Haugianismens Tid (1796 – 1850)

Fra Heggtveits Kirkehistorie.

Del 10

Det varte ikke lenge før Hauges virksomhet ble utvidet. Hans brennende kjærlighet og omsorg for sjelenes frelse drev han stadig til mer og mer omfattende virksomhet. Fra sommeren 1797 til høsten 1804 reiste han rundt i landet som vekkelsespredikant, og der var bare få egne, uten at han gjestet dem en eller flere ganger. Han vandret i disse år på sin fot mange hundre mil, ofte gjennom uveisomme egner og ødemarker, utsatt for kulde og nød, ikke sjelden med brød av bark til mat, og holdt allikevel to, tre, ja inntil fire oppbyggelser om dagen for dem, som flokket seg om ham. Når det ryktes at han var underveis, strømmet mange til eller fulgte ham fra et sted til et annet. Han var den gang en mann i sin kraftigste alder, ca 65 tommer høy, (165cm), sterkbygget og bredvoksen, med gult hår, brunt skjegg rundt omkring det ellers barberte ansikt, ikke rett store, livlige blå øyne og et ansikt det lyste godhet, vennlighet og kjærlighet av.

Han gikk i sin hjembygds nasjonaldrakt den gang, med knebensklær og sid vadmelskofte. Sine oppbyggelser holdt han utenfor kirkene etter endt gudstjeneste, på fiskeværene, i husmannshyttene, i de gamle merkelige bondestuer med blyvinduer eller et dempet og eiendommelig lys gjennom røykholet i taket. Han skriver selv følgende om sin oppbyggelsesvirksomhet: «Besynderlig drevs jeg av Herrens krafts Ånd til å tale med menneskene. For selv om jeg av og til av frykt for de ondes forfølgelse ville tiet, måtte jeg likevel erfare og si som Jeremias 20, 9: Det var som en ild i meg, at jeg ikke kunne tie, især når mange kom. For da hente det at jeg av og til ikke rett sanset hva jeg sa. For følelsen drev meg, og når jeg siden tenkte etter om jeg talte rett, og tvilende spurte de mest opplyste venner om min tale, så tilstod ikke bare disse, men endatil mine motstandere, at jeg talte grundig og fulgte Kristi lære. –

Av og til kunne jeg rådslå med fornuften: Søndag skal jeg gå til det hus eller det sted hvor folket samles, og da skal jeg si den vantro disse sannheter som jeg har grunnet på, så de skal føle det er Guds Ord ….. . Jeg skal vise dem deres ugudelighet, og de troende skal jeg oppbygge. Men når jeg kom til det fastsatte sted, da kunne jeg ganske lite si og fant meg ganske avmektig. Jeg lærte av dette, at dette var mitt overlegg og påkalte Herren om kraft, kjente min egen avmakt og avhengighet av Guds nåde, så at når jeg bare overlot meg til Gud, bad Ham styre min tunge og trodde at Han gav meg det i den samme time, Mat. 10, da falt det meg alltid lett ved enhver leilighet å tale om livets vei.»

Hans taler var på det alminnelige skriftspråk over et eller annet bibelavsnitt, som han forklarte og anvendte praktisk. Hans store bok: «Den kristelige lære», som han til dels skrev i Trondhjems Tugthus, mens han var i straff for sin lekmannsvirksomhet, inneholder betraktninger både over Epistlene og Evangeliene til hver Søndag og helligdag i året. Den gir et lærerikt innblikk i både hans oppfatning av kristendommens sannheter, og hvorledes han forkynte Ordet. Hans utleggelse av tekstene er enfoldig, ildfull og vekkende. Han allegoriserer ikke sjelden, behandler i regelen vers etter vers, som han forklarer og belyser med skriftsteder og anvender rikt og treffende på de praktiske forhold. At hans behandling av teksten ikke alltid tilfredsstilte oss er ikke å forundre seg over. Han røper et omfattende kjennskap til Den Hellige Skrift og er sunn i sin behandling av Ordet, fri for svermeri om enn ofte uklar. Visse sannheter trer også av og til i skyggen, hvilket naturligvis kom seg av hans oppgave som vekkelsespredikant og at han gjorde front både mot den utartede Herrnhutisme og den herskende fornuftskristendom.

Enkelte ganger velger han av teksten et tema, som han har behandlet med ikke ringe dyktighet. I de muntlige foredrag, som han holdt, trådde det personlige, vekkende, varme og hjertevinnende naturligvis enn mer frem enn i hans skrevne taler. De muntlige var især u-kunstige, friske, naturlige utstrømninger av hans eget rike åndelige liv og ikke omhyggelig utstuderte. Han vitnet om livets vei, slik som han selv hadde lært den å kjenne av erfaring. Hans tale var, som allerede nevnt, fortrinnsvis vekkelsespreken, et vitnesbyrd om synden og en alvorlig formaning til omvendelse, men også en kraftig tilskyndelse til å tro på Kristus og følge etter Ham i et hellig liv. Han tiltalte ikke særlig følelsen, men søkte å få tak i tilhørernes samvittighet og vilje. Prekenen bar også preg av hans virkekraftige tro, på samme tid som en av Guds kjærlighet forklarede mildhet trådde sterkt frem i hans oppbyggelse og samtaler.

Forts. n. nr.