Kirkens taushet om abort med på å frata slike som min datter livets rett

Hvor er biskopene, prestene, de åndelige veiledere i vår kirke? På en umerkelig måte blir Kirken gjennom sin taushet medansvarlig for at slike som min datter, og også funksjonsfriske, ikke har livets rett!

Leiv M. Mortensen Biolog og forsker, Sandnes

Min datters øyne stråler av en livsglede som forplanter seg til et stort smil rundt munnen. Hun er multifunksjonshemmet og blant de mest sårbare i samfunnet, og dermed totalt avhengig av omgivelsene. Hun er en gledesspreder på de ulike arenaene hun beveger seg, og setter hva som er livskvalitet i et noe annet perspektiv enn det vi gjerne tenker på i et rasjonelt og effektivt samfunn.

Vi har hatt gode opplevelser i forbindelse med Kirkens integreringsprosjekter for psykisk utviklingshemmede. Spesielt tilrettelagte månedlige gudstjenester i Gand kirke og Diakonistiftelsen Rogaland/Stavanger bispedømme sine tilrettelagte ferieopphold på Solgården i Spania og weekend på Lundheim folkehøgskole har vært veldig bra! Så Kirken engasjerer seg her på en god måte for denne svake gruppen i samfunnet. All ros til Gand menighet og bispedømmet for dette!

I det framtidige Norge tyder alt på at slike som min datter er et uønsket individ.

Samfunnets budskap

Men oppi det hele slår en skremmende tanke meg – hva med de svakeste av alle, det ufødte liv? I det framtidige Norge tyder alt på at slike som min datter er et uønsket individ. Med effektiv fosterdiagnostikk vil det framgå raskt på et tidlig stadium at et foster har en kromosomfeil eller funksjonshemning. Tidsånden som stadig mer preger samfunnet tilsier at det spirende livet fjernes og deretter omgis av taushet. Vi har sett utviklingen i Danmark hvor personer med Down syndrom stort sett ikke lenger fødes. Logikken bak er: Med fri abort er det i alle fall dumt å føde funksjonshemmede barn som blir en belastning for familie og samfunn. Dette er det rasjonelle samfunnets tankegang. Men hvor fører dette oss hen?

For vår tanke virker det i utgangspunktet ikke urimelig at kvinner skal få bestemme over sin egen kropp, og vårt samfunn har derfor fri abort inntil en viss alder på fosteret. At det gryende livet om det ikke elimineres snart hadde vært en gutt eller jente blant oss, gir imidlertid grunn til ettertanke. Et taushetens mørke ligger over spørsmålet om abort, og som moderne rasjonelle mennesker er både kirke og samfunn flinke til å skyve det vekk. Hva skal egentlig en gravid kvinne som av ulike årsaker er blitt uønsket gravid gjøre? En åpenbart svært vanskelig situasjon å være i. Samfunnets klare budskap synes å være: fjern fosteret? Hvilket budskap har Kirke og menighet omkring dette spørsmålet?

Der tausheten råder, vil hovedstrømningen i samfunnet fylle det tomrommet som tausheten forårsaker.

Hører aldri noe

Kirken og biskopene som de øverste åndelige lederne er tause om dette spørsmålet, i alle fall i det åpne rom. Jeg er kirkegjenger og har vel aldri hørt at spørsmål rundt abort har blitt berørt direkte. Min antagelse om at dette nærmest er et tabuområde er bare blitt bekreftet gjennom sonderinger i det kirkelige landskapet.

I kirkebønnen ber vi om Guds beskyttelse i mors liv – hva dette dreier seg om er lite konkretisert. Dessverre er virkeligheten slik at der tausheten råder, vil hovedstrømningen i samfunnet fylle det tomrommet som tausheten forårsaker. I praksis adopterer da kirke, menighet og kirkegjengere samfunnets syn: Abort er helt kurant og opp til den enkelte å finne ut av.

Reduseres Kirken stadig mer fra å være et trossamfunn til kun å være en institusjon som eksisterer som om Gud ikke finnes?

Ikke livets rett

På en umerkelig måte blir Kirken gjennom sin taushet medansvarlig for at slike som min datter og også funksjonsfriske, ikke har livets rett! Hvor er biskopene, prestene, de åndelige veiledere i vår kirke? Hva mener de, hva står de for? Hva slags etisk veiledning gis til konfirmanter og kirkegjengere? Er det å uttale seg om oljeboring i Lofoten viktigere enn å gi etisk veiledning i spørsmål som dreier seg om grunnleggende verdier for våre liv og vår hverdag? Kanskje det kan hjelpe oss til å få et nytt perspektiv på viktige verdier i livet og skape en ny og mye bedre vei å gå for samfunnet i framtida?

Mange er nok redde for at kvinner som har tatt abort skal føle seg fordømt. Fordømmelse i denne sammenheng anser jeg som helt forkastelig. Faktisk kjenner jeg på at Kirken og spesielt biskopenes taushet/unnfallenhet omkring abortspørsmålet er mye verre. Hvis Kirken i hele tatt ønsker å være relevant for mennesker i dag kan den i framtida ikke unngå å ta en klarere stilling til synet på det ufødte liv. Jeg tror at det er en mye bedre vei å gå for vårt samfunn i framtida enn den som er framherskende i dag, og den må vi for all del prøve å vise til dagens mennesker! Vi får eventuelt leve med at Kirkens syn kolliderer med tidsånden og storsamfunnets syn. Men jeg må innrømme at som i synet på ekteskapet er jeg redd for at tidsånden og redselen for å bli upopulær vil seire hos Kirkens ledere. Jeg håper virkelig at jeg tar feil. Spørsmålet blir: Hva er en levende kirke, og hva skal den stå for i dagens samfunn? Reduseres Kirken stadig mer fra å være et trossamfunn til kun å være en institusjon som eksisterer som om Gud ikke finnes.