Luthers 95 teser

Da Luther på Allehelgensdag 31. oktober 1517 slo opp de 95 teser mot avlatshandelen på slottskirkedøren i Wittenberg, så var dette i troskap mot Guds Ord og i håp til at Den Katolske Kirke lot seg reformeres. Vi vet hvordan det gikk!

Er det så grunn til å ta disse 95 teser frem igjen i dag i håp om at Den Norske Kirke, som kaller seg «Luthersk» lar seg reformeres? Ja!

Vi har i dag en annen «avlatshandel» som pågår i kirken, den ubetingede og billige nåde som forkynnes og som fører sjelene, ikke til Kristus, men til helvete! Det siste skudd på denne «stamme» er: Likekjønnet «ekteskap» og velsignelse av synd som Guds Ord (Jesus) kaller «en styggedom» 3 Mos. 18, 22 og 20, 13.

Nå ville neppe Luther ha brukt tid og krefter på biskoper og kirkestyre som er så hinsides all bibelsk sannhet og kristen fornuft, som vi ser i dag. Han ville som Jesus ha startet blant de enfoldige fiskere og lekfolk, som også Hauge gjorde. Nå gir vi ordet til Dokter Martin Luther:

Av oppriktig kjærlighet og iver for å bringe sannheten for lyset vil den ærverdige fader, Dr. Martin Luther, mester i de frie kunster og den Hellige Skrift, læremester ved Høyskolen i Wittenberg, samme steds offentlig drøfte nedenfor stående. Han ber dem, som ikke nærværende kunne skifte ord med oss om dette, at de ville gjøre det skriftlig på avstand. I vår Herres Jesu Kristi navn. Amen.

1. Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: Gjør bot osv., har Han villet, at de troendes hele liv på Jorden skal være en bot.

2. Og Ordet bot hverken kan eller skal forstås om botens sakrament eller Skriftemål og fyllestgjørelse ved presteembetet.

3. Likevel vil Han dermed ikke ha forstått den innvortes bot alene; den utvortes bot er nemlig betydningsløs, når den ikke utvortes virker forskjellige dødelser av kjødet.

4. Derfor varer pinen (straffen) likeså lenge som (den angrende synders) hat til seg selv eller den sanne indre bot varer, nemlig til inngangen i Himmerikets Rike.

5. Paven hverken vil eller kan ettergi noen annen pine enn den, som han selv har pålagt etter eget tykke eller i kraft av Kirkelovene.

6. Paven kan ikke forlate noen som helst skyld uten for så vidt, at han utsier og stadfester, at den er forlatt av Gud; eller for så vidt han gir forlatelse i de tilfelle, som er forbeholdt ham. Forakt for disse tilfeller har til følge, at brøden blir ved å tynge.

7. Gud forlater ingen hans skyld, uten at i tillegg gjøre ham, vel ydmyk på forhånd og sin stedfortreder, presten, underdanig.

8. De kirkelige bestemmelser om boten gjelder alene de levende, og intet kan ifølge disse pålegges de døende.

9. Derfor er Den Hellige Ånd gjennom Paven lempelig imot oss ved det at Paven overalt i sine anordninger unntar dødens stund og den ytterste nød.

10. De prester handler uforstandig og ille, som holder kirkelig bot frem for skjærsilden, for døende mennesker.

11. Denne klinte, å forvandle kirkestraff til skjærsildsstraff, synes å ha kommet mens biskopene sov.

12. I gamle dager ble de kirkelige straffer ikke pålagt etter, men før avløsningen, for derved å prøve, om angeren var oppriktig.

13. De døende gjør ved deres død fyllest for alt og er avdøde fra Kirkelovene, og de er med dette løst fra dem.

14. Ufullkommen (åndelig) sunnhet eller ufullkommen kjærlighet hos den døende medfører nødvendigvis stor frykt, og det så mye større, jo mindre kjærligheten har vært.

15. Denne frykt og redsel er i og for seg alene (for ikke å tale om annet) nok til å danne skjærsildpinen, ettersom den grenser nær opp til fortvilelsens redsel.

16. Mellom helvete, skjærsild og himmel er der i grunnen samme forskjell som mellom hel fortvilelse, delvis fortvilelse og sikkerhet.

17. Det synes ubetinget å måtte være så med sjelene i skjærsilden, at kjærligheten må ta til, ettersom redselen avtar.

18. Det synes ikke å være godtgjort hverken ved fornuftsgrunner eller av Skriften, at (sjelene i skjærsilden) er uten all fortjeneste, og at de ikke kunne ta til i kjærlighet.

19. Det synes heller ikke godtgjort, at de, i det minste ikke alle, er sikre og visse på deres salighet, om vi enn er det i fullt mål.

20. Derfor forstår Paven ved fullkommen ettergivelse av alle straffer ikke bokstavelig ettergivelse av alle straffer, men bare av dem, som han selv har pålagt.

21. Derfor farer de avlats-predikanter vill, som sier, at et menneske ved Pavens avlat kan bli fri for all straff og frelses.

22. Ja, Paven ettergir enn ikke sjelene i skjærsilden noen straff, som de ifølge Kirkelovene skulle ha sonet i dette liv.

23. Dersom en fullstendig ettergivelse av all straff kan tildeles noen, må det stå fast at den kun kan tildeles de aller fullkomneste, det vil si: de aller færreste.

24. Derfor må jo størsteparten av menneskene bli bedratt ved det glimrende løfte, som uten forskjell, som blir innprentet hos den menige om at straffen er betalt.

25. Den samme makt og myndighet, som Paven i alminnelighet har over skjærsilden, den samme har også enhver som helst bisp eller sjelesørger i sitt Stift og i sitt Sogn i særdeleshet.

26. Paven gjør vel i, ikke å sjenke sjelene syndsforlatelse i kraft av nøkkelmakten (som han ikke har), men ifølge sine forbønner.

27. De preker tant og menneskeverk, som foregir at så snart pengene klinger i kisten, flyver sjelene ut av skjærsilden.

28. Men visst er det, så snart pengene klinger i kisten, kan vinning og havesyke økes. Kirkens forbønn står derimot alene i Guds hånd.

29. Hvem vet, om også alle sjelene i skjærsilden ville forløses, etter hva der fortelles om den hellige Severinus og Paschalis? (Legenden forteller, at disse to hellige menn på grunn av deres fortjenester straks kunne ha nådd et mindre trinn av herlighet; men de foretrakk å vente noe i skjærsilden for senere å nå til den fullkomne herlighet.)

30. Ingen kan være sikker på at hans anger er sann; enda mindre kan han være viss på å ha fått full forlatelse for sine synder.

(Læren om skjærsilden ble avskaffet ved Reformasjonen for protestantene! Red anm.)

Forts. n. nr.