Elling Eielsen var den første

Av professor M. O. Norlid. Fra Den kristelige Lægmand.

Del 3.

Eielsen var den første legpredikant som viet hele sin tid til legmannsvirksomheten. I Norge hadde han som sagt, vært i travel virksomhet som vekkelsespredikant. Liksom Hauge, men mer ildfull og pågående. Og, som sagt, da han kom hit holdt han seg først til det norske settlement ved Fox River. Men det var ikke lenge før han begynte sitt gamle reiseliv. Fra settlement til settlement vandret han, på uåpnede veier, ofte uten tak over hode om natten, alltid oppsøkte han nykommere for å bringe dem livets Ord.

Eielsen var den første evangelist iblant oss. Vi søke nå for tiden å oppelske denne gren av kirken arbeid. Vi sender åndfulle, erfarne menn ut til menighetene med Lov og Evangelium for å ruske opp i sinnene. Det samme gjorde Eielsen. Han gikk fra menighet til menighet, fra hus til hus, fra mann til mann. «Hvem av oss,» skriver Heggtveit, «minnes ikke hans preken, sammensatt av alvorlige formaninger, bibelsitater og merkelige salmevers som slo som lyn ned i hjertene?» Med Eielsen kom vekkelse som regel, og med vekkelse kom omvendelse og liv i Gud.

Eielsen var den første indremisjoner blant oss. Han oppsøkte sine landsmenn i alle settlementer, gikk ingen forbi. Og etter som det ble flere og flere settlementer etter hvert, ble også hans indremisjonsfelt større og større. Men aldri knurret han over den store innvandring, ikke heller over de lange distanser han måtte trave til fots, eller den byrde av øks og kaffekjele, mat og klær, osv., han måtte bære på ryggen der han tok ut i villniset. Hvis han fikk husly – og det fikk han og - , ville han gjerne betale for seg, med penger hvis det krevdes, og alltid med Guds Ords vitnesbyrd , et vennlig, passende alvorsord og et hjertelig håndtrykk til farvel. Som indremisjonsprest stiftet han mange menigheter – jeg kjenner til 40 – i Illinos, Wisconsin, Iowa, Minnesota, Dakota. Likevel m det huskes at han la ikke noe større vekt på den ytre menighetsdannelse. Hans plan var å samle de stille i landet, og de kom til hans gudstjenester og holdt seg til ham ble kalt hans venner, enten de var formelt organisert som menighet eller ei. Han hadde en bestemt avsky for menigheter som ikke hadde livstegn, hvor der ikke fantes bønnefolk og lesere.

Han var den første indremisjonssuperintendant iblant oss. Vel gikk han ikke under et slikt høyttravende navn. Han hadde likevel oppsyn med misjonsfeltet like fra sitt samfunns begynnelse, skaffet menighetene prester og kom rundt selv for å inspisere arbeidet når som helst han kunne rekke til. Slik, til eksempel, skriver fru Elise Wærenskjold om ham i 1870 i sin beretning om de norske settlere i Texas: «I 1856 (1859) hadde vi besøk av Elling Eielsen, hvis korte virke i Texas fortjener all ros, og han lovet å sende oss en prest,» osv.

Han var den første avholdstaler og agitator mot saloon-styggedommen blant norsk-amerikanerne. La fru Wærenskjold gi sitt vitnesbyrd om dette. Hun skrev et brev fra Tour Mile Prairie Texas, datert den 24. mars 1860. Hun sier: «Vi har i vinter hatt besøk av en prest, Elling Eielsen , … han er jo riktig nok haugianer, men er en særdeles dyktig mann., som er utrettelig og preker hver dag og nesten hele dagen. … Deretter tok han fatt på avholdssaken, som han er meget ivrig for. Han oppholdt seg lengst i det norske settlement Brownsboro, hvor de norske var store elskere av berusende drikker.» Peer Degn i Bonnet Prairie, Wis., skrev i 1859, at drukkenskapsdjevelen huserte fryktelig, og Eielsen kjempet drabelig mot ham.

Forts. n. nr.