En kort avhandling

Om min tro og erkjennelse av Guds Ord og den sannhet,

Som hører til gudfryktighet.

Av Tollef Aaraas.

Del. 1.

 

Siden jeg må tro, at min forløsning stunder til, og mine venner er kommet frem med begjæring, at jeg ville etterlate meg et vitnesbyrd om min tro og erkjennelse av Guds Ord om veien til salighet, som en kristen har å ta i akt og rette seg etter for å vinne frem og nå målet som er et evig liv med Gud i glede og salighet. Jeg har da besluttet i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og i bønn og håp om Guds nådige bistand å skrive ned litt om dette sålangt mine evner og gaver strekker til for meg.

1.                      Så tror jeg, at der er én Gud, som har åpenbart seg i tre personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd og at disse tre personer er ett i vesen, og at De ikke er over eller under hverandre, men fullkommen like. I ett og alt slutter jeg meg i min tro til de 3 eldste Symboler eller Bekjennelser: Den apostoliske, den Nikenske og den Athanasianske. Likesom jeg også i alt  slutter og bekjenner meg til vår rene Lutherske lære slik som vi finner den fremstilt i Den Augsburgske Konfesjon og i Luthers lille Katekismus med Pontoppidans Forklaring til denne.

2.                      Så tror jeg at Sønnen alene er blitt menneske, unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria, og at Han ved sin lidelse, død og oppstandelse har frelst og igjenløst oss fra synd, død og Satans rike. Alt etter Guds Ord og vår barnelærdom.

3.                      Likeså tror jeg, at Han er faren til Himmels og har satt seg hos Guds høyre hånd, hvor englene og kreftene og maktene er Ham underlagte. 1 Pet. 3, 22. I Ham har vi en Talsmann hos Faderen, som ber for oss og sender oss sin Hellige Ånd, at den av Ham tilveiebrakte salighet må komme oss til gode.

4.                      Men på samme tid, som Han av Faderen har fått sete og sitter ved Hans høyre hånd, tror jeg, at Han er usynlig tilstede iblant oss og meddeler seg til oss med all sin nåde og gave gjennom bønnen, Ordet og Sakramentene.

5.                      Likeså tror jeg, at Kristus fra dette sitt sete hos Guds høyre hånd vil komme igjen i majestet og herlighet på den ytterste dag for å dømme levende og døde.

6.                      Så tror jeg at synden er kommen inn i verden på grunn av ett menneske og døden har trengt igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Rom. 5, 12.

7.                      Så tror jeg likeså, at det er en troverdig tale og aldeles verd å motta, som Paulus lærer, at Jesus Kristus er kommen til verden for å gjøre syndere salig. 1 Tim. 1, 15.

8.                      Likeså tror jeg, at mange, ja vel den største delen av dem som Kristus har igjenløst går fortapt, ikke fordi Gud har bestemt noen til salighet og andre til fordømmelse, som de reformerte lærer, men fordi de motstår Guds kall til omvendelse og nekter den Herre som kjøpte dem. Derfor går det med dem som Skriften sier: fører over seg selv en hastig fordervelse. 2 Pet. 2, 1.

9.                      Likeså tror jeg, at den eneste vei og måte for en synder, som er falt ut av sin dåps pakt og nådestand å komme tilbake på til Gud og bli forlikt med Ham igjen, er en sann omvendelse, og det er en slik omvendelse, at han i den blir født på ny igjen, og derved blir et Guds barn.

10.                  Ved denne tro, som synderen da får igjennom den nye fødsel, blir han rettferdiggjort, det er, bekledd med Kristi rettferdighet, som er den rette bryllupskledning. Derfor må gjenfødelsen settes foran rettferdiggjørelsen, så det følger i den orden som den rette forståelse av Guds Ord anviser på.

11.                  Den saliggjørelses orden som Pontoppidan i sin forklaring har oppstilt i den 3. artikkel, kan jeg ikke forstå annet enn i ett og at stemmer med Guds Ord og våre anerkjente lutherske kirkefedre Johan Arndt, Spener og Franke med flere, og som Hans Nielsen Hauge og hans venner bekjente seg. Til dette har også jeg bestandig sluttet meg til med hele mitt hjertes tro og overbevisning.

12.                  Den forandring som er gjort i den 2. artikkel med å ombytte «helvede» med «Dødsriket» forkaster jeg, da jeg tror at fedrene har hatt et klarere lys i åndelige ting enn teologene eier i våre dager. Likeså, at de har tillatt seg å ta bort ordet «Kristelig» i den 3. artikkel, som Luther hadde innført, og satt ordet «alminnelig» i stedet. Slikt burde ikke tåles.

13.                  Likeså tror jeg, at Troen alene gjør oss til Guds barn, og at uten troen er det umulig å behage Gud, Heb. 11, 6. At denne tro alene fås igjennom anger og bot eller oppkommer i en syndig jammers følelse, som vår barnelærdom sier. Derfor mener jeg det er nødvendig å gi akt på i vår tid, hvorledes der læres om på hvilken måte man skal komme til troen på og bli et Guds barn! Skriften taler om at mange falske profeter er gått ut i verden, 1 Joh. 4, 1, og vår tid er nok heller ikke utelukket fra dette.

14.                  Loven må til for å vekke og skrekke den sikre og ubotferdige, så han kommer i nød og bot for synden. For de friske har ikke behov av lege, men de som har det ondt. Mat. 9, 12. Skjer dette, at synderen våkner, så hjertet blir knust i smerte og sorg over synden, må evangeliet prekes for de fattige, Mat. 11, 5. Men Loven må fremdeles følge med sine trusler, for den skal være vår tuktemester til Kristus. Gal. 3, 24.

15.                  Finner den botferdige sjel veien til nådestolen, Kristus, hvilken ingen andre kan vise ham og hjelpe ham til å nå enn Den Hellige Ånd, da finner han fred med Gud og blir løst fra Lovens tvang og forbannelse, så han er da ikke lenger under Loven, men under nåden.  Rom. 6, 14.

16.                  Men det må vi legge merke til: Boten må ikke opphøre. Hele vår livstid må tilbringes i bot. Bot og tro må ikke skilles ad. Synden henger ved oss, så lenge vi er her, så en kristen må sukke med apostelen: Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Rom. 7, 24. Men Gud være lov! Så lenge du lever i bot og tro, så har du adgang på grunn av troen til den nåde, som du står i, Rom. 5, 2 og kan tro og motta av Herren daglig en full syndenes forlatelse.

17.                  Men aldri må vi ta det lett med synden, ikke engang den aller minste, og dertil får vi heller ikke adgang, hvis Den Hellige Ånd får ha sitt straffeembete hos oss, da lar Han samvittigheten være så øm at alle, enda til de minste synder, smertelig føles til ydmykelse. Den vei må vi alltid passe på.

18.                     Det åndelige lys, som du har fått ved gjenfødelsen, kan lett fordunkles, så du kan komme inn i tåken når du ikke er på vakt imot dine fiender, men gir etter, tar bløte klær på, blir doven og etterlaten i din gudsfrykt. Lunkenhet og kjærlighet til verden får innpass. Alt slikt må vi alvorlig kjempe imot.

19.                  Som jeg tror der er 2 slags lemmer i den synlige kirke, hyklere og sanne kristne, så tror jeg også, at der er 2 veier: Den brede som fører til fordervelse og den trange som fører til livet. På den brede vandrer verden og hyklerne, på den trange vandrer de troende, som beflitter seg på å vandre i Jesu fotspor. Mat. 7, 13 – 14.                                       Forts. n. nr.