Luthers 95 teser – 3. del

Vi skal nå omhandle 3. og siste del av Luthers 95 teser. Det er 499 år siden at han slo disse opp på slottskirkedøren i Wittenberg Allehelgensdag. Det hele var et velgrunnet protestskriv mot avlatshandelen, og dette ble starten på Reformasjonen. Neste år er det 10 jubelår siden dette skjedde, så lenge hadde vi den Lutherske og sanne lære i DNK, nå kaster de ut denne lære og vender tilbake til Rom til avlatshandelen. For likesom Paven den gang fant en lettere vei for sjelene til Himmelen enn det Guds Ord og Frelseren har gitt oss, så vil nå Kirkemøtet og biskopene føre de sjeler til Himmelen med sin velsignelse, som Gud har forbannet til helvete om de ikke gjennom sann bot omvender seg, en skrekkelig villfarelse som legger større byrde og straff på Kirkemøte og biskopene enn på dem som de vil velsigne med sin villfarelse. La oss så gå til Luthers avslutning:

66. Men avlats-skattene er nett, som man nå for tiden fisker folks rikdom med.

67. Avlaten, som predikantene nå roper ut som den største nåde, bør med sikkerhet holdes for en stor nåde, for den medfører stor vinning.

68. Og likevel er slik avlat i virkeligheten den aller ringeste nåde, når man sammenligner den med Guds nåde og korsets livsalighet.

69. Biskoper og sjelesørgere er skyldige å gjøre plass for de apostoliske avlatskommisærer med all ærbødighet.

70. Men de er langt mer pliktige å vokte med øyne og ører på at disse kommisærer ikke istedenfor å gå Pavens ærende preker deres egne drømmer.

71. Den som taler imot den pavelige avlats sannhet, han være Anathema (forbannelse) og forbannet.

72. Men den som er bekymret og engstelig i sjelen over avlatskremmerne ublu og skamløse ord, han være velsignet.

73. Likesom Paven med rette lar sitt lyn gå ut mot dem, som på en eller annen måte pønsker på ondt mot avlatshandelen,

74. slik trakter han enn mer etter med sitt bann å slå ned dem, som under avlats skinn pønsker på ondt imot den hellige kjærlighet og sannhet.

75. Å akte Pavens avlat så høyt, at den skulle kunne skaffe et menneske avløsning, hvis han (som jo er en umulighet) hadde krenket Guds Moder, (Tetzel gjorde seg til av, at han hadde avlat til alle, også til dem som hadde skjendet den hellige Jomfru), det er galskap.

76. Derimot sier vi, at Pavens avlat ikke kan ta bort den aller ringeste tilgivelige synd, hva skylden angår.

77. Når det heter at St. Peter, hvis han nå var Pave, ikke skulle kunne gi større nådegaver, er det en bespottelse både imot St. Peter og Paven.

78. Derimot sier vi, at selv denne og enhver som helst Pave har større gaver å bringe, nemlig Evangeliet, kraftige gjerninger, gaver til å helbrede osv. 1 Kor. 12.

79. Å si, at det prektige avlats-kors med Pavens våpen formår likeså mye som Kristi Kors, (det har også Tetzel sagt), er en gudsbespottelse.

80. Biskopene, sjelesørgerne og teologene, som tillater at slik tale spres ut blant folket, skulle stå til regnskap for dette.

81. En slik sterk preken av avlaten gjør at det også faller hardt for de lærde å hevde Pavens ære og verdighet imot baktalelser eller enda til imot delikate spørsmål fra menigmann.

82. Som for eksempel: Hvorfor løslater Paven ikke straks alle sjelene av skjærsilden for den aller helligste kjærlighets skyld og for den svære angst sjelene er i, som det jo er den aller skjelligste grunn til, ettersom han likevel for de forskrekkelige pengers skyld, som han skal bruke til St. Peter-kirkens bygging utøser utallig mange sjeler, og det av den enkleste grunn?

83. Likeså: Hvorfor vedblir messene på dødsdagene og på de avdødes årsdag å bestå, og hvorfor gir ikke Paven tilbake eller tillater å ta tilbake de legater som er innstiftet til beste for de døde, ettersom det jo er utilbørlig å be for de forløste?

84. Likeså: Hva er det for en ny slags hellighet hos Gud og Paven, at de for penger tillater den ugudelige og Kristi fiende å utløse en gudfryktig og Guds velbehagelige sjel, i stedet for heller, på grunn av den store nød og angst, som en gudfryktig og Gud velbehagelig sjel er i, å utløse denne av kjærlighet for intet?

85. Likeså: Selv om bestemmelsene om boten vel nok er i bruk, men allikevel i virkeligheten for lenge siden døde og maktesløse, hvorfor kjøper man seg likevel stadig ved avlat fri for disse bestemmelser, som om de ennå var i full kraft?

86. Likeså: Hvorfor bygger Paven nå ikke langt heller St. Peter-Kirken for sine egne penger enn for de fattige kristnes, siden han visst for øyeblikket er rikere enn den rikeste Crassus? (Romeren Marcus Licinius Crassus var vel kjent for sin rikdom.)

87. Likeså: Hva forlater eller meddeler Paven dem, som allerede ved fullkommen anger og bot har rett til full syndstilgivelse og avlat?

88. Likeså: Hva bedre kunne skje for Kirken, enn dersom Paven, i stedet for, som nå, én gang, hundre ganger om dagen skjenket enhver troende denne avløsning og avlat?

89. Siden Paven likevel søker å fremme sjelenes salighet mer ved avlat enn ved penger, hvorfor opphever han da og tilintetgjør de brev og den avlat, som han tidligere har gitt, selv om de likevel er like kraftige?

90. Med makt alene å ville bringe disse legmenns spissfindige påstander til taushet og ikke gjendrive dem ved klare og tydelige begrunnelser, er å gjøre Kirken og Paven til hån og latter for fiendene og å gjøre kristne urolige.

91. Dersom nå avlaten ble preket etter Pavens ånd og mening, måtte alle hine innvendinger lett kunne besvares, ja de burde enn ikke kunne komme frem.

92. Gid derfor alle hine profeter måtte forsvinne, som sier til kristenfolket: Fred, fred, og der er ingen fred.

93. Men gid det må gå alle de profeter vel, som sier til kristenfolket: Kors, kors, og der er ikke noe kors.

94. Man skal formane de kristne til, at de beflitter seg på å etterfølge deres Hode Kristus gjennom lidelse, død og helvete.

95. Og således heller gå inn i Guds Rike gjennom mange trengsler enn slå seg til ro i fortrøstning til freden.