Haugianismens Tid (1796 – 1850)

Hentet fra Heggtveits Kirkehistorie

Forts. fra jan./feb. 15.

Det egentlige åndelige gjennombrudd skjedde etter hans egen fortelling om formiddagen 5. april 1796 14). «Isolert fra sine omgivelser, ene med sin Gud, forpint av grublende spørsmål, vaklende mellom håp og frykt, beklemt av uvisshetens tærende ufred» 15) gikk Hauge nevnte tid ute på sin fars jorder og gav under arbeidet sitt hjerte luft i salmen: «Jesu, din søte forening at smake». «Da jeg hadde sunget det andre vers,» skriver han, «ble mitt sinn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg, eller kan utsi, hva der foregikk i min sjel. For jeg var utenfor meg selv, og det første, min forstand samlet seg, da forstod jeg på, at jeg ikke hadde tjent den kjære og over allting gode Gud, og at jeg nå syntes, intet i verden var å akte. At min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, at det var en herlighet, som ingen tunge kan utsi, det minnes jeg til denne dag så klart, som det skulle være skrevet for få dager siden, selv om der dog nå er 20 år gått siden Guds kjærlighet så overvettes besøkte meg. Ingen kan heller fra disputere meg dette. For jeg vet alt det gode i min ånd, som fulgte fra denne stund, især den inderlige, brennende kjærlighet til Gud og min neste, at jeg hadde et ganske forandret sinn, en sorg over alle synder, en begjærlighet, at menneskene skulle bli delaktige med meg i samme nåde. En særdeles lyst til å lese i den Hellige Skrift, især i Jesu egen lære, samt nytt lys til å forstå den og sammenbinde alle Guds menns lærdommer til det ene mål: at Kristus er kommen for å være en Frelser, at vi skal ved Hans Ånd fødes på ny, omvende oss, helliges mer og mer etter Guds egenskaper til å tjene den treenige Gud alene for å foredle og berede vår sjel til den evige salighet.»

«Det var da likesom jeg så verden ligge nedsenket i det onde, hvilket jeg sørget mye over, og bad Gud skulle vente med straffen, så noen kunne omvende seg. Jeg ville nå gjerne tjene Gud og bad, Han ville åpenbare meg, hva jeg skulle gjøre. Det gjenløste mitt indre: «Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem å omvende seg og søke meg, mens jeg finnes, kalle på meg, når jeg er nær, og røre deres hjerter, så de kan omvende seg fra mørke til lyset.»

«Jeg talte da til mine søsken først, og det hadde den virkning, at to av dem ble forandret i sitt sinn samme dag. Den ene holdt ved, så vidt mennesker kunne se, å tjene den levende Gud til sin død, som inntraff 4 år senere, og i den tid virket hun på mange mennesker ved sitt gudfryktige sinnelag og var et særdeles kjærlig og tjenestevillig menneske, som nøye overveide Guds Ord og var meg en god støtte i min kristendoms begynnelse. Den andre søkte også Herren. Likeledes til sinns ble etter hvert mine andre 5 søsken.»

«Jeg søkte ved alle leiligheter å bekjenne Guds navn og talte med menneskene om Guds nåde og kjærlige vilje til deres salighet. Det beveget flere og flere, så en del som ikke forstod det som virket på dem, eller kanskje motstod sannheten, sa: «vi blir galen om vi oftere kommer i tale med dem». Andre falt i bedrøvelse, fordi de ikke hadde tjent Gud og var delaktige med meg. De søkte etter forstanden i Guds Ord, og i dette sitt nedslåtte sinn og store bekymring syntes de for den vantro å være vanvittige. For disse kjente ikke at bedrøvelsen etter Gud virker omvendelse til saliggjørelse, og at de som søker i Herrens Ord, er lydige under Guds Ånds tuktelse og får den største, edleste og mest varige visdom. Men de som forkaster Herrens Ord, hvilken visdom skal vel de ha? … Disse dårer ropte: «Tal ikke med Hans Hauge, gå ikke dit hvor han er, for du blir gal!» Denne spådom kunne også synes sann på noen, som det ble vakt en heftig bevegelse og sinns uro hos, hvor de fleste ble i slik en elendighets ovn lutret til et kristelig sinn.»

«Jeg var selv en ung kristen, hadde mange tvil og anfektelser, innvortes trengsel og utvortes strid angående mye som rammet meg. Mange ville tale med meg, en del enda for å friste og forføre meg. Disse kunne være mer lærde i bokstavens kunnskap enn jeg selv, men de søkte til dels å forfalske Den Hellige Skrift. Blant annet husket jeg, de brukte Salomons ord i Pred. 7, 16 – 17: «Du skal ikke være for mye ugudelig og ikke for mye rettferdig». De anviste en middelvei og rådet til å vandre den. Jeg spurte: Hvor går denne middelveien hen? For det er dårlig å vandre en vei, når man ikke vet, hvor den går hen. På dette kunne de ikke svare meg, derfor sa jeg: Der er kun én trang vei til livet og én bred vei, som går til fortapelsen, Mat. 7. I timelige ting kan der være en middelvei, men velger man en middelvei i åndelige ting, så tror jeg nok den løper ut i den brede vei, som fører til helvete.

«Andre forestilte, at ikke alle de kunne bli fordømte, som ikke var som jeg. Dette satte meg i tvil og jeg søkte å slå fra meg den følelse, tro og ild, som brente i min sjel, da jeg ikke ville tro at alle de andre ble fordømte. Jeg falt da i bønn til Gud om at Han ville åpenbare meg, hva rett var i denne post. I mitt indre ble det svart: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Jeg måtte ikke se på andre, men holde meg fast til Hans Ord og troen på det som var meg åpenbart. Andre mennesker kom det ikke meg ved å dømme. Etter en slik erkjennelse ble jeg på ny styrket og var flittig til, ved alle leiligheter, å tale med menneskene om salighetens vei, enten jeg reiste om bygden et ærende, eller noen kom til meg. Møtte jeg folk på en vei, talte jeg til dem om det evige liv og hvor viktig det var å arbeide på vår saliggjørelse, så en del ble forandret, andre spottet og sa imot, disse gjendrev jeg. Mye rykte ble utbredt i sognene, mest usannferdig.»

Forts. n. nr.