Det gamle og den nye kors

Helt uanmeldt og for det meste ubemerket har det kommet et nytt kors inn i de vanlige evangeliske kretser i moderne tid. Det er som det gamle korset å se til, men annerledes: likheten er overfladisk, forskjellene er fundamentale. Fra dette nye korset har det sprunget ut en ny filosofi for det kristne livet, og fra den nye filosofien, har en ny evangelisk metode kommet frem, en ny møteform og en ny preken form. Denne nye forkynnelse benytter samme språk som den gamle, men innholdet er ikke det samme, og dens vekt ikke som før.

Den gamle korset hadde ikke noe med verden å gjøre. For Adams stolte kjød betydde det slutten. Det førte med seg Sinais Lovs straffedom. Den nye korset strider ikke imot den menneskelige slekt, i stedet er det en vennligsinnet kamerat og er, om en forstår det riktig, kilden til et hav av moralsk ren nyting og uskyldig underholdning. Den lar Adam leve uten forstyrrelser. Hans livsmotivasjon er uendret. Han lever fortsatt for sin egen tilfredsstillelse, han bare gleder seg nå over å synge lovsanger og ser på religiøse filmer i stedet for å synge uanstendige sanger og drikker brennevin. Vektleggingen er fortsatt på underholdning, men moroen er nå på et høyere plan moralsk om ikke intellektuelt.

Den nye korset oppfordrer til en ny og helt annerledes evangelisk tilnærming. Evangelisten krever ikke at man forsaker det gamle livet før et nytt liv kan mottas. Han forkynner ikke kontraster, men likheter. Han søker å fange inn offentlig interesse ved å vise at kristendommen gir ingen ubehagelige krav. I stedet tilbys den samme sak som verden gjør, bare på et høyere plan. Uansett hva den synd-galne verden klarer å skrike ut i anledningen, så vises det å være nett den samme sak som evangeliet tilbyr, men på en smart måte. Det er bare det at det religiøse produktet er bedre.

Den nye korset døder ikke synderen, men leder ham i en ny retning. Det fører ham inn i en renere og mer behagelig måte å leve på og redder hans selvrespekt. For de som holder på sine egne rettigheter, sier det: "Kom og ta ut dine rettigheter i Kristus." Til egoisten sier det: "Kom og være stolte i Kristus". Til den som søker spenning sier det: "Kom og nyt spenningen av det kristne fellesskap." Det kristne budskapet har fått det passelige støtet i samsvar med den rådende trenden for det å bli godkjent av det offentlige.

Filosofien bak dette kan være oppriktig, men dens oppriktighet hindrer den ikke fra å være falsk. Den er falsk fordi den er blind. Den misser fullstendig hele betydningen av korset. Det gamle Korset er et symbol for død. Det står for den brå, voldsomme slutten for et menneske. Den Mann som i romertiden, tok sitt kors opp og begynte på veien frem, hadde allerede sagt adjø til vennene sine. Han skulle ikke komme tilbake. Han var på vei mot døden. Korset viser ingen kompromiss, endret ingenting, skånet ikke noe. Det drepte hele mennesket, fullstendig og for godt. Det forsøkte ikke å holde seg på god fot med sitt offer. Det slo grusomt og hard, og når det hadde fullbyrdet sitt verk, var ikke menneskene mer. Adams slekt har en dødsdom hengende over seg. Det er ingen som kan omvende det og det finnes ikke noen utvei. Gud kan ikke godkjenne syndens virkning, samme hvor uskyldig de kan synes å være, eller vakkert i menneskenes øyne. Gud berger den enkelte ved å likvidere ham, og deretter vekke ham opp igjen til et nytt liv.

Den forkynnelse som trekker vennlige paralleller mellom Guds metoder og menneskers er falsk ifølge Bibelen og grusom mot sjelene til sine tilhørere. Troen på Kristus går ikke i samme retning som verden, den krysser den. Når vi kommer til Kristus får vi ikke ta med oss vårt gamle liv opp på et høyere plan. Vi legger det fra oss ved Korset. Hvetekornet må falle i jorden og dø.

Vi som forkynner evangeliet må ikke tenke på oss selv som PR-agenter sendt for å etablere goodwill mellom Kristus og verden. Vi må ikke tro at vi har et oppdrag å gjøre Kristus akseptabel for stor business, pressen, sportsverden, eller den moderne utvikling. Vi er ikke diplomater men profeter, og vårt budskap er ikke et kompromiss, men et ultimatum.

Gud tilbyr livet, men ikke å forbedre ett gammelt liv. Livet Han tilbyr, er liv ut av døden. Det finnes alltid på andre siden av Korset. Den som vil ha det, må gå under staven (tukten). Han må fornekte seg selv og istemme Guds rettferdige dom mot ham.

Hva betyr dette for den enkelte, det fordømte mennesket som ville finne liv i Kristus Jesus? Hvordan kan denne teologien overføres til livet? Han må bare helt enkelt omvende seg og tro. Han må forsake sine synder og deretter gå videre til å forsake seg selv. La ham ikke dekke over noen ting, ikke forsvare noe, ikke unnskyld noen ting. La ham ikke forsøke å innynde seg med Gud, men la ham bøye hodet for slaget i Guds strenge misnøye og erkjenner seg skyldig til døden. Etter å ha gjort dette, la ham se opp med enkel tillit på den oppstandne Frelser. Fra Ham kommer liv og gjenfødelse og renselse og kraft. Korset som endte det jordiske livet til Jesus døder nå synderen, og den kraft som vekket Jesus opp fra de døde vekker ham nå opp til et nytt liv sammen med Kristus.

La meg si til alle som protesterer mot dette, eller regner dette bare som ett smalt og privat syn på sannheten, at Gud har satt sitt godkjenningsstempel på dette budskap fra Paulus’ tid til denne dag. Enten det fremgår av disse eksakte ord eller ikke, dette har vært innholdet i all forkynnelse som har brakt liv og kraft til verden gjennom århundrene. Mystikerne, reformatorene og vekkelsespredikantene har lagt vekten her, og tegn og under og mektige kraftgjerninger i Den Hellige Ånd, ga vitnesbyrd om Guds godkjennelse.

Våger vi, som har fått en slik arv av kraft, tukle med sannheten? Våger vi med våre butte blyanter slette linjene eller endre mønsteret som ble vist oss på berget? Gud forby! La oss forkynne det gamle korset. Da vil vi erfare den gamle kraften!

A. W. Tozer