Falske hyrder og den tro hyrde!

Presten Peter Brullius

Fra boken livsbilder fra Sion.

Peter Brullius var evangelisk prest i byen Strasburg, herfra ble han kalt til å forkynne Evangeliet i Nederland.

I byen Doornik ble Peter Brullius grepet av øvrigheten på prestenes forlangende og kastet i fengsel. Da han var kommet der, ba han: «O Gud, du er rettferdig, du har stanset meg i mitt løp, da jeg ville unnfly den trengsel som forestår din arme hjord. Styrk meg i denne min legemlige og åndelige svakhet, så ditt hellige navn må bli forherliget og din sannhet befestet.»

Peter hadde nemlig søkt å unndra seg døden ved å flykte. Men da hans venner i den hensikt firte ham ned over byens murer i et rep, falt en stein ned på ham og knuste hans ben, deretter ble han grepet. I fengslet besøkte to biskoper ham med et stort følge. De sa til ham: «Hør, du elendige, hva har beveget deg til å komme hit så langveis fra til din egen ulykke?» Peter svarte: «Gjorde dere, hva biskoper som er menighetens tilsynsmenn, skulle gjøre, da behøvde hverken jeg eller noen av min like å komme hit.» «Uforskammede menneske», ropte den ene av biskopene, «man skal snart lære deg å tale i en annen tone, og du skal komme til å gjøre regnskap for dine handlinger.» «Akk», svarte presten, «dere, som vil ha ord for å være biskoper, dere skal på hin dag avlegge et svært regnskap for den Herre, hvem jeg tjener.» Ved disse ord ble biskopen rasende og begynte med egen hånd å mishandle fangen.

Ved forhøret spurte man ham blant annet om rettferdiggjørelsen. Fangen henviste til Pauli ord: Mennesket blir rettferdiggjort ved troen uten Lovens gjerninger. De svarte: «Kun ved troen? Blir vi ikke også rettferdiggjort ved våre gode gjerninger og ved kjærligheten?» Peter: «Hos et menneske som ennå ikke er rettferdiggjort, finnes hverken kjærlighet eller gode gjerninger.» Dommeren: «Skulle ikke et menneske som ennå lever i dødssynder, kunne gi en almisse til Guds ære, dem han elsker over alle ting?» Peter: «Nei, vel kan en synder dele ut sitt gods til de fattige. Likevel kan han ikke gjøre det til Guds ære og av kjærlighet til Ham, men kun av menneskelig tilbøyelighet og naturlig medlidenhet. For, når han elsker Gud over alt, så ville han ikke finne behag i synden, og han ville be Gud om forlatelse for den.» Dommeren: «Hva er da denne så mektige tro, som alene kan gjøre rettferdig?» Peter: «Troen er en viss og tilforlatelig fortrøstning, virket av Den Hellige Ånd til Guds barmhjertighet og tillit og fortrøstning som grunner seg på Evangeliets løfter, som er gått i oppfyllelse i Hans Sønn Jesus Kristus. Ved denne tro vet vi at Gud vil tilgi oss våre synder for sin Sønns skyld, på hvem vi tror.»

Etter fire måneders fengsel ble Peter dømt til å dø på bålet. Før sin død skrev han til sin hustru: «Jeg ble inderlig glad i Herren, da jeg av ditt brev erfarte, at du er glad i Gud, ikke over mitt fangenskap – for jeg vet at det forekommer deg meget hardt, - men over det at den kjære Gud og Fader har gitt deg en mann, som Han utvalgte til å lide for sitt navns skyld og for sin Sønns Evangelium. Gled deg enda mer i Ham og pris Ham enda inderligere enn tidligere. For nå behager det Ham å oppfylle hva jeg så ofte har ønsket, nemlig, som du vet, den nåde å dø for Hans Evangelium til hans menighets oppbyggelse. Det vil skje om noen få dager, og da vil Han befri meg fra alle mine lidelser og ta meg opp i sitt himmelske Rike. Vær ikke forsagt, fatt mot og styrk deg i vår Herre, Han skal nok sørge for deg, sin tjenerinne. Den dødsmåte som venter meg, er ikke noe annet enn hva som ble dem til del, som før meg har avlagt vitnesbyrd om Jesus Kristus. Jeg ser ikke min dødsdag i møte med forferdelse. For jeg vet, at, selv om den skal medføre mitt forgjengelige legemes undergang, skal den også medføre Åndens rette liv. Hils menigheten fra meg. Vår Herres Jesu Kristi nåde være med din ånd. Amen!»

Den 19. februar 1545 ble Peter brent på en svak ild for å øke kvalene. Like til sitt siste åndedrett ble han ved i bønn til Herren.