Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie 1796 - 1820

Del. 11.

 

Hans venn, stortingsmann Michel Grøndahl, skriver om dette følgende: «Hvor Hauge merket spor til, at folket, likesom de fra Berøa, mottok Ordet med beredvillighet, så man at han gledde seg, som når et barn har fått en julegave, og når han ble informert om at villfarelse hadde sneket seg inn blant de oppvakte, så man tårer trille fra hans øyner, så at man kunne liksom lese fra hans ansikt hva som lå ham på hjertet. Hvor han på sine reiser tenkte å oppholde seg i kort tid, benyttet han i alminnelighet samtalen, som falt i det daglige liv om vær, regn, solskinn, om å pløye, så, høste og samle i lader mm. For deretter å vekke oppmerksomheten for det åndelige liv. Men i forsamlingene begynte han, etter en kort bønn, som oftest med Jesu og apostlenes ord, til dels med et stykke av profetene eller Salmene og stundom med et vers av Brorson eller Kingos Salmebok. Hans taler var svært livlige og vel skikket til å rive tilhørernes hjerter med seg. Når han derimot om dagen hadde utholdt møysommelige vandringer i kulde og om kvelden kom i varmt hus, fullpakket av mennesker, kunne vel naturens lov gjøre seg gjeldende, så at hans foredrag ble mindre livlige. 35.

 

At Hauges tidlige bekjentskap til Sebergianernes ensidighet gav anledning til at han i sine taler og skrifter var noe sparsom med å fremholde forsoningslæren det er lett forståelig. Dessuten er det også mulig at hans nøye kjennskap til sine nærmeste omgivelsers åndelige standpunkt bidrog sitt til dette. Da han var av den oppfatning at folk i alminnelighet lå i en åndelig søvn og stolte på Guds nåde ved bruken av kirkens nådemidler uten syndserkjennelse, omvendelse og levende tro, holt han frem som oftest klart og inntrengende at den sanne tro er fruktbar i den ekte kristelige kjærlighets gode gjerninger og at den tro som ikke er virket av Den Hellige Ånd i et hjerte, angerfullt for sine synder og fruktbart til gode gjerninger er bare en selvgjort falsk innbilning. Likesom han på den andre side forkynner likeså skarpt mot dem som ved Lovens gjerninger søker å bli rettferdige for Gud og salige, så det ikke gis noen for Gud god gjerning hvor lysende enn en slik kan synes for menneskelige øyner, med mindre den kommer av troens natur i kjærlighetens drift til Guds ære og nestens gavn. Selv om det som sagt kan synes at Hauge på grunn av ovenstående omstendigheter og tidsåndens retning har vært noe engstelig i sin forkynnelse med hensyn til forsoningslæren vil man likevel finne at forsoningen i Kristus og dens levende tilegnelse i troen var hans hovedsak.

 

Allerede i hans første skrift finnes flere steder overensstemmende med følgende: Vår Frelser har kjøpt alle like dyrt med sitt blod, Hans kjærlighet til oss er følbar på dette at Han ikke sparte sitt eget liv, da vi var syndere, skulle vi siden falle fra etter å være rettferdiggjort av troen, frikjøpte fra synden til Hans eiendomsfolk og bare smakt Guds gode Ord og den tilkommende verdens krefter, da korsfester vi oss selv, Guds Sønn til spott. 36.

 

I de salmer av Hauge selv som er føyet til dette skrift heter det: «O Jesus du er min og jeg er din dyre, gjenløste eiendoms skatt! Du meg forløst har fra syndens lodd og straff, at jeg skal tjene deg og følge idelig min Brudgom fin…. Du var i angst og nød, led korsets bitre død og banet veien til herlighets land, ja åpnet ved ditt blod nådens inngang så god, at vi kan komme frem til ny Jerusalem i freden søt.» 37.  I de bønner han tilføyde under hver avdeling i sine skrifter, lyder avslutningen: «Bønnhør oss for Jesu Kristi skyld.» Mangfoldige lignende steder kan anføres, men allerede av det siterte vil det gå frem at forsoningslæren har vært hans hovedsak, selv om han som oftest søkte å forebygge dens misbruk til syndesikkerhet.

 

For å få et inntrykk av hva Hauge preket, og hva han formante andre til, som hadde lyst og drift til å virke som legmenn for Guds Ords forkynnelse, meddeles følgende av et brev fra ham den 13. juli 1799: «Den barmhjertige Gud, som har kalt deg til sitt barn og av sin godhet øste inn kjærlighet i ditt hjerte, han gi deg lyst og kraft til å profitere (ågre) med det, så du kunne med det betrodde pund ågre og vinne mange sjeler til Gud og bli en fruktbar gren på det gode vintre, Jesus Kristus. Av dette må du suge din makt, bli i Ham og da omgås som Han omgikk i saktmodighet og kjærlighet. Disse nådens gaver med det himmelske liggendefe (skatter) og Guds Rikes goder, som består i rettferdighet, fred og glede, vil der visdom til å bruke, og den kan ikke jeg gi deg, men formaner deg til å søke Gud om det ved ydmyke bønner. Hva Han vil jeg skal si deg, det er min lyst og plikt å gjøre muntlig og skriftlig. Når du taler med folk, så skal du forkynne dem Evangeliet, det glade budskap om det evige gode, som Gud skal skjenke alle, som vil motta det og komme til Bryllupshuset. Detter er en slik herlighet å komme til, som ikke kan beskrives med ord. Spør dem så om de vil motta, svarer de ja, så overbevis dem om at de må avlegge all urettferdighet, fornekte verdens kjærlighet og iføre seg Guds rettferdige og hellige kledning. Sier de at de ikke kan, fordi de er så syndefulle, så spør dem om de vil, og vis dem til Jesus. Der er det kraft å få for hver, som vil fornekte seg selv. Sier de at de må være i verden og arbeide, så svar, at vi først skal arbeide for vår salighet med frykt og beven og samle oss liggendefe (skatter) i Himmelen, så vår gjerning blir til Guds ære. Be dem at de ikke rådslår med kjød og blod, men gir Ånden rom! Han lærer og minner oss om alle ting som er gagnlig til et evig liv. Vær da selv flittig og arbeid med dine lemmer i ditt jordiske kall og vis dem at det er mer vår lyst å gi enn å ta. Lokk dem med det gode som Gud tilbyr og overbevis dem om det onde, som Gud vil befri dem fra og som de faller i dersom de tjener synden. Far sakte frem med å pålegge byrder, ettersom du ser de tåler å bære, for er fallet i Adam stort og lystene mange, så er oppreisningen i Kristus større til å få makt over synden for den som mottar Ham.»

                                                                                                          Forts. n. nr.