Det var til gagn for deg og meg at Jesus gikk bort

Evangeliet på 4. søndag etter Påske.

Joh. 16, 5 – 15.

Men nå går jeg bort til ham som utsendte meg, og ingen av eder spør meg: Hvor går du hen? Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte. Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da vil jeg sende ham til eder. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; men om rettferdighet, fordi jeg går til min Fader, og I ser meg ikke lenger; men om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Jeg har ennå meget å si eder; men I kan ikke bære det nå. Men når han, den sannhets Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av seg selv, men hva som helst han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. Han skal forklare meg; for han skal ta av mitt og forkynne eder. Alt hva Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han skal ta av mitt og forkynne eder.

Da tiden nærmet seg for Jesu lidelse og død, ser vi at Han omsorg for sine disipler og venner var så stor at Han forberedte dem på dette. I tillegg forsøkte Han å overbevise dem om at det ville være til gagn for dem at Han gikk bort. Han hadde nemlig en stor Gave å gi dem, Den Hellige Ånd.

Tiden sammen med Frelseren hadde for disiplene vært så innholdsmettet og begivenhetsrik at deres øyner og sanser var så oppfylt av dette at de kunne ikke riktig forstå hva Jesus sa til dem, det gikk ikke inn. Men etter som Påskehøytiden nærmet seg så ble Jesus mer og mer klar i sin overbevisning at det forestod en avskjed og denne ville være så dramatisk og grusom at de ville alle forråde Ham. Vi kjenner Peters protest og forsikring i den anledning og hvordan det gikk. Hadde du og jeg gjort det stort bedre? Tror ikke det.

Da Jesus på korset ropte: Det er fullbrakt, så var det i den fulle forvissning etter Hans menneskelige natur og det var etter Hans allvitenhet etter Hans guddommelige natur. Det sto jo noe igjen, da Han ropte dette? Han hadde fremdeles ikke stått opp fra de døde og vært i helvete og preket for de ånder som var i varetekt, 1 Pet. 3, 19, ei heller hadde Han faret opp til Himmelen etter avskjed med disiplene og Han hadde heller ikke sendt Den Hellige Ånd til dem og fylt deres hjerter med Den Hellige Ånd. Men Han visste at dette skulle skje og dermed var alt fullbrakt. Dette er nok litt vanskelig for oss å forstå for vi mennesker skal likesom Thomas, se og kjenne alt. Men vi må i denne sammenheng ha klart for oss at i Himmelen er det ikke tid. Gud er etter sitt vesen både fortid, nåtid og fremtid! Dette kan vi heller ikke forstå, men så er ikke det guddommelige en fornuftsak, men en levende tros-sak.

Jesus hadde allerede åndet på sine disipler og sagt til dem, før Han for opp til Himmelen, ta imot Den Hellige Ånd, Joh. 20, 22. Men dette var mer som en forsmak på det store under som skulle skje. I dette ser vi Jesu store omsorg for sine, Han ville forberede dem på sin lidelse og død, på sin oppstandelse, himmelfart og Den Hellige Ånds komme og fylde. De skulle hele tiden ha noe å se frem til, noe å liksom feste trosblikket på, men vi ser hvor vanskelig det var for dem før de ble fylt med Den Hellige Ånd på Pinsedag. Dette er veldig trøstefullt for deg og meg som Hans barn. Ikke minst i døden så har vi her en stor styrke, når vi tar Hans dyrebare løfter til hjertet.

Hva så med de som lever i synden og er uten håp og trøst i denne verden? En skrekkelig tilstand, de prøver å trøste seg med sin forakt og spott mot guddommen i de grove tilfeller, og i de mindre grove så trøster de seg til at det er jo ikke sikkert at det finnes noen Gud? De ser Han i naturen og kjenner Ham i samvittigheten men djevelen har forblindet de vantroe sinn så de tror løgnen fremfor sannheten. Andre igjen lever i en u-gjenfødt tilstand med en død tro og stoler på sitt fine liv og gode gjerninger. Men de mest villfarne stoler blindt på Guds nåde, selv om de lever som det verste ukrutt. Disse hverken vil høre eller forstå. Bruker vi Lovens tunge hammer på deres hjerter så reiser de bust og sier du er lovisk og ikke frelst, en vranglærer osv. Forkynner du en betinget nåde etter Guds Ord, da er du enda verre, nærmest en djevel, du blir frosset ut av det «gode selskap» og i likhet med Jesus beskylt for å ha djevelen og Beelsebul!

Men nå sier Jesus til sine barn: Den Hellige Ånd skal forklare meg og forkynne eder den fulle og hele sannhet. Dette fikk Peter og Johannes snart erfare etter at Den Hellige Ånd hadde fylt deres hjerter på Pinsedag. Da kom de i klammeri med fariseerne og de skriftlærde, men disse kunne ikke stå seg mot den Ånd Peter og Johannes var av! Ja, de ble ganske rådville og hadde vel neppe hørt slik tale fra noen enfoldige fiskere før. Dette er skrevet oss til trøst, håp og frimodighet i den tjeneste vi har for Jesus.

Så kjære venn, vandre i håpet, tilta i tro og visdom, bli fylt av kjærlighet og omsorg for din neste, legg hånden på plogen, men se deg ikke tilbake! Luk. 9, 62.

Trygve Einar Gjerde.