Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie.

Del 6.

«Engang jeg var i skogen og hogget, ble jeg igjen heftig opprørt i mitt sinn ved å tenke på tidens vantroende slekt. Tross all min iver tvilte jeg, at der kunne bli noen alminnelig sannhets erkjennelse hos menneskene. For de fleste spottet og foraktet meg og min tale, en del var likegyldige og få oppriktige. Da ropte jeg til Gud og gråt så heftig at tårene strømmet fra øynene, og bad Herren at Han skulle ta denne tunge plikt fra meg, nemlig å bekjenne hans navn, og heller sende en biskop eller en annen høy mann. Han skulle kanskje folket lyde og akte hans tale, meg aktet de ikke. Selv om jeg hadde bedt som Esaias 6: Send meg, så syntes jeg likevel, folk var så halsstarrige og selvgode, at Guds Ord bare virket på få… Jeg bad Gud om å få dø og bli frelst fra denne møye. Men da gjenlød i mitt indre svært tydelig: Vil du dø! Du har i den fremfarende tid tjent synden. Skulle du ikke nå arbeide på å bringe meg salighets frukter. Du har jo lovet å tjene meg. Jeg har ofte brukt de ringe i verden til å utbre mitt rike, - hyrder, fiskere og tollere. Jeg skal gi deg kraft og visdom, som dine fiender ikke skal kunne motstå, bli bare i ditt forsett og hold ut i tålmodighet. Jeg sa: Ja, når du, min Gud, vil styrke meg, så vil jeg være villig. Siden den tid har jeg aldri bedt om å bli denne plikt kvitt, ikke heller å dø, uten når det behager Herren.»

«Når det angikk de utvortes legemlige ting, da så jeg nå med motbydelighet på det, jeg før hadde elsket, og tenkte jeg skulle gi det nyttige bort til de fattige. For jeg fristes til å forakte alt det jordiske. Men min innvortes Leder og Guds Ord minnet meg om at jeg skulle være husholder over det timelige og dele det forsiktig til de trengende, anvende det til bøker m.m. Jeg hadde en stor styrke til å arbeide, da mine krefter taptes ved at jeg i de første 14 dager ikke sov 2 timer noen natt og flere netter slumret bare litt, men jeg sang og grunnet på Herrens Ord. Jeg hadde heller ingen lyst til mat, følte meg ikke sulten. Men jeg tvang meg til å spise, for at de som var i hus med meg ikke skulle bli redde for meg. Min mor især fryktet for at jeg skulle bli forvirret. Hun gråt og bad meg forlate den vei jeg hadde begynt. Likevel varte det ikke lenge før enn hun ønsket at hun kunne bli som jeg. Jeg fant det forunderlig, at når jeg talte med andre og var hjerteglad, så gråt de som hørte på det og ønsket å bli forandret. For jeg syntes selv å være så enfoldig, men så fant jeg, at der måtte være en Guds kraft i min dårlige preken, 1 Kor. 1, 51. Når menneskene spottet og foraktet Guds Ord, turet frem i synden og ville ikke forbedre seg, da gråt jeg. For når jeg hørte banning og misbruk av Guds navn, merket lettsindighet og unyttig tale, trette, drukkenskap, løgn og bedrageri med flere synder, da såret det mitt hjerte. Derimot var jeg særdeles glad når jeg minnet noen på deres salighet, og de kom til sannhets erkjennelse

131. og forbedret sitt levnet. Da kom Jesu Ord til meg: Der skal være glede i Himmelen over én synder, som omvender seg! Og jeg følte ved denne nåde så stor en glede, at jeg ikke aktet om noe i tiden. Da jeg skrev på mine første skrifter, falt mange bibelsitater meg på sinnet, som jeg ikke visste at jeg hadde lest, unntatt kanskje i min barndom, og grunnfaste setninger som jeg ikke viste hvor de kom fra. Ja, både når jeg skrev og talte til oppbyggelse for andre, da falt det så lett, både å utføre og sammenbinde gudelige taler, så jeg visste ikke hvor de kom fra, og mange som kjente meg for en legmann, forundret seg over dette. Jeg var særdeles oppløftet i ånden til å love og takke Gud for den overvettes store nåde, Han beviste meg i sin Sønn Jesus Kristus gjennom Den Hellige Ånds virkning i min sjel, og jeg var nedbøyd til i ydmyk uverdighet å motta dette høye gode.»

