Guds bevarende nåde!

Evangeliet på 4. s. etter Kristi åpenbaring.

Mat. 8, 23 – 27.

Og han gikk i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under! Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Da sto han opp og truet vindene og sjøen, og det ble ganske blikkstille. Men menneskene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?

Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Israels bevarer! Sal. 121, 4. Dette ord kan synes malplassert i denne sammenheng. Men er det det? Jesus var både sann Gud og sant menneske. Han ble trett og trengte søvn etter sin menneskelige natur, men ikke etter sin gudommelige natur! Her ville Han lære sine disipler noe viktig! Han sov som menneske men som Gud så våket Han over deres tanker, deres frykt, deres tvil og fortvilelse over storm og uvær. De hadde jo Han om bord som tidligere hadde løst alle problem og floker. Han hadde jo kort forut helbredet en spedalsk, høvedsmannens dreng og Peters svigermor.

Nå var disiplene alvorlig redde for total forlis og de hadde frelseren om bord! Men vi er alle i livets båt og på livets hav, men hvem har vi med i båten? Vi finner noen beretninger i Bibelen om dette. I Jonas bok kan vi lese om Jonas da han ville rømme fra Gud og Hans kall. Han gjorde i det ene som Frelseren, la seg dypt nede i båten til å sove selv om det stormet omkring skipet. Men i det andre gjorde han motsatt av Frelseren, han rømte fra sitt kall, det gjorde ikke Jesus. Men se hvordan Gud vendte det hele om for Jonas, han erkjente sin synd og ba dem kaste ham over bord så ville stormen og havet legge seg. Mannskapet vegret seg for det og kastet heller lasten og mye av utstyret over bord, men til slutt måtte de også kaste Jonas over bord og da ble det stille! Gud sendte en stor fisk som slukte Jonas og i sin store nød påkalte Jonas Herren og etter 3 døgn spydde fisken Jonas på land.

I Apostelgjerningene kan vi lese om da Paulus også var i hardt og stormfullt vær og havnet til slutt på Malta. Da og kastet mannskapet lasten og mye av utstyret over bord for å lette skipet. Men Paulus som hadde kontakt med den Himmelske Redningsmann, visste at alle skulle bli berget og han ba dem ta til seg føde og han brøt brødet for dem og takket Gud for den frelse som ville bli dem alle til del.

Hva har vi så i vårt livsskip? Mye rask og rot som vi gjerne kaster over bord i livets stormer når døden lurer? Ja, det er vel så altfor sant at vi har for mye av verden i vårt livsskip! Det gir dårlig stabilitet, det gjør at skipet ligger tungt i vannet! Som David sier: Frels meg Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. Sal. 69, 2. Når Frelseren flere ganger regner opp de mange folkesynder, flere steder i Bibelen, så er det for å advare oss mot dem og ikke ta dem om bord i livsskipet vårt.

Her regner Han bare opp to synder, vantro og frykt. Det er to slags frykt, frykt for sitt liv og miste det en har. Frykt for Gud, og det å gjøre mot Hans vilje, det er den sønnlige frykt. Når vi er så redde for vårt liv og for å misse vår eiendom så må Gud sende oss tunge stormer i livet, slik at vi kaster dette over bord for å lette livsskipet (samvittigheten). Gud gjør dette av omsorg og sin bevarende nåde. Vi ser at Gud ofte handler annerledes med verdens barn. Han gir dem gjerne stor rikdom og mye ros og ære i mennesker øyne. Slik prøver Gud ofte og vise dem sin godhet og frelsende nåde. Men når de forakter dette og turer frem i sin blinde avgudsdyrkelse og ikke vil reflektere over at det bare er Guds nåde fra først til sist at vi kan ta det minste åndedrag, ja, så må Han til sist bruke andre midler for å vise at vårt livsskip egentlig bare er lastet med skrap, så lenge Frelseren ikke er om bord og kontrollerer last og utstyr. Han lar det storme og truer med totalforlis. Frykt og angst kommer i stedet for lyst og glede. Han tar fra oss venner og eiendom, prøver på mange slags måter å lede sjelene inn til sin faderfavn i Jesu navn.

Blir så mennesket overbevist om sin synd og kommer i den rette bot og søker Gud av hele sitt hjerte og roper: Herre! Frels jeg går under! Da er han der! Da stiller Han stormen og fører sjelen inn i frelsens havn.

Mange bønnebarn som ennå ikke er kommet til omvendelse har fått erfart Guds frelsende nåde ved at de er spart for å komme ut i mange onde synder og ikke har lastet sitt livsskip med alle slags rot og rask. De har på mange måter ført et godt og ytre sett, fint liv. Men syndens pletter er dog der! De har ikke gitt avkall på seg selv og kastet seg i Frelserens armer, da de ennå ikke har sett og forstått sitt åndelige behov og sin egen ufullkommenhet! Gud må føre dem ut på dypet og i stormen, skal de fra en egosjel bli en brudesjel! Dette er bare nåde! Du som har strevet hele natten (hele ditt kristenliv) og ingen ting fått, Gud må lede deg ut på dypet og fylle ditt livsgarn med sin nådefangst, se, det er bare nåde! Du som har levet i angst og sorg for dine ufrelste barn og ektefelle, Gud må lede deg ut på dypet, ut i stormen til du roper: Herre frels jeg går under! Da er Han der! Den frelsende hånd drar deg opp av det dype vann, det er bare nåde!

Husk kjære venn, du lærer aldri Guds stillhet i hjertet rett å kjenne før Han har ført deg gjennom stormen og inn i stillheten! Det er bare Guds underbare frelsende nåde!

Trygve Einar Gjerde.