Den 7. Pasjonsberetning

Av H. N. Hauge

Del 2.

Det var Hans lidelse som Han og tilsa sine disipler, da de skulle døpes med så vel som kalken å drikke, som vi leser i Skjærtorsdagens tekst. Det hjelper da ikke med slikt plaster for de falske ånder, om de enn av samvittigheten er engstelige, og etter Ordet vil trøste seg ved Kristi fortjeneste. For slik trøst kan vi også lese i Judas historie at han søkte, så da han skulle ha slått i hjel sin far, og gjort mye ondt, så hans samvittighet da var i uro, derfor søkte og følte Jesus, for å få trøst og ha fred.

Hva det enten er sant eller ikke, så kan vi likevel se at det skjer slik. For når vi kommer til et sted og der er noen engstelige sjeler, så søker de oss, vil høre Evangeliets preken om trøst i sin syndenød. Men når vi formaner dem til omvendelse og å fornekte verden, så går alle de falske med Judas bort til yppersteprester og forråder oss, forvrenger læren og bruker all forførelse. Vi kan da ikke utsi all bedrag som det ligger i den ondes sæd eller djevelens barn.

En del kan lese Kristi lidelse med slik en nedslåtthet og utvortes sorg, ja som et barn tvinger seg til å gråte den ene stund og ynkes over Ham, og straks igjen i glede, at de elsker Ham og er så vel fornøyde og glade, at de takker, og lover sin Frelser for Hans lidelse og forløsning. Dersom det skjedde av hjertet så var det godt, men når vi betrakter dem, så ser vi det er falskhet og hykleri, da de bare forestiller seg slikt som de bedrar seg selv med og vil forråde andre, det vil si: av djevelens innbilling stoler på slike tårer eller gleder, som de likevel selv har tatt seg, Da det ikke flyter av hjertet, som kjennes på deres lettsindighet, ustadighet og gjenkjærlighet hvor liten den er, ja ikke noe, men tvert imot har de hat, vrede og fiendskap til Kristi Ånd, tjenere og befalinger.

For når vi taler om å gjøre Kristi gjerning, så kommer fruktene til syne, så de blir tungsindige og uvillige ja vred, for at en krever troens frukter av dem. Derfor er deres tro død, da gjerningen og Kristi dyder er borte, der er noen ustadige rør som de bløte kjødelige barn som gleder seg når de får eller hører at de skal få noe godt, men er uvillige når det kreves å gjøre noe. De er engstelige når de ser noen lider, og redde for kjødet kjælenhet å lide noe selv. De er av tjenestekvinnens sønn, og det Jerusalem som er her nede, som er i trelldom, som vi leser om i midtfaste søndags Epistel.

Det må derfor hete om dem: Dere døtre av Jerusalem, gråt ikke over meg, men gråt over dere selv, deres eget onde hjerte og deres barn som dere avler i syndens elendighet og oppdrar i samme ondskap. Det skulle dere bittert gråte over med sann bot og omvendelse. For den tid skal komme at de skal si: Salige er det liv som ikke fødte de onde lyster i sitt hjerte, og det bryst som ikke av kjærlighet til synden gav die til andre verdens barns bestyrtelse i det onde.

For de som det har gjort, skal Guds vrede komme over, så de skal styrtes ned i avgrunnen og bergene falle på dem, da synden skal bli høyt oppskrevet, så den skal skjule dem fra all trøst og glede. At de ikke skal få mer glede, men de tunge bergs byrde trykker og klemmer dem med evighets piner. For når det går slik med det grønne tre, at den Høyestes Sønn, som var fri fra all synd, Han utperses og pines så hardt, hva vil det da bli med det tørre som er fylt med ondskap? Mon de tenker å unngå? Nei, langt fra! La oss derfor ikke være med dem som vil gråte over Kristi lidelse, enten at de få andre pinte Ham, eller tenke over at de selv hadde påført Ham å lide plager for deres overtredelses skyld, Es. 53, 8. Likevel vil de ikke fornekte seg selv, elske Gud og sin neste, hate djevelens gjerninger innvortes og utvortes, derfor bærer de heller ikke noe Kristi kors, men deres egne kjødelige medynk over den lidende.

Men la oss være med dem som fornekter seg selv, hater synden, overbeviser sin neste, elsker ham til omvendelse, hater djevelens gjerninger, som han blir vred for og da får svære kors å lide av ham, disse, når vi med tålmodighet lærer, så blir vi fri fra evig kvide. Vår passion sier videre, at to ugjerningsmenn, ble ført bort med ham for å korsfestes sammen med Jesus, den ene på den høyre og den andre på venstre side, men Jesus midt imellom. Da ble Skriften oppfylt, som sier: Han ble regnet blant overtredere. Dette blir og fullbyrdet ennå på Kristi etterfølgere, da djevelens redskaper utroper dem for de verste og regner dem blant de største forbrytere.