«Jeg kjente i den tid ingen begjær … ingen syndig lyst fristet meg på en 5 ukers tid. Men en og annen forvendt tanke og an fektning plaget meg, og til sist kom fornuftens grubling opp, så jeg tapte den innvortes glede, etter dette våknet det opp atskillige lyster eller onde fristelser, så jeg lå en hel natt og stridde i bønn til Gud, at jeg måtte friest ut fra de onde begjæringer og sa: Min kjære Fader og hellige Gud! Jeg kan ikke tjene deg eller bekjenne ditt navn for menneskene eller lære andre, når jeg selv plages av onde begjæringer. Men i mitt indre gjennlød: Vil du være fri, hvor kan du da bevares i ydmykhet. Strid flittig mot alt det onde. Jeg vil gi deg seier. Når du vil våke og ikke samtykke med det onde, da skal fristelse tjene deg mer til ydmykhet og iver, så du ikke skal bli lunken. Når du kjenner din avmakt, da skal min kraft fullkommes i din skrøpelighet 19.»

«En gang begynte jeg å gruble over de Ord: Gud skal sende dem kraftige villfarelser, så de skal tro løgnen, for at de alle skal bli fordømt som ikke har trodd sannheten, men hatt sin glede i urettferdigheten. 2 Tes. 2, 11 – 12. Og, at han forherder den, som han vil, Rom. 9, 18. Her falt det meg først i tanker: Det nytter ikke for deg å tale til menneskene, for Gud gjør salig den Han vil, og forherder den Han vil. Dette må du ikke sørge over …Jeg begynte å frykte, først for andre, siden falt det på meg selv, at Gud kunne ha hengitt meg i et forvent sinn, da noen mennesker sa, at jeg var gal. Dette opprørte mitt hjerte til heftig angst. Jeg ba til Gud, men hadde tapt troen og kunne ikke trøste, ikke lede meg til rette ved Hans Ord…, og jeg følte en ubeskrivelig strid i meg. Etter en hard kamp mot onde tanker sovnet jeg inn, og da jeg våknet var jeg roligere, men ikke tilfreds før jeg ble beroliget ved å forstå disse Ord. Derfor påkalte jeg Gud om opplysning og kom da i hu at den samme apostel sier: Gud vil, at alle mennesker skal bli salige og komme til sannhets erkjennelse. Især fant jeg rettledning, da jeg traff på profetens Ord: Hos en ren beviser du deg ren, og hos en forvent beviser du deg fortredelig, Sal. 18, 27; 2 Sam. 22, 27. Altså ble min utleggelse at den som forherder seg mot Gud, har lyst til urettferdighet og forvender sannheten, den tar Gud sin nådes Ånd fra og overlater ham til sin egen forstokkede ondskap, så han selv faller i forherdelse. – For å gjendrive de usanne rykter, som ble oppdiktet om meg, men også for å oppbygge andre, begynte jeg å skrive min Løpebane, for det meste om det utvortes, som hadde hendt meg, samt en overbevisning om ugudeligheten i verden og veiledning til erkjennelse. Jeg hadde i tankene å få dette skrift («Betraktning over Verdens Dårlighet») trykt og utspredt blant mange, men jeg hadde strid med noe av det jeg hadde skrevet, fordi det fantes nidkjære uttrykk i blant det mot en del som jeg kjente var kloke, men ikke kristelige i levnet.»