NYEVANGELISMEN

Fra Elling Eielsen og den evangelisk Lutherske kirke i Amerika.

Svært alvorlige, vanskelige og farlige tider ventet nå broderskapet. Ganske straks etter Eielsen kom tilbake fra Norge fikk Gudmund Strand gå til hvile omkring 70 år gammel. Kort før sin død uttalte han en høyst merkelig forutsigelse om hva som snart ville komme over broderskapet. Om dette skrev pastor M. I. Langeteig i brev til forfatteren den 7. Mars 1904 følgende:

"For over 40 år siden besøkte jeg og en med troende broder, en gammel og i Herrens vei vel bevandret venn og broder i Herren. Vi stoppet natten over hos ham og ble meget vederkveget av den salvelsens ånd, han var besjelet av. Om morgenen fulgte han med oss et stykke på hjemveien. Han begynte samtalen med følgende ord: "Jeg har en hemmelighet, som jeg bærer på, som jeg ikke har sagt til noe menneske, hvilken Herrens Ånd har åpenbart for meg. Jeg våger ikke lenger å holde det skjult, ettersom jeg er en utlevet gammel mann, og mitt vitnesbyrd kan snart forstummes ved død og grav. Derfor vil jeg åpenhjertelig gi eder det tilkjenne. Vi har nå, Gud være evig lov og takk derfor, et rett, rent og sant Guds Ord iblant oss, og vekkelsen har vært ren, uten villfarelse i ånden; men der vil snart komme noe rusk. Det nye lys (det falske Evangeliums skinn, der vel lyser, men ikke varmer) er så likt det gamle som to dråper vann og to hår på et hode. Dette vil bryte frem i offentlig lære og bekjennelse. Ja da må de kjære eldste i samfunnet komme sammen og med enighet og bestemthet slukke ilden, før enn den har gjort altfor mye skade, da så mange ubefestede sjeler, der ennå ikke har lært at kjenne satans dypheter, vil ta skade derav. En lignelse kan forklare det. Jeg har kjøpt meg et stykke land, veitet, om pløyd, tilsådd og gjerdet det inn. Og grøden ser lovende ut. Jeg gleder meg til høsten. Men der ble gjort et hull på gjerdet, kreaturene kom inn og ødelagte det alt sammen, og jeg hadde ikke noe for mitt arbeide." Så langt G. Strand. Jeg stod forbauset og engstelig, og således tok vi avskjed med hverandre. Man kaller rusk alt, som ikke er spiselig, og om noen få år etter den dag hadde vi gjennom samfunnets blad, "Budbæreren", som da var begynt å gjøre sin rundtur iblant oss, "rusket" i vårt hus."

I det foregående i beretningen om Eielsens virksomhet i Norge i begynnelsen av 60 årene (1860) og av de forskjellige vitnesbyrd i forbindelse med denne har vi sett tydelig nok, at nye elementer og mektige krefter var allerede da sterkt i gjære på det åndelige område i Fedrelandet. Innvandringen hertil fra Norge økte sterkt etter hvert, og mange av dem som kom herover, var fra hjemlandet av påvirket av den nyevangeliske retning.

Noe av det første man merket av "det nye", har flere av de gamle venner fortalt, var en lettsindighet som var ukjent før blandt de vakte og troende folk i daglig tale og omgang. I den offentlige bekjennelse derimot, i preken og tale ved møter synes det som oftest å ha vært vanskelig for de fleste å merke forskjellen på det nye og det gamle vitnesbyrd. Det ene kunne, som Gudmund Strand har forutsagt, være (eller synes å være) så likt det andre som to dråper vann og to hår på et hode. Av og til kunne likevel Nyevangelismen stikke hode mere kjennbart frem, som for eksempel når det ble sagt, at man skulle "tro på Kristus som ugudelig". Nå kunne selv et uttrykk som dette jo ved en overfladisk betraktning synes nokså likt dette språk av Paulus (Rom.4,5) om at "tro på ham, som rettferdiggjør den ugudelige". Men ved dette og andre uttrykk av samme slag kom likevel flere av de eldre og av Guds Ånd opplyste venner til alvorlig betenkning, fant snart ut, at her var en himmelvid forskjell, og de kom i alvorlig bekymring over tilstanden.

Det var likevel ikke før enn "Budbæreren" som samfunnets organ hadde sirkulert en tid blant vennene, at man begynte å bli helt oppmerksom på den nye lære og det nye element, som var kommet inn i samfunnet. Nevnte blad begynte å komme ut ved nyttårstid 1869. Redaktør for dette var fra begynnelsen av to av samfunnets prester, Østen Hanson og Ole A. Bergh.

Det var især den førstnevnte av disse menn, som ble leder for den nye retning i samfunnet. Før enn han ble ordinert til prest, var han kommet under innflytelse av den kjente pastor B. I. Muus.

Av denne var han uten tvil blitt undervist bl.a. om, hvor gal Prg.2,*) i konstitusjonen var, og da han i 1861 ved sin ordinasjon av Eielsen ble spurt om han antok samfunnets konstitusjon, svarte han, at han så gjorde med unntagelse av nevnte paragraf. Han ble likevel ordinert. Men så snart handlingen var slutt, sa Bjørn Hatlestad til Eielsen: "Du skulle latt han gå, for han går så allikevel."

*) Paragraf 2 i konstitusjonen:

«Efter den orden og maade, som den hellige Skrift lærer og overbeviser, at intet almindeligt eller urent kan indkomme i det nye Jerusalem; (Aab.21,27, m.m.fl.) så kan og ingen optages som Medlem i vort Samfund, uden han har igjennemgaaet en sand Omvendelse eller og er paa Omvendelsens vei, saa han har en kjendelig Sorg over Synden, og Hunger og Tørst efter Retfærdighet, hvoraf maa følge Levnets Forbedring til Vidnesbyrd om den levende Troes Virkninger i Sjæl og Hjerte, om hvilket Skriften vidner så utrykkeligen at være af uundgaaelig Fornødenhed for ethvert sandt Lem paa det sande Kirkelegeme.»

Forts. n. nr.