Luthers 95 teser

2. del.

Vi omhandler nå tesene fra 31 til og med 65.

31. Så sjelden som en sann angrende er, likeså sjelden er også en som virkelig tildeler avlat, det vil si, han er uhyre sjelden.

32. De som mene at de ved avlatsbrevene er sikre på sin salighet, ville bli evig fordømt med deres læremestre.

33. Man skal vokte seg alvorlig for dem som sier, at Pavens avlat er den dyrebareste Guds Sønns gave, som menneskene forsones med Gud ved.

34. For avlatshandelen strekker seg bare til ettergivelse av den straff som et menneske ved botssakramentet er pålagt.

35. De fører ikke kristelig lære, som sier, at de som ville løskjøpe sjelene ut av skjærsilden eller løse avlatsbrev, ikke har behov av noen anger.

36. Enhver kristen som er oppriktig bedrøvet over sine synder, han har full forlatelse for straff og skyld, som blir han til del også uten avlatsbrev.

37. Enhver sann kristen, han være levende eller død, har ved en gave fra Gud andel i alle Kristi og kirkens goder, også uten avlatsbrev.

38. Likevel er Pavens avlats-utdeling på ingen måte å akte ringe; for der er, som jeg ovenfor (se den 6. tese) har sagt, en erklæring av den guddommelige syndsforlatelse.

39. Selv de aller skarpsindigste teologer har vanskelig for på en gang å hevde den store rikdom på avlat og sanne anger for folket.

40. Sann anger søker og elsker straffen, men rikdom på avlat løser fra straffen og gjør denne forhatt, i det minste av og til.

41. Pavelig avlat må prekes med stor varsomhet, for at ikke menigmann skal få en falsk tro på at den skal foretrekkes fremfor andre kjærlighetsgjerninger.

42. Man skal lære de kristne at det ikke er Pavens mening at kjøp av avlat på noen måte kan sammenlignes med barmhjertighetsgjerninger.

43. Man skal lære de kristne at den som gir til den fattige eller låner den trengende, handler bedre enn den som kjøper avlat.

44. For ved kjærlighetsgjerninger vokser kjærligheten, og derved blir mennesket bedre; men ved avlat blir han ikke bedre, bare mer fri for straff.

45. Man skal lære de kristne, at den som ser sin neste lide mangel og kjøper avlat uten å hjelpe ham, han skaffer seg ikke Pavens avlat men Guds vrede.

46. Man skal lære de kristne, at de, når de ikke er så veldig rike, er pliktig til å bevare for deres hus og hjem, hva som hører til livets nødvendighet, og ikke øde det på avlat.

47. Man skal lære de kristne, at det er en frivillig sak og ingen tvang å kjøpe avlat.

48. Man skal lære de kristne, at når Paven utdeler avlat, både trenger han mer til og vil heller ha en from bønn en rede penger.

49. Man skal lære de kristne, at Pavens avlat kan være nyttig, når man bare ikke setter sin lit til den. Derimot er ikke noe skadeligere enn den, i det tilfelle der man setter sin gudsfrykt til den.

50. Man skal lære de kristne, at så fremt Paven kjenner avlatskremmernes utsuginger, så han heller at ST. Peters Kirke (Det het seg jo at avlatspengene skulle brukes til oppførelse av Peterskirken.) ble brent til støv og aske, enn at den skulle bygges opp ved hans fårs hud og kjød og ben.

51. Man skal lære de kristne, at Paven både er pliktig og villig til, om han så skulle bli nødt til å selge St. Peters-Kirken, å gi av sin egen lomme til de mennesker som visse avlatspredikanter nå i så stor tall fratar deres penger.

52. Avlatsbrevene gir bare en tom sikkerhet for frelsen, om så Kommisæren, ja Paven selv, ville sette sin sjel i pant på det.

53. De mennesker er Kristi og Pavens fiender, som for avlatsprekenes skyld befaler at Guds Ord helt skal forstumme i kirkene.

54. Der skjer Guds Ord urett, når man i prekenen anvender like mye ja, enda mer tid på å forkynne avlat enn på Guds Ord.

55. Pavens mening kan ikke være annen enn den, at, når man feirer avlat (som er det mindre) med en klokke, et opptog eller seremoni, så skal Evangeliet (som er det større) hylles med hundre klokker, hundre opptog og hundre seremonier.

56. Kirkens skatt, som Paven deler avlaten ut fra, er hverken omtalt eller kjent nok av Kristi menighet.

57. For at den ikke består i timelige goder, ser en klart av at mange predikanter slitt ikke utdeler, men bare samler inn timelige skatter.

58. Den er heller ikke Kristi og de helliges fortjeneste; for denne bringer alltid uten Pavens hjelp, nåde til det innvortes menneske og kors, død og helvete til det utvortes.

59. St. Laurentius (Legenden forteller, at diakonen Laurentius i Rom, under Keiser Valerians forfølgelse, fikk det bud av Præsekten, at han skulle møte med kirkens skatter. Etter at han hadde fått henstand for å kunne samle skattene sammen, møtte han med menighetens fattige; «for de er kirkens sanne skatter», sa han.) har kalt menighetens fattige for kirkens skatt, men han har tatt dette ord i den forstand, som det på hans tid var skikk og bruk.

60. Vi tør dristig si, at denne skatt er kirkens nøkler, som er skjenket den ved Kristi fortjeneste.

61. For det er klart, at til å ettergi kirkestraffene og de forbeholdte tilfeller er Pavens makt alene tilstrekkelig.

62. Men kirkens sanne, ekte skatt er det aller helligste Evangelium om Guds herlighet og nåde.

63. Denne skatt er med rette lagt for hat; for den gjør at de første blir de siste.

64. Men avlatsskatten er med rette såre vel sett, for den gjør at de siste blir de første.

65. Derfor er Evangeliets skatter nett (garn), som man fra gamle dager av har fisket rike folk med.

Forts. n. nr.