Haugianismens tid

Fra heggtveits kirkehistorie 1796 – 1820. Del. 12.

Før og etter sine oppbyggelser talte Hauge med noen av de tilstedeværende, ja søkte kanskje mest å påvirke gjennom samtaler der han la for dagen en enestående begavelse, et stort kjennskap til sjelelivet i sin alminnelighet og de forskjellige sjelstilstander i særdeleshet, samt en merkelig evne til liksom å gjennomskue folk og en sjelden gave til å visdomsfullt og forstandig å behandle hver enkelt på den rette måte. Når han kom inn i et hus, pleide han ofte å spørre: Lever de så vel her? Og vakte ved dette alvorstanker. Som vi allerede har sett foran, var det hans faste vane å tale med folk om deres timelige gjerning, som lå dem nærmest og som de forstod best. Han gjorde dette på en slik innsiktsfull og elskverdig måte, at han allerede eide deres fortrolighet og kjærlighet når han så dreide dette inn på det åndelige område. Han var aldri påtrengende, voktet seg vel for å støte noen fra seg, og søkte ved alle gode midler å vinne (dem) for Herren.

Allerede fra begynnelsen av hans virksomhet har en et karakteristisk eksempel på dette. Da han 1796 vandret innover til Christiania for å få sitt første skrift trykt, følte han underveis en sterk tilskyndelse til å be om at Gud ville velsigne hans forehavende og la alt bli til Hans ære. Han gikk litt til side og utøste sitt hjerte i en brennende bønn. Mens han ba var en vandrer ubemerket kommet til og hadde hørt på. Da Hauge var ferdig og stod opp, trådte den fremmede til og spurte om han var syk. Hauge svarte, at han var legemlig frisk, men at sjelens sunnhet nok kunne være bedre. Mannen som ikke forstod seg noe på åndelige ting, trodde nå, at den som han talte med, var fra forstanden, og sa dette rett ut. Hauge søkte å tale med ham om åndelige ting, men det styrket den fremmede enda mer i hans oppfatning, at Hauge var gal. «Jeg fant da på,» sier Hauge, «å tale med ham mest om verdslige ting så fornuftig, som det var mulig, og som han kunne forstå. Etter at jeg nå syntes at han trodde jeg var klok, så talte jeg igjen til ham om vår barnelære. Det lyktes, så han ble rørt av Guds Ånd, og trodde dette som jeg sa. Han gikk med meg en mil lengre enn den vei han skulle gå. Jeg ble siden fortalt at da han kom hjem, viste han et forandret sinn, da han tidligere hadde vært et lastefullt menneske».

Kjøpmann Tollef Olsen Bache meddeler et annet lærerikt trekk til belysning av denne samme sak. Det var under en av Hauges første vandringer i Trondhjems stift, at han en gang fikk en mann til å ro seg, denne var ikke bare ryggesløs til å banne og ta Guds navn forfengelig, men også doven. Da hans båt var lekk, så den tok inn vann, begynte mannen å forbanne den og sa, at djevelen var i båten. Hauge svarte, at djevelen ikke var i den, men i mannen selv, som kalte på ham. Mannen svarte at han ikke alltid kunne lese. Hauge spurte om han alltid kunne spise, og mente, hvis han forsøkte på det så ville han ødelegge magen. Spiste han derimot så mye som han hadde godt av, og arbeidet flittig, så ville han være best tjent. Det samme var og tilfelle med å lese. Ville man stadig lese, så ville det matte og ikke bringe noen nytte. Leste han derimot passelig og søkte å rette sin vandel etter det så kunne dette forbedre hans levnet og være ham til gagn for tid og evighet. Mannen forandret sin tenkemåte og holdt opp med å kalle på djevelen. Hadde Hauge derimot formant ham til ved hjelp av Guds Ord å forbedre seg, ville han rimeligvis, i den stemning han befant seg bare ha harmet seg over det.

