det må ikke bli en forsoning for enhver pris. I hvert fall må det ikke bli et forhold som strider mot 2. Kor. 6,14ff; «Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial?»

Vi må ikke bøye retten og ikke sette til side Guds løfter, for å komme til enighet. Dette gjelder i vår tid spesielt for jødene i Israel: de må ikke gi avkall på sitt land som Gud har gitt dem for alle tider, og som de også historisk har alle rettigheter til, bare for å behage verden. Men de må holde fast på Guds gode løfter og se på alle undrene som Gud gjør hele tiden for dem!

Bare Herren, Jesus kan gi oss fred og forsoning. Dette gjelder på det personlige område. Det er godt når troende messianske jøder ber sammen med troende arabiske kristne. Men det vil ikke si at de absolutt må bo sammen, i samme land. Men man skulle tro at de «fremmede» som går med Israel og som kan forbli i landet Israel, hovedsakelig kommer fra denne gruppen.

Helt siden 1948 har Israel prøvd å gjøre alt for å gi araberne i landet samme muligheter som de selv har.

 I Haifa hadde vi to restauranter som begge ble eid av en jøde og en araber. De hadde tro for sameksistens og samarbeid. Men under den andre intifadaen (2000-2002) gikk begge restaurantene opp i flammer. Dette var blant de verste terror-angrepene som har vært i Haifa med 20 drept og mange flere såret og lemlestet.

Det synes ikke for meg som om Gud er enig i denne sameksistens.

Moses får et spesielt oppdrag fra Herren som han skal si til Israels barn: «Når dere drar over Jordan inn i Kana`ans land, da skal dere drive alle landets innbyggere bort foran dere og tilintetgjøre alle deres steiner med innhogde bilder, dere skal tilintetgjøre alle deres støpte bilder og ødelegge alle deres offerhauger. Dere skal ta landet i eie og bo i det, for dere har jeg gitt landet til eiendom. (...) Men dersom dere ikke driver landets innbyggere bort foran dere, da skal de som dere lar bli tilbake av dem, bli torner i øynene og brodder i sidene deres. Og de skal plage dere i det landet som dere bor i. Og det som jeg hadde tenkt å gjøre med dem, det vil jeg gjøre med dere.» (4. Mos. 33, 51-56)

Dette gjaldt første gang Israel inntok landet. Men i vår tid har Israel det store problem at de ikke har noen Moses eller andre profeter som kan si dem klart og tydelig hva de skal gjøre. Og vi må spørre oss om vi kan overføre disse ord som Gud sa til dem ved deres første inntog i landet på vår situasjon i dag?

Selv om forholdene er helt annerledes, tror jeg likevel at arabernes terror i dag nettopp er et resultat av jødenes unnfallenhet. Herren straffer jødens ulydighet ved at han lar araberne bli en plage for dem. De frykter verden og dens politiske ledere mer enn de frykter sin Gud.

Vel, Israel har gjort mange feil da de i 1967 fikk Judea og Samaria tilbake – i en forsvarskrig. Disse mistak begynte egentlig alt i 1948, da staten Israel ble grunnlagt. Da ga Israel den minoritets-gruppen som bodde i deres land alt for mye makt. Den første feil skjedde da de ga de fremmede, araberne fulle borgerrettigheter. Etter Bibelen skulle de fremmede bare ha sivile retter, det vil si hus, mat og arbeid.

Den andre store feil de gjorde i 1967: Moshe Dayan, den daværende forsvarsministeren, ga nøkkelen til Tempelplassen, jødenes helligste bønnested, til den muslimske vaktmann. På det tidspunkt ville araberne og hele verden ha forstått og akseptert om Israel hadde beholdt herredømmet over hele plassen. Dayan hørte til den sosialistiske regjering som da styrte. Hvilken ulykke dette var for landet ser vi i dag når det daglig er opprør mot Israel midt på deres helligste sted, og Tempelplassen er blitt til en slagmark.

Hva er årsaken til det kaos vi kan se i dag?

Først: De har glemt Bibelens ord til dem. Israels unnfallenhet og angst for ikke å behage Vestens krav. Men den egentlige grunn er at de har glemt å følge Guds ord. I Jes. 26.10 leser vi: «Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet. I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet.» Både Israel og vi har glemt Herrens høyhet, at Han er hellig og at Hans ord er hellig.

I mange år har Israel bygget murer og tilfluktsrom rundt i sitt land. Ikke noe land i verden har så mange beskyttelsesmurer, tilfluktsrom som Israel har. Og i byen Sderot har hver eneste bussholdeplass et tilfluktsrom. Dette gjør Israel istedenfor å angripe sin fiende: Abbas og hans muslimske lakeier. «Men Herren skal kue dets stolthet til tross for kunstgrepene dets hender utfører», leser vi i Jes, 25,11.

Hvor lenge skal Israel fortsette å mure seg inne og verden ikke bry seg? Nei, den eneste løsning er å kaste ut alle palestina-arabere som hater Israel, hele familier der de har barn som daglig driver med stein og brannbombe-kasting mot jøder. De må vekk! Hver dag soler de seg i alle de forsikringer, helsetjenester og tilbud Israel gir dem.

Ja, jeg er nå overbevist om at Bibelen og min far hadde rett: Araberne må ut av Israel! De har 22 arabiske land å flytte til der de snakker arabisk har arabisk kultur og religion. La dem bo der!