Haugianismens tid

Fra Heggtveits Kirkehistorie 1796 – 1820

Del 15.

Den påvirkning, Samson Traae fra Hardanger mottok av Hauge, skildrer han slik: «Kort tid deretter var Hauge kommen til Bergen. Jeg traff ham hos en gammel bekjent. Da han begynte å tale Guds Ord, ble mitt hjerte beveget med stor forundring over hans kjærlighet og milde sinn, for jeg hadde aldri hørt noen tale slik som han. Dette gav meg et fast vitnesbyrd og tro i mitt hjerte, at han hadde Kristi sinn og levde etter Bibelens grunn og min barnelærdom. Jeg besøkte ham siden og talte med ham om mitt hjertes tilstand og anfektninger. Han sa: «Det er Guds tuktelser og kall til omvendelse. Når du blir Hans Ånd lydig, da får du fred med Gud,» hvilket jeg siden selv erfarte var sannhet.»

Anne Halvorsdatter Vister fra Tune skriver om Hauge: «Hans sinnsforandring ved en innvortes ild, og denne utbrøt i gudelige taler. Han oppfylte hva jeg så ofte før hadde ønsket meg, nemlig å tale åpenhjertelig med ham om mine følelser, angst og uro. Jeg kan i sannhet si, han var et middel i Guds hånd, for som han selv var erfaren angående åndelige følelser og fristelser, så kunne han også komme dem til hjelp som ble fristet. Gi andres følelser en god retning og lede den tvilrådige på den rette vei. Da han først virket på meg til omvendelse og siden var en trofast hjelper, fikk fienden meg ikke i sin forrige elendighet. For når jeg talte med ham om det som plaget, var det oftest han traff årsaken og stadig henviste til Bibelen for å finne Guds Ord til veileder.»

Så vil vi høre, hvorledes sogningen Daniel Arnesen skildrer de inntrykk han mottok av sin åndelige fader: «Deretter kom Hauge, og på grunn av hans kjærlighet, liv og taler ble den gode sed mer grunnfestet i mitt hjerte, og ved hans vennlige omgang, da han tok meg i hånden og ledet meg med på veien, rørtes hjertet i meg, og jeg bevegdes og opplystes til en mer klar kunnskap om salighetens vei, så jeg fikk lyst til å gå den. Ved samværet med ham og ved å betrakte det kjærlighetens liv, den gudsfrykt, det Kristi billede, som han var gjennomtrengt av, hvilket hadde stor innflytelse på meg, følte jeg en levende gnist i mitt hjerte av den herlighet, jeg så. Dette vekte meg opp til lengselsfulle bønner til min himmelske Fader om å bli delaktig i den nåde som Gud hadde å meddele sine barn.»

I Surnadalen virket Hauge sammen med Michel Grendahl. Her hadde de oppbyggelse på gården Aune. «Da oppbyggelsen begynte,» forteller Grus O. Aune, «talte Grendahl først, jeg var trett og ble meget søvnig mens han talte. Men da Hauge begynte, for det som en strøm gjennom marg og ben, så jeg måtte forundres over den kraft, som var i Ordet. Slik en tunge må jeg si, jeg ikke har hørt og ikke får høre i dette liv.»

En del av Hauges første medarbeidere.

I sitt uegennyttige og oppofrende arbeide for å vekke og fremme det kristelige liv i vårt land ble Hauge bistått av en stor mengde likesinnede venner, som enten direkte eller indirekte var vakte eller påvirket av ham, og som ved omgang med ham eller ved lesningen av hans skrifter hadde fått sitt karakteristiske åndelige preg. Besjelet av den samme Ånd og drevne av uegennyttig, oppofrende kjærlighet gikk de ut som Guds Ords budbærere blant vårt folk. En rekke av dem virket ved oppbyggelser, samtaler og en lysende vandel for sine sambygdinger, mens ikke få utstrakte sin virksomhet til større deler av landet, og noen enkelte reiste gjennom nesten hele Norge på kryss og tvers og besøkte mange strøk flere ganger. Det er her ikke stedet til å omtale nøyere alle disse trofaste arbeidere, som uten noen som helst godtgjørelse, ja ofte med direkte pengeutlegg, dro gjennom våre daler, over fjell og heier i allslags vær, ikke sjelden bare med litt barkebrød til mat, hyppig forfrosne og nødlidende, de ble nektet nattely selv mot betaling. Ofte ble de jaget av gårdshunden eller bygdevekterne, forfulgte og arresterte av Lensmennene, mishandlet, så deres helbred ble nedbrutt. De var saktmodige overfor sine motstandere og forfølgere, utrettelige til å preke Ordet i tide og utide, arbeide med håp mot håp, overbevise, straffe og formane i saktmodighet og den kjærlighet, som aldri blir trett av omsorgen for andres frelse. Hvor bliver ikke vår tids menn små mot disse enfoldige, av Guds Ånd mektig grepne og drevne legmenn, som ofret gods, helbred, ja liv for å fremme Guds Rikes sak. Å gjøre dette falt dem sannelig ikke besværlig, men var for dem en hjertetrang, en glede! Flere av dem virket gjennom lange tider, - enkelte enda opp til 70 år – andre kun kort, mange vet vi mye om, andre viser seg selsomt lik et stjerneskudd, som skinner et øyeblikk og forsvinner i natten, og om noen har vi bare deres fiender og forhørsprotokollene å takke for, hva vi vet om dem.

Forts. n. nr.