Evangeliet på 14. søndag etter Trefoldighet

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Luk. 17, 11 – 19.

 

Og det skjedde på vandringen til Jerusalem at han dro midt gjennom Samaria og Galilea. Og da han kom til en by, møtte han ti spedalske menn, som sto langt borte. Og de ropte høyt og sa: Jesus, mester, forbarm deg over oss! Og da han så dem, sa han til dem: Gå bort og vis eder for prestene! Og det skjedde mens de gikk bort, at de ble renset. Men én av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og priste Gud med høy røst, og han falt på sitt ansikt for hans føtter og takket ham: og han var en samaritan. Da tok Jesus til orde og sa: Ble ikke de ti renset? Men hvor er de ni? Fantes det da ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede? Og han sa til ham: Stå opp, gå bort, din tro har frelst deg!

 

Vi leser i Evangeliet på 12. søndag etter Trefoldighet at den syke søker legen og den som er i nød roper om hjelp, det ser vi og i dette vår dags Evangelium, at ti spedalske menn stod langt borte og hevet sin røst og sa: Jesus, mester, forbarm deg over oss! Og da han så dem, sa han til dem: Gå bort og vis eder for prestene! Og det skjedde mens de gikk bort, at de ble renset.  Vi sa: De som er i nød roper om hjelp! Det sier og David: Av det dype roper jeg til deg, Herre! Sal. 130, 1. Og Herren sier: Kall på meg på nødens dag så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. Dette ser vi skjedde med disse spedalske menn, de påkalte Herren og Han hjalp dem.

 

Spedalskhet var en straff med andre plager fra Herrens Hånd for syndens skyld, men især var denne plage og legemlige sykdom et klart eksempel på sjelens fordervelse og en plage av synden, for, for det ene så var spedalskheten en smittsom sykdom, så de som fikk den måtte skille seg fra de friske folk. Slik er det også med synden, den vil og smitte på oss, derfor skiller de rene seg fra de urene. De holder seg fra og hater de syndige gjøremål, for mørket og lyset, den troende og vantro kan ikke ha samfunn med hverandre, 1 Kor. 6. Spedalske, er vel ikke så mange nå, men synden den er ved Adam smittet på alle. Den som skal bli renset fra den må komme til sannhets erkjennelse, bot og omvendelse.

 

Merkelig er det da om spedalskheten at når der var en hvit, lys flekk på hans hud og huden var dypere enn ellers, og hårene på det var blitt hvite, da var det spedalskhetens plage og presten skal dømme ham uren, men når plagen er mørkaktig og plagen ikke har bredt seg videre utover på huden, da skal presten dømme ham ren, det er skabb og han skal vaske sine klær så er han ren, 3 Mos. 13, 3 – 6. Slik er syndens lyster som blomstrer i kjødet, de ser skinnende ut, men når lysten er unnfanget i kjødet og synden fullkommet, så ligger samvittighetens dom og dødens bud under, at det dømmer, så man blir blek og hvit. Det er den gamle syndespedalskhet i huden som gjør oss uren, 11. v., så man ikke kan komme for Gud, for synden har der glede og mennesket elsker den, motstår Ånden og lever i sin falskhet.

 

 Men dersom syndens lyster er mørkaktig, så det er en plage som er mennesket imot, så det med boten angrer seg, da kommer ikke lystene videre, men de renses ut ved det. Denne er den botferdige som synden ikke tilregnes, det er flekkene som ikke kan gjøre oss urene eller skille oss fra Kristi menighets samfunn, da vi renses i Kristi blod. Men den som skal bli renset han må være som det står videre om den spedalske, at når spedalskheten blomstrer sterkt i huden, og plagen skjuler hele huden fra hode til hans føtter da skal presten dømme at han er ren, han er blitt helt hvit, han er ren, 12 og 13 v.