Men Jesus sa: Fader! Forlat dem for de vet ikke hva de gjør. Dette var Kristi første ord på korset, og bestandig i tidene den største sorg, å få sine fiender forlikt med sin Fader, hvorfor Han så vel hadde arbeidet, og nå ba til sin Fader, ikke at Han skulle forlate dem det de gjorde mot Ham (nemlig Faderen), men all den lidelse og smerte de gjorde imot seg, det ville Han ikke skulle tilregnes dem. På dette mangler det ofte hos oss, både å sørge, grunne og arbeide på å få dem overbeviste og lokket fra fordervelsen med tilgivelse for hva de gjorde mot oss, og be for dem.

Pilatus skrev en overskrift over Hans hode, hva skyld man gav Ham, og årsaken til Hans død, og der var skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. Dette hørte Pilatus, at Han ikke gikk fra den vitnede sannhet, at Han var en konge, likevel Han sa Hans rike var ikke av denne verden, hvilket Pilatus nå utelukket og bare ville ha den kongetittel å grunne sin dom på, for det skulle og være imot keiseren, som regjerte over jødene. Nå ville yppersteprestene ennå ha noe å forandre på, og sa til Pilatus: Skriv ikke jødenes konge, men at Han sa: Jeg er jødenes konge. Siden deres ondskap var større enn Pilatus’, så var og deres forvrengning i dette med løgn og innbillinger. Derfor svarte han: Det jeg skrev, det skrev jeg. Og ville ikke mer vite av det, for en forvrengt sak, blir man til sist lei av.

Da stridsmennene hadde korsfestet Kristus, delte de Hans klær. Folket stod og så på. Hans mor stod også ved Jesu kors, da Han nå så henne, og den disippel, nemlig Johannes, stå der, som Han hadde kjær, da sier Han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn. Deretter sier han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til sitt. Her ser vi Jesu omsorg, enda for det legemlige for sin mor, for å fremme hennes beste, og det i sin siste døds stund.

Selv om Han før, da Han var i sinn frihet, hadde svart henne: Visste I ikke, at jeg må være i min Faders (gjerninger)? Luk. 2, 49. Men nå når Han hadde fullbyrdet dem, så sørget Han og for legemet. Av dette skulle vi lære, å trakte, først etter å gjøre vår Faders vilje, og befordre vår nestes gode til sjelens opplysning, deretter, enda i den største trengsel, hva vi maktet, enten selv eller be om andres hjelp til å fremme vår nestes gagn. De som gikk frem der Jesus var korsfestet, spottet Ham, rystet på deres hoder og sa: Du som bryter ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv! Er du Guds sønn, da stig ned av korset! Likeså spottet også yppersteprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste og sa: Han har frelst andre, seg selv kan han ikke frelse; er han Israels konge, la ham da stige ned av korset, så vil vi tro på ham! Han forlot seg på Gud, han fri ham nå, om han har behag i ham; for han har sagt: Jeg er Guds sønn. Alle bespottelser og fristelser, som Jesus måtte lide, var vel harde. Men dette var enda det hardeste og største. For at Han her i lidelsen i legemet, måtte bli så marterlig pint, og høre så mye spott, var vel hardt, og enda mer, at Han her skulle forelegges sin avmakt, å hjelpe seg selv, da Han hadde hjulpet andre.

Men enda den høyeste fristelse, at de sa: de ville tro på Ham, når Han nå viste sin makt. I dette var en sterk fristelse. De som har prøvet litt, i å etterfølge Jesus, de vet det! For ved slik en leilighet, faller det inn at Gud skulle vise makt, for å beskjemme fiendene. Ved dette kunne en håpe at mange skulle komme til å tro, når Han hadde vist sin makt. Men Kristus Han aktet ikke på disse ord. For Han visste vel de engang skulle få se og tro.

Han hadde åpenbart sin makt og godhet, i å hjelpe andre, å gjøre det samme og nå tålmodig led selv, av dette må vi og lære. Han ble da ikke bare spottet av de nå i kjødet fri og friske mennesker. Men og av den ene fangne og pinte røver, som var korsfestet med Ham, han spottet Ham, og sa: er du Kristus, da hjelp deg selv og oss. I denne røver kan vi se hva lidelse og dødens dom kan forandre og omvende de onde som har et forherdet hjerte og spottende ånd, både mot Gud og mennesker, så selv om de lider, så kan likevel lidelsen ikke berede dem, som jeg har sagt i epistelen på fastelavnssøndag.

Dette burde ofte holdes frem for de, så at deres sjel ikke skulle sove så sikkert i synden, men være fryktaktig for den rettferdige Guds straff. For det gjorde den andre røver. Han svarte, straffet ham, og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du er da under den samme dom? (nemlig å lide i legemet) Og vi vel med rette; for vi får det våre gjerninger har fortjent; men denne har ikke gjort noe urett. Og han sa til Jesus: Herre, kom meg i hu, når du kommer i ditt rike! Og Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!