En sann kristen sionist

Min far, Per Faye-Hansen, 100 år.

Hentet fra ISRAELS RØST.

Av Gro Faye-Hansen Wenske

 

Om min far, Per Faye-Hansen, hadde levd nå, ville han ha fylt 100 år den 12. april.
Også min mor hadde fylt 100 år. Hun den 14. juli.

 

I denne anledning har jeg lyst til å skrive litt om hvor mye min far har betydd for meg, og hva han har lært meg. Først og fremst lærte han meg å bli glad i Bibelen, i Jesus og i Israel. Tidlig fortalte han meg at om jeg ville være en kristen, måtte jeg være forberedt på å få motstand, ja,
kanskje til og med stå alene i flere saker. Han understreket at det ikke alltid var de fleste som hadde rett. En kristen må ofte gå mot strømmen. "For", sa han, "det står i Gal. 1,10: Søkte jeg ennå å re mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." Det var viktigere å lyde Gud enn mennesker. Det gjaldt å søke Guds vilje i alle ting.

 

Dette hjalp meg veldig i ungdomsårene. Jeg var alene kristen i klassen alle de 7 år på folke-
skolen, og nesten alene de neste 5 år. Jeg ble bl.a. kalt "Jesus med flettene." Og fordi huset vårt var murhus, ble det kalt: "Klosteret på Høn". Men til artium fikk vi en stil som het: "Fordeler og ulemper ved å ville være som de andre." Da fikk jeg anledning til å skrive en del av det min far hadde lært meg. Det var lettest å gå med flertallet, men vi blir sterke ved å våge å si imot, og gå imot når vi er overbevist om at de andre ikke har rett. Jeg argumenterte også med Bibelen og skrev bl.a.: "I Gal. l, l O står det: Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener." Jeg fikk M på den stilen.

 

Min far snakket mye om "den brede vei" som rte til fortapelsen, og "den smale vei" og "trange port" som førte til himmelen, til Jesus, som er den eneste som kan tilgi oss våre synder og gi oss et håp om oppstandelse etter døden. I Kiel i Tyskland hadde min far en god venn med en stor forretning. Utenfor forretningen hadde denne mann et stort bilde av den brede og den
smale vei. Det gjorde inntrykk, og jeg husker ennå plakaten" som var i glass og ramme.

 

Dette budskap brakte min far også videre til sjøfolkene. Over 90.000 sjøfolk pluss en del turister var med på hans turer rundt i landet med Bibelen som guidebok. I dag har vi lært mer bibel-historie på en dag enn 7 år på folkeskolen", husker jeg ofte sjøfolkene sa etter en tur. "Vi peker. Landet preker", var et av min fars mottoer. "Her er det virkelig en Sjømannskirke der de tror på Bibelen", hørte jeg fra mange andre. Ennå får vi brev og hilsener fra gamle sjøfolk som forteller, hva han og sjømannskirken i Israel har betydd for dem.

 

Min far lærte meg at jeg kunne ta Bibelen bokstavelig. Han fortalte også mye om det han hadde sett og opplevd i det daværende Palestina-mandatet. Da han døde, var jeg virkelig knust. Men på minnesamværet etter begravelsen var det en kort tale fra en av min mors kusiner. Hun fortalte bl. a.: "Da Per kom hjem fra Palestina i 1938, husker jeg godt at han sa at nå må det
bli en stat for jødene i Palestina. For jeg har sett at de begynner å komme hjem. Vi syntes det hørtes merkelig ut", sa hun. "Men 10 år etter skjedde det. Derfor var Per for meg en sann profet,"
avsluttet hun. Han forutsa staten Israel.

Da hun fortalte dette, kom jeg på noe av det siste som vår far sa til oss rett før han dro ned til Israel i 1967. Vi, min mor og mine søsken var ikke særlig lykkelige. Jeg gråt nesten fordi vi forsto at det snart kom krig. President Nasser i Egypt raste mot jødestaten som Abbas og resten av verden gjør i dag. Verden skalv og var redd for krig. Men han sa: "Vær ikke lei dere. Nå blir det krig, og jeg må hjelpe Israel, men en ting skal vi nå få se: Nå vil Israel få hele sin hovedstad Jerusalem tilbake." To dager etter han dro, begynte krigen. Og før det var gått en uke var hele Jerusalem på jødenes hender. DERFOR: For meg var også min far en virkelig sann profet. Han gledet seg stort og ble alltid rørt når han så film fra jødene som kom tilbake til sitt gamle fedreland. Han opplevde og så selv at jødene kom hjem, at ørkenen blomstret og ble som en Edens hage, og at de gamle byene ble bygget opp igjen, - akkurat slik det står i Ezekiel 36, 33-36. "Disse profetier er gått bokstavelig i oppfyllelse i vår tid. De viser oss Bibelens troverdighet og sannhet". sa han. "Og de er selve tegnet i vår tid på at Jesus gjenkomst er veldig nær."

 

Min far var fra et ikke kristent hjem. Hjemme hadde han verken lært å lese Bibelen eller å be, og de ble ikke glade da han, deres eneste barn, ville studere teologi og ikke bli ingeniør som sin far. Han måtte kjempe mye mot dem i sin ungdom. Men dette gjorde han sterk. Og begge hans foreldre tok imot Jesus før de døde.

Jeg studerte også teologi, men ikke for å bli prest. Jeg ville undersøke om min fars Bibel-syn og syn på Israel var rett.

Men det ar ikke lett å hete Faye-Hansen på Menighets fakultetet. Jeg opplevde der bl.a. at en professor flere ganger kalte min far en kjetter. Det gjorde vondt, men jeg visste da at min far var den som var Bibel-tro.

 

Han hadde mange motstandere, men også mange venner. Han ble løyet på, svertet og baktalt. Men han brydde seg ikke så mye om motstanden. Han kjempet for det han var overbevist om i skrift og tale. Min mor sa ofte: "Per lider av ulykkelig kjærlighet. Han elsker Kirken, men Kirken elsker ikke han."

Fordi han på mange måter kjempet mot metodene til de vanlige Israel-misjonærer, trodde mange at han var imot at jødene skulle bli frelst. Dette stemte slett ikke. Men han påpekte igjen og igjen: «Det jødene trenger er «kjærlighet uten betingelser.»» En av hans beste venner i Israel var den messianske jøden, Moshe Immanuel Ben-Meir som bl.a. har oversatt sangen «Navnet Jesus» til hebraisk. Og både han og den messianske jøden Lance Lambert ble brukt som talere flere ganger på hans Israels-stevner.

                                                                                                      Forst. n. nr.