 

Slik må et menneske komme til sannhets erkjennelse, at han må føle og se at der er ikke noe sunt fra hodeissen til fotsålen, så vi ikke noe godt har gjort av oss selv, men all vår rettferdighet er som et besmittet klede, og når så synden blomstrer i huden eller det syndige kjød blir ved en sann anger og ruelse dødet så den blir hvit og til stank, da blir Jesu kraft mektig til å rense og levendegjøre oss til nye mennesker. Men på den dag friskt kjød sees på ham, blir han uren, 14. v. For så snart som vi ikke føler kjødets onde lyster, men synes vi er gode, tenker enten at vi har overvunnet eller ikke akter det så nøye, viser oss ikke for presten eller speiler oss i Guds Ord og har omgang med Guds barn, akter ikke om deres overbevisning eller Åndens minnelse, så er vi straks urene. Derfor må vi prøve oss, føle vår elendighet og bestandig være i en hjertens ydmyk bønn til Gud om nåde og renselse i Jesu blod, og slik omvende oss og gi Gud æren, kjenne at ingen ære tilhører oss, men mer vår ansikts blussel for våre synders urenhet, dette måtte da vekke oss opp til å takke Ham som fridde oss fra det.

 

 Likesom en av de som ble leget i vårt dags Evangelium, da han så at han var helbredet, vendte tilbake priste Gud med høy røst og han falt på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham, og han var en Samaritan. Jesus svarte ham og sa: Ble ikke de ti renset? Men hvor er de ni? Fantes det da ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede? Han som er en Samaritan, var uopplyst om den levende Gud, han vendte tilbake, og de andre ni som kjente Herren, de gikk sin vei når de hadde fått hjelp, og aktet ikke å takke og ære den som hjelpen kom fra. Å! Hvor må vi ikke se det skjer slik, for når Gud leger menneskene og gir dem fred og sunnhet, mat og drikke, klær og hus, ja alt det som trengs til livet, da får han ikke annet til takk enn som hine onde Israels barn de satte seg ned til å ete og stod opp for å leke, 2 Mos. 32, 6, forlystet seg i kjødet, danset for billede for de hadde et, 4. v., men nå har en mange, både på sitt legeme av stolthet i klesdrakt og i sitt hus med atskillige malerier, øyenslyster, kjødslyster og livets overdådighet som de forlyster seg i og tilber, til liks med fråtseri og vellystighet, så de langt fra vender seg til Herren, takker Ham og søker Hans ære. Likeså når Han frelser deres sjel fra syndens spedalske elendighet og de blir friske, får deres synders forlatelse, da går de hen i åndelig stolthet og sikkerhet, vender ikke tilbake for å gi Gud æren, men legger æren til seg selv og blir borte med hine ni. La oss derfor bli med denne tiende som priste Gud og gav Ham æren.

 

Jesus sa til ham: Stå opp, gå bort, din tro har frelst deg! Troen er en Guds gave og da Herren virker den gave i oss ved sin Ånd som vil motta Hans nådegave, så måtte vi i all ydmykhet takke ham for denne herlige frelse, at vi får en sunn sjel fremfor alt, som skal leve til evig tid. Amen.

 

                                                   Bønn.  

 

Å Jesus! Du sanne lege, lær du oss å kjenne vår synds sykdom, at der er ikke noe friskt på oss fra vår hodeisse til vår fotsåle, men at vi er titt såret av synden, la den være oss en stank så vi kunne føle hvor heslig den er for deg og dine barn, som du har renset og helliggjort til din ære, gi du oss derfor bønnens ånd så vi i troens tillit kunne anrope deg om nåde og hjelp i vår store trang, ja vi ber deg, leg du oss så blir vi legt, for du er vår ros. La oss så ikke vike fra deg og stole på oss selv eller vår egen godhet, men alltid kjenne vår fordervelse, så at vi i en bestandig ydmykhet kunne takke deg og gi deg med din Fader ære på grunn av Den Hellige Ånds gjerning. Amen.