Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie 1796 – 1820. Del 13.

 

Dette virket som et lyn på forsamlingen. Lensmannskonen slapp Hauges hånd og alle stod som lamslåtte. Da talte Hauge et alvorsord, som gikk til marg og ben. Spillemannen og de andre begynte å ynkes over Hauge, fordi han ble behandlet slik, andre gråt og ønsket at de var som ha.

Under en av sine vandringer i Telemark kom Hauge til Holden og hadde flere oppbyggelser der. Til den som han holdt på gården Tveit, hadde han innbudt stedets prest Laurits Lange Bremer (1767 – 1820), som imidlertid avslo innbydelsen. Lekmannen holdt da sin tale, men da han nettopp var ferdig, kom presten ganske uventet. Hauge gjentok nå hva han hadde sagt, så presten kunne få høre at han lærte i overensstemmelse med Guds Ord og barnelærdommen. Men Bremer ble så rasende at han spyttet Hauge rett i ansiktet. Denne sa da: «Jeg mener, vi får synge salmen (av H. A. Brorson): «Far her ut urene ånd», og mens forsamlingen istemte denne, fjernet presten seg.

I sine brever la også Hauge for dagen det samme gjennomskuende blikk og den samme sjeldne evne til å veilede som i sine taler og samtaler. Et lærerikt eksempel på dette må også anføres: En ung kone skrev en gang til han om at hun var i stor bekymring fordi hun var blitt så lunken, treg og kald i sin salighets sak, og ba at han ville skrive noe riktig skarpt til henne. Etter at Hauge i svaret hadde overtydd henne om at det er Guds Ånds gjerning, at man kommer til erkjennelse av sine synder, feil og mangler av enhver art og til lengsel etter bedring, kommer han frem med det søteste Evangelium, som han mente passet best for hennes åndelige tilstand og alene var skikket til å varme opp hjertet og drive bort treghet. Enda mer talende i overnevnte retning er et langt brev som Hauge skrev 11. september i 1802 i Christiania til sine venner på Hedmark. Det finnes trykt i «Kristendommens Lærdoms-Grunde», III. Hefte, side 109 – 113. Når man kjenner litt til disse venners livshistorie som er nevn i skrivet, og deres åndelige eiendommelighet, må man i høy grad forundre seg over, hvor nøye Hauge har avpasset sine formaninger etter enhvers standpunkt og tatt særlig hensyn til de svakheter og fristelser enhver av dem var mest utsatt for.

Sitt utstrakte reiseliv fortsatte Hauge år for år. På sin ferd rundt om i landet talte han flittig Guds Ord, skrev brever og gav timelig og åndelig veiledning. Han måtte ha mer enn kjempekrefter for å holde ut alle anstrengelser. Så vidt mulig søkte han å ha tilsyn med vekkelsen over alt for å lede den i sunne spor. Oppe i Hemsedal bodde en pike ved navn Anna Pedersdatter, som var fra bygden og led av fallesyken eller epilepsi. Hun fortalte blant folket i 1801 at dommedag var nær forestående, ja påstod enda at hun visste nøye tiden. Dette vakte stor røre blant allmuen, og da Hauge fikk høre dette skyndte han seg fra Eiker opp dit. «Jeg oppsøkte da straks dem,» skriver Hauge, «som hadde spredt ut slikt, og tiltalte dem for sin villfarende innbilning og overtydde dem om de skadelige virkninger slikt kunne ha for dem selv og andre, overbeviste dem med Kristi Ord, at ikke noe menneske vet den dag. De trodde meg da og lot seg rette.»

Da man ikke lenger fattet lit til nevnte pikes spådommer i hjembygden, drog hun på andre kanter og vakte forvirring. I Eidanger satte hun skrekk i mange ved sine forutsigelser av verdens ende, men føyde her til at før verden gikk under, skulle de usynlige underjordiske mennesker vise seg og kreve ved dåpen å bli innlemmet i det menneskelige og kristelige samfunn. Hun profeterte at alle disse på en bestemt dag skulle bli døpt i Eidanger kirke. I nabosognet Gjerpen talte hun også om sine samtaler med de underjordiske og spredde ut hva de hadde sagt henne, men da Prost Blom fikk vite dette, jaget han henne ut av sognet. Han gav likevel ikke hverken Hauge eller hans venner skylden for dette, men meddelte dem tvert i mot offentlig et rosende vitnesbyrd.

Også andre steder opptrådde der «profeter», som varslet om dommedag og talte om underjordiske. De satte skrekk i folk for en stor en kort tid, men så døde det hen av seg selv. Det er heller ikke bevist at disse hørte til den Haugianske vekkelse.

Noen grove utskeielser i Trøndelag omtaler Hauge slik: «Iblant flere beskyldninger var disse de viktigste, at en mann 3 – 4 mil fra Trondheim (i Leksviken) hadde i raseri myrdet et barn og en annen 7 mil fra byen (i Holtålen) i vanvittighet brente sin brors arm med de ord, at han ville prøve om han kunne utholde ilden med slik en kraft som de første martyrer. Dette ble senere utbasunert i avisene over hele Norge, Danmark, ja enda til i Tyskland, for å bevise min læres onde følger. Men foruten at ingen ennå stykkevis har gjendrevet eller påvist noen villfarelse i mine skrifter, så ser man da dessuten hvor ille det er å dømme etter løse rykter og avisskriveri, som følgende, hvilket jeg vet er sanne, kan bevise: Den første av disse, som under påskudd å utdrive djevelen hadde i sin avsindighet myrdet barnet, var imot meg og mine bøker, enda før han henfalt til raseri, og hadde klaget over at mine skrifter var altfor lite strenge til å straffe menneskene. Selv hadde jeg aldri sett ham eller vært ham nærmere enn 3 mil, for året etter at hans udåd var begått, da traff jeg ham og spurte, om han ikke selv syntes at det var ille gjort! Dette beklaget han da med sorg. Øvrigheten straffet ham heller ikke, da alle visste at det var skjedd i raseri (vanvidd).       

Den andre som var omtalt, der hadde jeg ikke vært nærmere enn på 6 mil nær. Heller ikke kjente jeg til om de hadde mine skrifter, men dette vet jeg, at de (NB! Prestene på nevnte steder), som med ømhet og sindig opplysning skulle ha veiledet dem, spottet deres åndelige bekymring og bedrøvelse over synden. Da er det ikke godt for mennesker, som er grepet av angst for sin sjels salighet, når de hører ondskaps raseri og er selv uopplyste og ubekreftede i Herrens Ord. Her går det etter Salomos ord: «Hvor intet råd er, der må folket falle.» Ord. 11, 14; 12, 25.

Ingen rettskaffen vil kunne nekte, at jeg med god grunn til min unnskyldning kunne ha sagt, at jeg ikke er mer årsak til dette, enn Kristus var i det, at Judas hengte seg selv. En gang da jeg talte med biskop J. N. Brun i Bergen om dette samme, sa denne veltenkende mann: «Ikke kunne du ha mer skyld i det dette enn jeg i noe, som engang hendte her i Bergen: En dag, etter at jeg hadde preket og var kommet ut av kirken, tok en soldat, som også hadde vært i kirken, sin bajonett og stakk den gjennom en av sine kammerater, som gikk foran ham på gaten.» Da disse stakkars sindsyke svermere fikk kjærlig åndelig veiledning, kom de på rett vei og førte siden som alvorlige kristne et sundt og eksemplarisk liv.

                                                                                                                               Forts. n. nr.