Haugianismens Tid (1796 – 1850)

Fra Heggtveits Kirkehistorie

Forts. fra sep./okt. 14.

Den timelige virksomhet, Hauge ovenfor hentyder til, var av forskjellig art. Han drev bondearbeid på sin fars gård, var lennsmanns-dreng hos sin eldste bror Ole Nielsen, som den gang var Lensmann i Tune, forpaktet jordstykker og dyrket, drev småhandel og biavl samt gjorde forskjellige snekker og smedarbeider. Enkelte av disse er ennå bevart og vitner om hans flid og ferdighet. «Nå ville jeg,» skriver han, «prøve å virke noe mer til min egen utvortes nytte. Derfor reiste jeg (1795) til Fredrikstads forstad. Her ble jeg utsatt for flere fristelser, og mennesker som tenkte ondt søkte mitt selskap. Drukkenskap hadde til denne dag vært avskyelig for meg. Men da jeg stundom manglet mat, og det ellers ble gitt leilighet til det, fant jeg smak på brennevin, så jeg tror jeg nok snart kunne falt i drukkenskapens last. Men da jeg innså at dette ville bli meg både til sjels og legems fordervelse, bad jeg Gud, at Han ville bevare meg, fattet også deretter avsky til denne last og ble ved Guds nåde bevart, så jeg ikke mer enn en gang i mitt liv har vært beruset, og det skjedde mens jeg var på nevnte sted.»

«Da jeg kom der, ble jeg ved om helligdagene å lese, derfor sa noen til meg: Man kan sukke til Gud, og det er nok! Når man intet vet så har man ikke noe å svare for osv. Jeg ble ved i bønn om at Gud ville bevare meg. Jeg ba dem å lese og betrakte Guds Ord, men det ble for det meste spottet! Til sist ble jeg tillagt uriktige beskyldninger i mitt fravær med mange løgnaktige baktalelser. Jeg tenkte da av den onde ånds innskytelse å hevne meg med søksmål og straff for min æres beskjemmelse, men av Guds nåde betenkte jeg meg, - men jeg måtte likevel si med David: «De skjerper deres tunger som sverd og skyter piler i mitt hjerte,» så jeg gremmet meg inderlig! Likevel holdt jeg ved Guds Ord og sang salmer om natten, trøstet meg ved min Gud og lærte Ham bedre og bedre å kjenne, og jo flere forbannelser jeg hørte, jo mer avsky fikk jeg til det. Jeg ble da så mye spottet, dels for min lesing og dels for min ringe syssel, å handle slakt og selge etc., det siste hadde de grunn til. For det var av timelig begjæring, og det var jeg skamfull over. Jeg reiste da hjem til mine foreldre, fordi det var deres vilje. Likevel, mine tanker var adspredte, og jeg hadde lyst til å søke i verden etter timelig velferd, dette kan ikke skade når det åndelige går foran 12.»

«Endelig begynte jeg ved bønn og lesing i den Hellige Skrift og andre kristelige bøker å få mer så vel kunnskap om Guds vilje som lyst til å gjøre den av hele hjertet. Jeg fant nå avsky for alle synder, talte om det jeg trodde, for andre, så atskillige begynte spottende å kalle meg hellig. Andre sa at dersom jeg ble ved å lese så gikk jeg fra forstanden, hvilket de fortalte hadde skjedd med flere, som leste for mye. Jeg svarte at jeg ikke kunne tro at de som betrakter Guds Ord kunne gå fra forstanden, men heller mye mer få visdom til å utøve det som Herren behager. Gud gav meg også nåde til å tenke mer på Hans vilje. Jeg betraktet Hans allmakt, hvor mye Han har skapt til nytte for oss mennesker, og tenkte over Hans uendelige storhet og godhet. Jeg følte hvor godt det var å være Hans barn, trodde jeg kunne bli det når jeg hadde sann vilje til det … Men for å være et sant Guds barn, det følte jeg på, manglet mye, særlig på å elske Ham over alle ting og være ydmyk av hjertet. Jeg bad mye om nåde til det å lære å kjenne Hans vilje, hva jeg skulle gjøre og bidra med. Vil du, min Fader, gi meg kraft, virke din kjærlighet i mitt hjerte, bevare meg i ydmykhet så vil jeg av all min makt tjene deg. Jeg vil oppofre alt, enda mitt liv «med de forrige martyrer, før jeg vil vike fra dine Bud.»

«Slikt med mer var mitt hjertes ønske, når jeg var alene. Jeg kunne ved dette føle en levende lengsel etter å behage Gud mer og mer. Når jeg bad til Ham så bøyde jeg meg ned til jorden med en hjertens uverdighet for det gode, Han gav meg, og fordi jeg ikke hadde tjent Herren, som jeg skulle. Av og til falt jeg på kne og bad den allmektige Gud for sin Sønns skyld å grunnfeste sin sannhet i meg, så jeg kunne bygge på den åndelige Klippe, Kristus. For da trodde jeg helvetes porter ikke skulle klare noe mot meg. Jeg påkalte min salighets Gud, at Han ville åpenbare sin Sønns kjærlighet i meg, skjenke meg sin Helligånd, som kunne la meg se min elendighet og avmakt og lære meg den vei jeg skulle gå for å følge Kristi fotspor 13.»

I det forgående er med Hauges egne ord gitt en fremstilling av hans åndelige utvikling fra barndommen til den voksne alder. Det er et gripende og lærerikt sjele-billede, som her rulles opp for oss. Vi ser hans kamper og fristelser og lærer å kjenne hvorledes Gud litt etter litt drar ham til seg, løsgjør ham fra denne verden og dens vesen og danner ham til sitt redskap. Det går også frem med stor tydelighet at han ikke kunne stå i åndelig avhengighetsforhold til noen i samtiden. Han ble utviklet og modnet selvstendig gjennom lesning av Guds Ord og den Lutherske Kirkes oppbyggelsesbøker, lutret ved ytre og indre trengsler, veiledet av Guds Hellige Ånd. Hans personlighet, som senere vil tre klarere frem i dagen gjennom hans virksomhet og skrifter, har vi allerede lært å kjenne i sine hovedtrekk: Hans energiske, følelsesfulle natur, hans syndserkjennelse, hans oppfatning av troen som en gjenfødende og omskapende livsmakt, hans virksomme omsorg for medmenneskers åndelige og timelige vel, hans praktiske sans og allsidige dyktighet, alt har vi allerede skimtet i sine omriss. Og gjennom det hele går en ærlighet, oppriktighet og sannhetskjærlighet, som ikke søker å stikke under stolen eller besmykke, men vil stille alt i det sanne lys. Den følgende livshistorie er bare en nærmere stadfestelse av dette.

Forts. n. nr.