Den samme venn forteller enda en svært opplysende fortelling, som fortjener å bli fortalt videre: En pike, som tjente i Christiania, ble forvirret i forstanden, så hun falt i mange fristelser og hadde ikke ro noe sted. Hun søkte atskillige (for hjelp), til sist en prest. Denne hadde stor omhyggelighet for henne, veiledet og opplyste henne best mulig for å bringe henne til sin fornuft igjen. Men da ikke noe hjalp, viste han henne til Hauge, som villig mottok piken, og det lyktes ham å bringe henne til fornuft igjen. Det første han sørget for var kjærlig og god omgang. Dernest opplyste han henne med Ordet, at hun i dette skulle søke trøst og styrke til å motstå alle forvirrende tanker. Men da han merket at hun ikke kunne fatte sans for dette, tok han henne ved hånden og førte henne ut til lenkehunden og begynte å slå imot den. Jo mer han slo dess mer forbitret ble hunden. Han gjorde piken oppmerksom på dyrets raseri, viste dets iver og sa: Nå skal vi gå fra hunden, så skal du se at den blir rolig. Dette skjedde. Han forklarte så at det var likedan med henne, så lenge hun ved egen makt ville motstå sine forvirrede tanker. Men når hun lot dem fare, tok seg for å arbeide og ved dette vendte sitt sinn til gudelige betraktninger, samt sang noen salmevers for å oppmuntre sinnet, så håpet han at det skulle bli bedre. Ved denne undervisning fant han, at hun kom noe til sin sans igjen, så hun kunne tenke og senere gi fornuftige svar. Fra den tid av ble hun hver dag bedre og før enn hun reiste derfra, hadde hun sin fulle forstand.

Vi kan her med rette anvende Professor Stenersens ord: «Hauge hadde en ånd, som utforsket mange ting og ofte traff de rette midler.» Ikke sjelden kunne bare et ord av ham slå ned som et lyn eller ligge lenge som en skjult gnist eller en stille sæd, inntil virkningen trådte tydelig frem i dagen. Som han selv var omtenksom og flink til å benytte praktiske sammenligninger og bilder fra hverdagslivet for å forklare og opplyse det åndelige, evnet han som få i sine taler og samtaler å strø ut tanker som fengslet og boret seg dypt inn i sjelen.

Oppe i Elverum traff han på markedet der i 1798 en pike som het Marthe og var fra gården Søberg. Han bad henne vise seg veien til et bestemt sted. Hun gjorde dette villig og gikk med ham et stykke. Da de skiltes, sa han: «Nå har du vist meg den legemlige vei, gid jeg nå kunne vise deg den åndelige!» Så talte han i få ord så treffende og gripende om denne vei, at piken ble vakt. Siden ble hun også et middel til sine søstres omvendelse. En tid etter flyttet hun som gift kone til gården Øvre Gjøvik i Vardal og levde der til sin død som en alvorlig og forsiktig kristen. Hennes hus var en stasjon for kristelige venner og et midtpunkt for det åndelige liv i bygden.

Det er også kjent hvor snartenkt Hauge kunne være og hvor flink til å få spottere til å tie. I Ål i Hallingdal ble han i 1801 arrestert av lensmannen og ført til dennes gård Sundre, ikke langt fra kirken. Den følgende dag var en søndag, og nå ville lensmannen i sin råhet rett ha moro av den fengslede legmann. Først sendte han inn i arresten til ham en løsaktig og frekk kvinne, for at hun skulle krenke Hauge med både ord og miner. Men det gikk annerledes enn lensmannen hadde tenkt. Hun kom om en liten stund gråtende ut igjen. Hauge hadde talt så kjærlig og gripende til henne om synden og Kristi kjærlighet, at hjerteisen smeltet for strålene av nådesolen. Senere på dagen kom der til gården en hel flokk lettsindige menn og kvinner, som lensmannen hadde innbudt for rett å drive løyer med arrestanten. Spillemannen spilte en frisk springer, og dansen begynte å gå lystig. Så kom lensmannskonen bort til Hauge, tok ham i hånden under mengdens stormende jubel og bad om å få danse med ham. «Det skal du få,» sier Hauge, «når bare spillemannen vil spille den slått jeg ønsker.» Ja, det vart ikke noe i veien for det. Deretter vendte Hauge seg til spillemannen og sa: «Spill nå etter, som jeg begynner.» Med sin vakre, gripende stemme istemte legmannen så det kjente vers av Thomas Kingo:

Nu bør ei synden mere Med makt og herre dom

Uti mitt kjød regjere Men daglig kastes om.

Ti jeg i dåpen er Av Gud til nåde taget,

Har i den pakt forsaket All’ Satans gjerninger.

(DHVs salmebok no. 279).

Forts. n. nr.