Nyevangelismen

Av E. O. Mørstad.

Del 4.

At noe slikt kunne la seg gjøre i den utstrekning, som er skjedd, og at så mange dyktige, lærde og begavede menn kunne bli fanget og innviklet i en slik fordervelig og fryktelig villfarelse, er helt utrolig; men igjen og igjen må vi minnes apostelens ord (1 Kor.2,14): "det naturlige menneske fatter ikke de ting, som hører Guds Ånd til; for de er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne dem, thi de bedømmes åndelig."

I hele Bibelen finnes ikke noe (rett forstått) til støtte for denne lære (nyevangelismen). Dette gir seg blant annet tilkjenne ved det, at der ikke noe finnes til støtte for den hverken i den augsburgske konfesjon eller noen av de øvrige av de lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Og hvor aldeles fremmed den er og motstridende vår barnelærdom, det vil enhver måtte innrømme, som noenlunde vel kjenner sin Pontoppidans forklaring. Her skal bare nevnes spørsmål 533 av "Sannhet til Gudfryktighet", hvor Pontoppidan spør: "Hvilke mennesker vil Gud forlate synden?" Og svarer: "Alle i sannhet botferdige og troende sjeler, men ikke de ubotferdige og vantro." "Med dette svar," skrev Storjohan, "er nyevangelismen absolutt avvist av vår forklaring, (Det saxtorphske utdrag. S. siterer både av dette og den orginale forklaring: "Sannhet til Gudfryktighet") og der finnes heller ikke noe spor forøvrig til noen lære om at menneskets synd skulle være forlatt, før det omvender seg. Ja, man skulle tro, at en slik lære måtte være så stridende mot det simpleste (enkleste) begrep av kristelig erkjennelse, at man må forundre seg over den dristighet å våge å melde seg med den midt i den lutherske kirke." Se om Absolutionen s.119-120 av denne bok.

Som et eks. på hvorledes villfarelsene møtes, om de enn kan ha forskjellige utgangspunkt, og om de på gjeldende partier enn gjensidig forkjetrer og fordømmer hverandre, som f.eks. Missourianerne og Grundtvigianerne, skal her anføres noe mer av den nylig siterte forfatter fra hans bok: "Rettferdiggjørelse og Forsoning", hvor han (Storjohan) omtaler den velkjente gruntvigianer Wexels` lære. Etter å ha omtalt den norske synodes absolutionslære sier han: "Wexels lærte, selv om det var i kraft av et annet utgangspunkt, at synden er forlatt i dåpen, at der, hvor en ubotferdig absolveres, skjer ikke bare et tilbud, men en virkelig meddelelse av syndenes forlatelse, aldeles uavhengig av menneskets tro eller vantro; men for den vantro blir syndsforlatelsen til dom. Dette siste ville nå den norske synode slett ikke være med på, selv om en syndsforlatelse, som virkelig blir meddelt, og som verken blir til velsignelse eller til dom, og heller ikke måtte erkjennes å bli et tilbud til den ubotferdige, måtte åpenbare seg som et rent intet. Hvis den var noe, måtte den jo virke noe."

Imot den nevnte Wexels` lære avgav i 1856 en fakultetserklæring undertegnet av de teologiske professorer Caspari, Johnson, Dietrichson og Nissen, som lyder slik:

"Syndernes forlatelse er vesentlig betinget av hjertelig fortrydelse (sorg) over synden, og inderlig lengsel etter Guds nåde. Hvor disse to betingelser ikke er tilstede hos en synder, der kan Gud ikke forlate ham hans synd, og hvor Gud således er ute av stand til å meddele sin syndsforlatelse, der er naturligvis også kirken uberettiget til å meddele sin avløsning."

Som en ser så stemmer denne fakultetserklæring fullstendig med Pontoppidan, av hvem vi ennå skal høre en uttalelse i denne forbindelse. I sin "Pastorale", s.178, sier han:

"Skulle enhver for seg tro, at han ikke bare kunne bli, men også virkelig var tatt til nåde og viss på sin salighet, da fulgte at de fleste var pliktige til å tro løgn og usannhet; for det var jo ikke sannhet, men en farlig løgn, når alle tilhørere, selv også de ubotferdige, trodde og håpet deres salighet, uten minste grunn i Guds Ord."

Det som pastor Muus og de mangfoldige som hadde samme oppfattelse som han på den tid, var "Guds Evangelium", det var for Elling Eielsen og hans virkelige venner "en damp fra avgrunnen, som formørket nådens Sol." Men ikke bare for disse; vi ser tydelig nok, at det samme har vært tilfelle med Pontoppidan som også alle gudfryktige og rettroende lærere i kirken til alle tider.

Av det vi nå har sett, kan vi godt slutte oss til årsaken til det før omtalte standpunkt "Luthersk Kirketidende" i Kristiania inntok ovenfor Eielsen. Redaktør Bernhoft hadde den hjelp han ønsket og oppmuntring i å gi Eielsen sin påpakning her. Man kan legge seg på minne innholdet, ånden og tonen i det her siterte av pastor Muus, som ganske straks før Eielsen i 60 - årene besøkte Norge, han hadde vært redaktør eller i alle fall med i redaksjonen av nevnte blad. Hvor mye de vant for sin sak, det "ubetingede Evangelium", blant de vakte og redelige sjeler rundt i landet med sin opposisjon og utskjelling av Eielsen, og om de ikke heller tapte, det blir et annet spørsmål. Alltid og alle vegne, så langt hans innflytelse rakk, var nok Elling Eielsen i veien for det foran berørte element. Han var en veldig motstander av det, så når alt tas i betraktning, er det ikke å undres over, at forholdet mellom ham og disse folk var, som det var.

Vi kan lett forstå, hvilken gledelig overraskelse det har vært for pastor Muus ved dette møte i Goodhue i 1870 å erfare hvilken motsigelse og opposisjon Eielsen allerede faktisk hadde fått blant sine egne folk og embetsbrødre. Vel forskrekkes endel av disse ennå for den konsekvente og utilhyllede fremstilling av den nye lære og holdt seg tilbake for det som de fant hos Muus og de andre Missourianere, men dette forstår også Muus. Han vet at det skal tid til alt. Vi skal ennå se litt på hans ord om dette:

"La være" sier han, "at den erkjennelse som ble uttalt på dette møte kan ha vært ny og svak og ennå ikke har gjennomtrengt så mye av deres vesen; la være, at her kanskje fremfor alt var samlet en viss og særegen retning, en krets påvirket av Ellingianere - jeg synes likevel at enhver, som kjenner noe til Ellingianernes forgangne historie, har all grunn til å glede seg over hva som er skjedd."

Forts. n. nr.